Innadvendt dans

På Studioscenen på Dansens Hus henger det en gul plastgardin. Det er en rosa firkant på gulvet, og to lyskastere står på hver sin side og speiler hverandre.

Fabulation er en duett av Bára Sigfúsdóttir og Orfee Schuijt, laget i samarbeid med scenografen Kjersti Alm Εriksen, komponistene Εivind Lønning og Kim Myhr og lysdesigner Martin Myrvold. Tidligere har både Sigfúsdóttir og Schuijt produsert arbeid alene og i diverse konstellasjoner, og begge har turnert over store deler av Εuropa.

Corny koreografi I forkant av forestillingen leser jeg at de to utøverne har arbeidet med tekster av teoretikerne Donna Haraway og Roger Caillos og at de følger fantasieggende og funderende spor, ut og inn av magiske wormholes. Fra én danser til en annen utveksles ideer og impulser før de slynges videre ut i rommet. Sigfúsdóttir og Schuijt kommer inn i rommet kledd i like klær. Begge har på seg en transparent bluse med mønster og grå bukser i et teknisk stoff som fører tankene mine mot det danske merket Saks Potts SS23. Begge to er utdannet i Amsterdam, og det er tydelig at de er trent i en europeisk tradisjon. Det er noe i bevegelsesmaterialet som minner meg om en skjør femininitet som en del kvinnelig koreografer benyttet seg av på 1980- og begynnelsen av -90 tallet.

De beveger seg med presisjon, mimer og glir inn i hverandre som om de var én organisme eller kanskje en plante. De leker med å speile, utvide og gå fra to til én kropp. I den nevnte teksten de har sendt meg på forhånd leser jeg at de har brukt somatiske øvelser for å komme inn i kroppen og finne andre måter å bevege seg på, hvor de lager personlige fabler og bygger nye verdener mens de danser. På den måten har de villet koble Haraway sammen med koreografien på scenen, men for meg når dette aldri helt frem, og koreografien drar meg ikke ut i fabulering og nye verdener, snarere befester den kroppen min på Dansens Hus.

Lydbildet veksler mellom elektroniske lyder og fugle- eller naturlyder og noe som minner mer om musikk fra barokken eller renessansen. Selv om jeg ikke helt klarer å koble noen av disse ulike lydelementene sammen, opplever jeg det som det mest dynamiske i forestillingen. Scenografien opererer som et stramt oppsett med sine rektangulære former. Fire gardiner er koblet opp til et trådsystem som også blir en slags dramaturgisk indikator på hvor langt vi har beveget oss i stykket. Jeg blir sittende å tenke på om det skaper ulike rom, eller om rommet forblir det samme. Den får meg også til å tenke på Charlotte Perkins novelle The Yellow Wallpaper og skikkelsene jeg-personen så i den og hvordan tapetet fikk sitt eget liv. På et tidspunkt beveger lyset seg over publikum, men den fjerde veggen er fortsatt hardt til stede, og bevegelsesmaterialet fortsetter å være fokusert mellom de to kroppene på scenen.

Det er noe corny og humoristisk i koreografien som ikke helt treffer meg, og jeg lurer på om det handler om måten de forholder seg til publikum på. Det er nesten som om vi ikke eksisterer for dem, og jeg blir usikker på om det er en bevisst strategi fra kunstnernes side. Det er litt som om de mister meg i sin egen innadvendthet. Materialet får ingen agens, og jeg blir aldri berørt eller intellektuelt nysgjerrig på hvordan de har arbeidet det frem. Jeg begynner å tenke på hvorfor vi sitter frontalt. Hvis de er interessert i det mimetiske, burde vi vært tettere på.

Når jeg kommer hjem, tenker jeg på Roger Caillos og hans uvanlige argument om at en kopi av noe har kapasitet til å sluke originalen, og hvordan noe av det koreografiske leker med bilder om og av det. Jeg undrer meg over at de ikke har gått lenger i hans ideer om det mimetiske. For disse ideene har et helt klart koreografisk potensial. For ham var mimesis evnen til å forvandle seg selv til en kopi av noe annet.

Spekulativ fabulering De siste årene har jeg sett kanskje 10-15 forestillinger som arbeider med Haraway og Science Fiction. Det er helt klart noe i vår tid som skaper både interesse og kanskje en nødvendighet for å gå i dialog med disse referansene og tankegodset, men det er også med på å gjøre arbeid generiske. For hvordan klarer de å transformere interessene sine inn i det koreografiske materialet, og hvordan former det min lesning av verket?

Når jeg sitter og ser dem på scenen, kjenner jeg ikke så mye på fabulering, spekulering eller historiefortelling. Dersom jeg ikke hadde visst hvor interessene deres lå på forhånd, men allikevel hadde tenkt på Haraway og science fiction i møte med verket, tror jeg at min lesning av arbeidet i større grad ville handlet om hvordan økosystemer består av alle slags menneskelige og ikke-menneskelige enheter som ikke kan rangeres i et hierarki. De naturlige, kunstige, teknologiske og materielle elementene har alle sine innflytelsesrike roller som ikke er en konspirasjon mot den menneskelige aktøren.

Fabulation mister meg i sin egen innadvendthet. Interessene og ønsket kommer i alle fall ikke over på meg, og som helhet produserer arbeidet verken fantasi eller fabulasjon.