KI-flamingoer til besvær

Only Connect, foreningen nyMusikks årlige festival, ble avholdt i Stavanger og Oslo tidligere denne våren. Oslo-utgaven, som fant sted 23.–25. april, gikk av stabelen hovedsakelig i Kulturkirken Jakob og på utestedet Blå, men hadde også avleggere ellers i byen, blant annet i Tøyen kirke.

I likhet med tidligere utgaver av festivalen, var det musikk for et stort spenn av ensembler på programmet, fra fullt symfoniorkester til enkeltmusikere, med flere urpremierer. Festivaltittelen er hentet fra E.M. Forsters roman Howards End: «Only connect the prose and the passion, and both will be exalted […]», og festivalen legger stor vekt på forbindelsene som oppstår mellom ofte svært ulike verker når de fremføres under samme paraply.

Forbindelser oppstår også på årets festival, men det som stikker seg mest ut, er at mange av verkene kunne hatt godt av en oppstramming eller to, og at de rett og slett blir for lange.

Raslende, skrapende og flimrende dissonanser

Min tid på årets Only Connect begynner med den trondheimsbaserte sinfoniettaen SiTron, som innleder programmet fredag kveld i Tøyen kirke. De har med seg to nokså ferske verker, islandske Bergrún Snæbjörnsdóttirs Ecognosis (2021) og Ti tiltak for sinfonietta (2025) av Inga Margrethe Aas. Verkene er i seg selv nokså ulike, selv om de benytter seg av flere av de samme klanglige effektene, i alle fall til å begynne med.

Ecognosis – skrevet for bassklarinett, fagott, fiolin, bratsj og cello, i tillegg til en vegg av resonnerende tam-tam-er – åpner med en enkelttone som forplanter seg i hele ensemblet, med stadig foranderlig klang og tekstur, ofte gradvis og nesten umerkelig. Ulike instrumenter bytter på å spille den, før den sklir ut i flimrende dissonanser. Snart blir anslagene hyppigere, og klangen mer forvrengt av rasling, skraping og tuting.

Klangen av ensemblet blir etter hvert spilt mer og mer gjennom høyttalere og reflektert gjennom de opphengte tam-tam-ene. Volumet blir stadig høyere, og kontrasten mellom musikalsk aktivitet og etterklang er sentral i denne midtdelen, før volumet og intensiteten gradvis går ned, nå omformet av de nye lydlige elementene som har kommet til. Det er som om musikken kretser rundt seg selv, både den samme og i stadig forandring. Kanskje blir stykket dvelende på noen av ideene for lenge, men jeg liker at Snæbjörnsdóttir kombinerer det å holde tilbake og skyve videre.

Utflytende forbindelser

Men der Snæbjørnsdóttirs nokså stramme form skapte fremdrift og retning, er dette ting jeg savner i Inga Margrete Aas’ Ti tiltak for sinfonietta. Stykket er skrevet til SiTron og ble urfremført på Only Connect i Trondheim i fjor. Aas beskriver stykket som nærmest et demokratisk anlagt lytteeksperiment. «Hva skjer hvis vi hører på stemmen i stedet for å telle den, og hva må til for at vi skal kunne høre hverandre?», skriver hun i programteksten. Gjennom verket kommer hun med ulike tiltak som skal kunne bedre lyttingens kår, presentert på en serie overhead-plansjer som etter hvert utvikler seg til store kollasjer.

Jeg liker tanken, men jeg er mer usikker på gjennomføringen. Ensemblet tværer i overkant lenge på klangene i åpningen, men så fort overheaden slås på og Eira Bjørnstad Foss setter seg på plass ved siden av sinfoniettaen, begynner det endelig å skje noe. På et lerret bak henne projiseres tekst som «make it quiet» og «Examine the relation / Sound, Sign, Meaning». På ett tidspunkt begynner hun å tegne på en transparent, som ensemblet reagerer på, som et grafisk partitur i sanntid.

Men verket blir for langt og for ufokusert. I notatene mine, omtrent halvveis gjennom verket, har jeg skrevet at musikken blir «i overkant kantete mot slutten», uten å vite at godt og vel halve stykket gjensto. Musikalsk er det flere interessante grep, med plutselige sjangerbytter og store, voldsomme høydepunkter som truer med å velte hele verket, men i stort opplever jeg det mer som en rekke innfall enn en større helhet.

Omtrent halvveis gjennom verket skrur Foss av den første overhead-maskinen og flytter seg bak i rommet, til enda en overhead. Her projiseres det en stor kollasj med ulike tekstutdrag, hvor lytting presenteres som et slags feministisk prosjekt, satt opp mot det maskuline utsagnet. Et utdrag fra Platons «Staten» fremføres som et lengre resitativ med datastemmer som «sangere», mens tekster av den amerikanske, feministiske statsviteren Susan Bickford trekkes frem. Det er mye å ta inn, og jeg merker at her er det så mye å lytte til at jeg ikke klarer å følge med. Kanskje er målet en slags kunstnerisk overstimulering, men det gjøres ikke med nok overlegg til at jeg skjønner det intuitivt.

Uforløste kassetter

Dagen etter, festivalens siste dag, utspiller seg langs Akerselva, på Blå og i Kulturkirken Jakob. Den første av kveldens konserter – på Blå – er viet tre nye verk skrevet til fiolinist Karin Hellqvist. Det første av disse verkene er Mixtapes for fiolin og kassettspiller, signert svensk-polske Marta Forsberg.

Også her er det flere interessante grep og tanker som ikke helt finner en tilfredsstillende form. På et bord ligger flere kassetter og en tilhørende spiller, og verket tar form som en duett mellom Hellqvist og kassettspilleren. Hellqvist spiller av én og én kassett som hun interagerer med på ulike vis. Kassettlyden spenner fra 90-tallspop til mer fragmenterte, langstrakte klanger, via det som høres ut som ulike former for amerikansk lokalradio. På den ene av kortveggene blir det projisert hjemmepyntede kassettomslag, med tegninger og klistremerker en masse.

Det er mye å bli sjarmert av her, både i de tenårsstenkede omslagene og nostalgien som ligger i disse opptakene og selve mixtape-formatet. Det er flere folkemusikalske drag i Hellqvists spill i flere av disse sekvensene, hvor hun tar dobbeltgrep med en liggetone på én streng og en intrikat ornamentert melodi i en annen. I en spesielt rørende passasje spiller hun Vittorio Montis Csardas – blant musikkhistoriens mest kjente fiolinstykker og en milepæl i mang en ung fiolinists utdanning – i duett med det vi får fortalt er et opptak av henne selv som ung.

Ideene i Mixtapes er fine, men også her savner jeg et strammere grep om formen. Snuttene med de ulike kassettene er korte, og det er noe uforløst ved det hele når stykket bare tar slutt. Dramaturgien er ikke helt på plass, og selv om jeg blir sjarmert av mange av ideene – en musikalsk dialog med en yngre utgave av seg selv har jo masser av potensiale – kommer det ikke helt sammen i en overbevisende helhet.

Hva er en opera?

Senere samme kveld, i Kulturkirken Jakob, er det tid for Natacha Diels opera Beautiful Trouble, fremført av JACK-kvartetten, en Brooklyn-basert strykekvartett som spesialiserer seg på ny musikk. Iført t-skjorter og selebukser med ekstremt høyt liv (kostymer av Maile Okamura), fremfører de fire musikerne et komplekst og mangslungent verk med imponerende overskudd.

Skjønt, jeg klarer ikke helt å bli med på opera-betegnelsen. Det føles som om Diels har valgt det begrepet i mangel på noe annet. «Multimediaverk» er kanskje mer dekkende, men samtidig ufattelig usexy. Her kombineres både live fremført musikk og elektronikk (lyddesign av Matthew Craig), lys og video (designet av henholdsvis Kent Sprague og Diels selv) til et tidvis hyperaktivt Gesamtkunstwerk. Om man skal kalle dette en opera, er det i fortsettelsen av et wagnersk, helhetlig kunstverksbegrep, men også et der sangens og musikkens rolle havner mer i bakgrunnen, til fordel for visuelle kunstarter.

Beautiful Trouble er en serie snutter som viser ulike sider av et menneskeliv, og tiden som ubønnhørlig går fremover. I en sekvens vises bilder tatt av en hage gjennom et helt år, hvor den vokser til og visner hen. I en annen står en av musikerne i kvartetten forrest på scenen med plakater med påskrifter som «Keep on crying», «No more wars» og «Keep your eyes shut». Mot slutten kommer en sekvens med illustrasjonsbilder av bølger og ulike landskap, ispedd KI-genererte versjoner av de samme motivene, men med veldig mange flere flamingoer.

I tillegg til å spille på sine respektive instrumenter, må de fire musikerne i JACK-kvartetten både spille på andre instrumenter, synge, snakke, gjøre ulike bevegelser og traktere alskens rekvisitter. Det er mye å ta inn, og jeg føler meg ofte overstimulert. Musikken spenner fra rytmisk aktive talekor til en slags koral som langsomt skvulper seg bortover. Utøvernes bevegelser er stramt koreograferte, og inngår ofte i et flerstemt bevegelsesmønster.

Men selv om det er lett å bli dratt inn av musikernes virtuositet og det høye tempoet på forestillingen – de drøye 75 minuttene den varer flyr forbi som en vind – skulle jeg ønske at Beautiful Trouble tillot seg å puste litt nå og da. Etter en stund blir det høye tempoet anmassende i stedet for engasjerende. Verket spenner opp et stort lerret, men helt hva Diels og JACK vil med det, forblir litt for uklart. Hadde det vært noen hvilepunkter, ville det kanskje fremstått tydeligere.

Utilsiktede koblinger

Noe av det jeg setter mest pris på med Only Connect, er forbindelsene som oppstår på kryss av tvers i løpet av festivalen. På sitt beste åpner festivalen opp for denne typen musikalsk oppdagelsesferd, hvor kvaliteter og fellestrekk kan finnes på tvers av verksjangre og ensembletyper. Ofte har disse koblingene fremstått helt utilsiktede, der en konsert fredag ettermiddag plutselig finner klangbunn lørdag kveld.

Disse koblingene var også til stede på årets festival, men av de verkene jeg fikk hørt, var det ikke alltid at fellestrekkene spilte musikken bedre. Tverrfaglige ambisjoner og eksperimenter er en sentral del av dagens samtidsmusikkliv, og jeg registrerer ut fra årets festival at ulike ikke-musikalske uttrykk beherskes stadig bedre av både komponister og utøvere. Samtidig fordrer et økt tilfang av virkemidler også at man har et enda klarere grep om hvor man vil med et verk og hva som trengs for å komme dit.