Kultur sprenger grenser – men det speiles ikke i politikken

Norge er heldig som har sterke og etablerte frie scenekunstmiljøer. Gjennom flere tirå har frie scenekunstnere og kompanier i Norge skapt produksjoner, samarbeidet og dannet internasjonale nettverk. Mange holder til i Oslo-regionen, men det finnes også viktige miljøer mange andre steder, som i blant annet Trondheim, Porsgrunn og Fredrikstad. Felles for dem alle er at de virker langt utover sin egen geografi. De samarbeider bredt – lokalt, nasjonalt og internasjonalt – og er dypt integrert i sine lokalsamfunn. Kompaniene Verk produksjoner, De Utvalgte, Verdensteatret, Cirka teater, Grusomhetens Teater og NIE, Stella Polaris og Studium Actoris er av de som har skapt fantastiske produksjoner mange år og gledet tusenvis av publikummere Nå ropes det et tydelig varsko fra det frie scenekunstfeltet. Finansieringssystemet er fragmentert, uforutsigbart og utilstrekkelig. Flere etablerte kompanier er nylig tatt ut av statsbudsjettets post 75 til tross for at de over tid har vært finansiert i samspill mellom stat, fylke og kommune. Det kan være å lett å lese dette som et innlegg i en intern kulturdebatt. Det er det ikke. Dette handler om hvordan vi utvikler steder, bygger samfunn og skaper verdier. For når kunst- og kulturlivet svekkes, rammer det ikke bare kunstnerne. Hele opplevelsesnæringen mister noe av sitt fundament.

Kunst er ikke pynt – det er infrastruktur

I reiselivet snakker vi ofte om natur som Norges viktigste konkurransefortrinn. Det er sant – men det er bare halve historien. Folk reiser ikke bare for å se natur. De reiser for å oppleve steder. Tall fra Innovasjon Norge viser at besøkende som kombinerer natur- og kulturopplevelser legger igjen mer penger og bidrar til større lokal verdiskaping enn andre reisende. Kultur er derfor ikke et tillegg til merkevaren Norge. Den er en økonomisk driver. Likevel er det nettopp kulturens verdikjede som er minst robust. Det frie scenekunstfeltet skaper det stedsspesifikke, det uventede og det nyskapende. Det utfordrer etablerte strukturer og setter lokalsamfunn, næring og politikk i nytt lys. Det arbeider tett på mennesker og steder, og bruker virkemidler som treffer oss i hjertet og skaper varige spor. Det ser samfunnets sprekker, og fyller dem med samtale, kunst og kraft. Det favner de profesjonelle og de frivillige, og det jevner ut kantene. Kunst gjør så mye mer enn å underholde. Den forandrer hvordan vi ser byen, stedet og hverandre.

Et fagfelt som vokser raskere enn systemet

Det frie scenekunstfeltet har utviklet seg raskt de siste tiårene. Nye produksjonsformer, nye samarbeid og nye publikumsmøter har vokst frem. Friteatergruppene er nettopp det - frie – de er fleksible, operative og raske til å koble seg på lokale, nasjonale og internasjonale initiativer.

De samarbeider med skoler, kulturskoler, frivillighet, offentlige og private aktører, og de inkluderer store deler av kulturfeltet i sitt virke. De bringer også midler til torgs, fra internasjonale prosjekter og samarbeid. Dette er midler som benyttes til å hente profesjonelle aktører og ensembler til Norge, og til å engasjere lokale aktører i samspill med de profesjonelle. Det er en investering som gir avkastning både i kompetanse, kapital og kreativitet.

Det frie scenekunstfeltet er gode på å følge med i tiden, bringe kulturens stemme inn i samfunnsdebatten og bringe verden hjem til sine steder og lokalsamfunn. Vårt finansieringssystem for dette feltet har dessverre ikke utviklet seg i samme takt. Det preges det av kortsiktige prosjektmidler, fragmenterte ordninger, manglende samordning mellom og internt i kommune, fylke og stat og sektorgrenser som ikke speiler virkeligheten. Resultatet er et felt som leverer på høyt nivå, men med ufortjent lav forutsigbarhet.

Vi vet at kunst og kultur skaper arbeidsplasser, attraktivitet og omdømme. Men kulturens verdi handler også om innovasjon, stedsutvikling og evne til omstilling. Festivaler, forestillinger og kunstprosjekter er ikke bare kulturtilbud. De er besøksmål, møteplasser og næringsutvikling. Likevel behandles kulturpolitikk og næringspolitikk fortsatt som to forskjellige verdener. Det er et paradoks. For verdiskapingen skjer nettopp i samspillet mellom dem.

De etablerte baner vei – men risikoen skyves nedover

Mange etablerte scenekunstaktører lykkes fordi de over tid har bygget sterke strukturer og nettverk rundt seg. Men det betyr ikke at systemet fungerer. Når offentlige tilskudd svekkes eller forsvinner, skyves risikoen nedover i økosystemet. Kunstnere og kompanier må selv bære usikkerheten, og rommet for utvikling blir mindre. Over tid svekker dette hele feltet.

Uten et sterkt økosystem får vi heller ingen nye uttrykk, ingen ny kunst og ingen utvikling. Den nye kulturloven er en viktig anerkjennelse av kulturens rolle i samfunnet, men loven alene endrer lite dersom den ikke følges av politikk som virker i praksis.

Det vi trenger nå er mer forutsigbar finansiering av det frie scenekunstfeltet, en sterkere kobling mellom kultur- og næringspolitikk, et tydeligere regionalt ansvar og langsiktige strukturer som belønner samarbeid og samspill. Hvis ikke blir loven stående som en intensjon – ikke et verktøy.

Kultur er også beredskap

Vi snakker stadig høyere om betydningen av å være beredt. Det handler ikke bare om strøm, forsyning og infrastruktur. Regjeringen løfter nå kultur frem som en del av totalberedskapen. Da kan vi ikke samtidig bygge ned de frie kunstmiljøene som faktisk skaper denne motstandskraften i praksis. I de nye endringene i kulturloven foreslås det å forankre kulturpolitikken i Grunnloven §100, som sier at staten skal legge til rette for «et åpent og opplyst offentlig ordskifte». Det handler også om fellesskap, identitet og ytringsrom. Teater, musikk og kunst hjelper oss å forstå hvem vi er og holder samfunnets samtale levende. Kulturen smyger seg forbi piggtråd og forbud og finner sin vei. Som vann. Den tar med seg – og opp i seg - våre verdier og bevarer dem for ettertiden. Et levende og fritt kulturliv er vår immaterielle frøbank der vi kan lagre historiene våre slik at de kan sås på nytt når verden lysner. Det vi trenger nå er ikke flere små enkeltordninger. Vi trenger en politikk som forstår og respekterer hvordan verdiskaping gjennom kultur faktisk skjer. Vi behøver en politikk som ser kultur som en del av den totale verdikjeden, og som anerkjenner kulturens rolle. Ikke bare i kulturpolitikken, men i den store samtalen om utviklingen og driften av landet vårt. Vi vet allerede hva som virker. Vi ser det hver dag – i møte mellom publikum, innbyggere og besøkende. Ofte er de én og samme person. Hvis vi ønsker levende lokalsamfunn, attraktive destinasjoner og bærekraftig verdiskaping, må vi styrke det fundamentet samfunnet vårt er bygget på. Det frie scenekunstfeltet er en viktig del av denne grunnmuren.