Mike, who the fuck is my father Rosendal Teater
22.-23. mai 2026 Presentert av DansiT
Koreograf: Orfee Schuijt Utøvere: Mike Schuijt, Orfee Schuijt Lysdesign: Shivah Serveh Musikk og lyddesign: Kim Myhr Utenfra-blikk / kunstnerisk rådgiver: Bara Sigfusdottir Scenografi: Orfee Schuijt, Mike Schuijt Kostymer: Calypso Schuijt
Mike, who the fuck is my father er et varmt og lekent portrett av et nært far-og-datter forhold, der de individuelle ulikhetene kunne ha blitt spilt mer ut.
Danseren og koreografen Orfee Schuijt har et tverrkunstnerisk fokus i sin praksis og jobber både som utøver for andre og med egne produksjoner. Hun har jobbet med koreografer som Eivind Seljeseth, Janne-Camilla Lyster, Heine Avdal og Yukiko Shinozaki og Fransesco Scavetta. Hennes egne produksjoner inkluderer forestillingene Thing Power (2020) og Fabulation (2023). Nå har hun laget en forestilling med sin far Mike Schuijt.
På venstre side av scenen på Rosendal Teater står et skrivebord med et kamera som peker med linsen ned i bordet og en stol. En eldre mann jeg antar må være faren Mike sitter på scenens høyre side med ryggen til publikum i en blå «kappe» av noe som likner gummihansker. Han ser mot et stort, hvitt tekstil som henger ned fra taket. Datteren Orfee kommer inn på scenen, setter seg på stolen og begynner å fortelle om prosjektet og om sin far. Hun sier at det finnes et stort arkivmateriale fra hans virksomhet som kunstner i det europeiske kunstmiljøet på 1960/70-tallet, at han liker å fortelle historier og at hun ikke alltid vet om han snakker sant eller ei. Hun beskriver ham som vanskelig å koreografere og at han finner trygghet i en eksentrisk måte å være på. Hun kaller ham ikke «far» eller «pappa», men «Mike». Jeg ser bort på faren for å se om han reagerer på det hun sier om ham, men han stirrer fortsatt inn i det foreløpig tomme, hvite tekstilet. Etter hvert hører vi en eldre mannsstemme gjennom høyttalerne. I et opptak spilt inn på forhånd forteller faren om sin oppvekst med sin mor i Amsterdam. Han nevner det å vokse opp uten en biologisk far og at han etter hvert fikk en bonusfar han satte pris på. Samtidig skriver Orfee på ark som projiseres fortløpende på det hvite tekstilet: første minne, andre minne, og så videre. Det synliggjør prosessen med å systematisere minner, som jo ikke kan være lett, da minner både er subjektive og farget av tiden som har gått.
Faren reiser seg fra stolen og stiller seg opp ved siden av det hvite tekstilet. Mens Orfee står ved siden av ham og hvisker inn i øret hans, ramser han opp ulike yrkestitler som han muligens har hatt, det er ikke helt godt å vite. Jeg tenker på at når man jobber med såkalte ikke-profesjonelle utøvere, kan man ikke ta ferdigheter som å huske hva man skal si og hvor man skal gå i rommet for gitt, men man må legge opp koreografien deretter. I Mike, who the fuck is my father er koreografien av faren, gjennom instruksjoner på forhånd og underveis i forestillingen, en del av selve uttrykket. Forhandlingen dem imellom bringer tankene mine til det som skjer når foreldre blir eldre eller svekket og omsorgsrollene blir snudd på hodet. Her er det faren som står for historiene og minnene og Orfee som systematiserer, rammer inn og veileder. Hun bemerker at far-og-datter relasjoner sjeldent behandles kunstnerisk. Det er godt mulig at denne relasjonen ikke har blitt berørt i like stor grad som far-og-sønn- relasjoner, som i større grad knyttes til videreføring av navn, slekt og opprettholdelsen av patriarkatet i forlengelse av det. I dag symboliserer gjerne farsrollen selve patriarkatet som skal til livs, og det å ha daddy issues er blitt en utbredt term for det å ha et problematisk forhold til en distansert og emosjonelt utilgjengelig far. Det henger nødvendigvis sammen med synet på mannsrollen, en rolle som har endret seg mye i kjølvannet av 1970-årenes feministiske revolusjon, men som fortsatt virker noe uartikulert i dagens samfunn. Positive representasjoner der far får være mjuk, leken og nær, ser man sjeldnere.
I løpet av forestillingen vises ulike fotografier fra barndommen hennes på det hvite tekstilet i tillegg til en kortfilm. Det dveles ikke lenge ved bildene, men de vises som i en strøm og gir inntrykk av hvordan minner farer gjennom bevisstheten. De er kledd i hverdagslige klær, blå kjeledresser og ulike karnevalsaktige masker og hatter som tas av og på, noe som indikerer en lek med ulike roller og identiteter. Musikk spilles nå og da over høyttalere med en munter og lett tone, og det er fornøyelig når far og datter slipper seg løs og danser sammen i en lengre sekvens. Det ser ut som de improviserer, og faren tar seg friheten til å underholde publikum med flørtende gester og blikk. Forestillingen ender med at de ligger henslengt i en gummibåt, som er hentet inn på scenen. Orfee forteller om da hun som ung voksen forelsket seg i en brasiliansk koreograf. Hun reiste til Brasil for å jobbe med ham og fikk hjertet sitt knust. Da kom faren henne til unnsetning. Han humrer lett mens hun forteller det. Under kunstnersamtalen etter forestillingen kommer ulikhetene mellom Mike og Orfee tydeligere frem; han svarer ikke alltid på spørsmålene han blir stilt og kompenserer med varme og sjarm, mens hun har en mer reflekterende og analytisk måte å resonnere på. Det får meg til å tenke på hvordan kunstnerrollen har utviklet seg fra 1960-70-årene og fram til i dag. Jeg blir nysgjerrig på deres ulikheter når det kommer til kunstsyn og praksiser og hvorvidt dette kunne vært mer tydelig også på scenen. For faren og for flere kunstnere i hans generasjon var kunsten en måte å bearbeide traumer på og gjøre opprør mot borgerskapet, mens for dagens kunstnere er det kanskje mer en yrkesvei på lik linje med andre middelklasseyrker. Det har nødvendigvis konsekvenser for hva man tenker at kunst er og for hvilken kunst som blir skapt. At disse perspektivene har mye å tilføre hverandre er det liten tvil om.
Fabulation er både corny og rar, men mister meg i sin egen innadvendthet
Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.
Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.
Ansvarlig redaktør Julie Rongved Amundsen redaktor@scenekunst.no
Fagredaktør for opera og scenisk kunstmusikk Hilde Halvorsrød hilde@scenekunst.no
Vil du annonsere på scenekunst.no?
Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no