Utover kroppen

«Enhver kropp er en ny mulighet», sier koreograf og danser Silvia Gribaudi i dokumentarfilmen Overtour, som handler om Gribaudi og en gjeng kvinnelige dansere over 60 år. Filmen vises som en del av Multiplié dansefestival, arrangert av DansiT i Trondheim. Festivalen, som har som mål å utfordre etablerte oppfatninger om hva dans er og for hvem, er kjent for sitt brede repertoar av ulike kropper på og utenfor scenen: aldrende kropper, kropper med funksjonsvariasjoner, kropper i ulike farger og transkjønnede kropper. Multiplié beskriver seg selv som en festival som «trosser tradisjonelle forestillinger om danseteknikker, estetikk, koreografi og scenekunstpraksiser», noe jeg tolker som at de ønsker å være nyskapende gjennom å vise publikum dans på nye måter. Med Gribaudis oppløftende poeng i mente er jeg nysgjerrig på mulighetene som vil åpenbare seg i løpet av festivaluka. Før koronapandemien snakket vi om «post-dance» og «danse-dans», og det første begrepet sprang ut fra en konferanse med samme navn ved MDT Moderna Dansteatern i Stockholm i 2015. Merkelappen «post-dance» er, enkelt sagt, et forsøk på å favne eksperimentelle, mindre danseriske danseuttrykk. Hverdagslige bevegelser tas gjerne i bruk, i tillegg til tekst, som for eksempel scenekunstneren Mette Edvardsen er kjent for. Man kan si at denne type dans er det motsatte av tradisjonell «danse-dans». Under og etter pandemien handlet den offentlige samtalen om kultur i stor grad om praktiske tema som kunstnerøkonomi og annen kulturpolitikk, forståelig nok. I lys av Multipliés offensive profil har jeg imidlertid sett fram til å koble meg på en kunstfaglig diskusjon om dans igjen. Er «post-dans» fremdeles et like relevant begrep i dansefeltet i dag, eller innebærer festivalens fokus på den dansende kroppen en paradoksal dreining mot et mer tradisjonelt syn på dans? Kanskje mulighetene, som ifølge Gribaudi oppstår med kroppen, uansett vil overskride de teoretiske begrepene vi har konstruert? I løpet av den lille festivaluka vises det flere danseforestillinger i tillegg til den nevnte dokumentarfilmen, det arrangeres verksteder med festivalkunstnerne og en panelsamtale om funksjonsmangfold i scenekunstfeltet. Til tross for festivalens selverklærte rebellstatus er programmet bredt: Det strekker seg fra smale, avantgarde-inspirerte forestillinger via rytmiske rumpevrikk til showete akrobatikk. I sirkusaktige Runway To Reverence, som vises i Vår Frue kirke, utfører duoen Anna Benedicte Andresen og Iannes Bruylant krevende løft, kast og balanseringer. Forestillingen dveler ved utøvernes bevegelser, og selv om det lavmælte uttrykket passer til kirkerommet, merker jeg at jeg blir utålmodig når bevegelsene blir for oppskriftsmessige. Forestillingen blir nokså forutsigbar, og heller ikke det å mikse såkalt høy- og lavkultur som samtidsdans og sirkus er spesielt dristig i dag.

Andresen og Bruylant danser også i en annen forestilling, Morgenkaffe, som finner sted i byens travleste kryss en tidlig fredagsmorgen. De to har på seg dresser i rødt og blått, og svinger seg rundt hverandre mens de biter fast i hver sin pappkaffekopp. Musikk blæstes fra en høyttaler, og på en stand like ved står en tredje person og deler ut kaffe samtidig som han informerer om dansefestivalen. I tillegg står det en københavnsykkel med festivalplakat like ved, og to fotografer tripper rundt med søkende kameralinser. Det er et utemmet potensial i møtet mellom kunst, mennesker og omgivelser i det offentlige rom; på forhånd kan man ikke vite hvordan alt vil spille sammen. Personlig liker jeg meg i dette spenningsfeltet. Det fineste øyeblikket i Morgenkaffe oppstår når utøverne skal krysse gata sammen med en folkemengde. Andresen står på skuldrene til Bruylant mens de går på tvers over krysset. Noen personer legger merke til den ragende skikkelsen, andre gjør det ikke. Enkelte virker som de later som de ikke ser utøverne. Bortsett fra slike flyktige øyeblikk fremstår Morgenkaffe likevel mest som et markedsføringsstunt for festivalen. Den flashy helheten kveler rommet for undring som kunne oppstått hvis det var mindre åpenbart hva som var på ferde. En motpart til det folkelige uttrykket i forestillingene beskrevet ovenfor, er kunstnerduoen Jonathan Burrows og Matteo Fargion. De har jobbet sammen i 35 år og viser to verk som en dobbel bill: The Quiet Dance og The Unison Piece. Begge tar form som en utforskning av tid, rom, kropp og lyd. For eksempel beveger en utøver seg med lange skritt over gulvet mens den andre roper og holder vokalen i like lang tid som den første bruker på å gå. Senere, når utøverne snakker, blir hvert enkelt ord akkompagnert av en spesiell håndbevegelse. Samtidig er forestillingen ladet med en underfundig og selvrefererende humor. Komponisten John Cage nevnes i en bisetning, og inspirasjonen fra den eksperimentelle kunstscenen på 1950- og 60-tallet er tydelig. Burrows og Fargion overbeviser om at dette ikke er en uttørket inspirasjonskilde, men forestillingen oppleves historisk forankret heller enn nytenkende. Noen vil kanskje innvende at Multiplié først og fremst er grensesprengende på grunn av det uttalte fokuset på ikke-normative kropper. Uten å skulle påstå for mye om hvem som faller innenfor denne kategorien og ikke, er det i alle fall flere forestillinger hvor funksjonsvariasjon som tema opptrer mer eller mindre eksplisitt. Under festivalen er det premiere på Elen Øyens Interdependance. Øyen bruker rullestol, og i forestillingen danser hun med den. Øyens bevegelser, lys og skygge smelter ofte sammen til en visuelt slående helhet, men forestillingen fremstår også inderlig på en påfallende tradisjonell måte der hun dreier drømmende rundt sin egen akse til litt vel smektende musikk. Det får meg til å lure på hva vi legger i det å være nyskapende innenfor dans i dag. På den ene siden kan man si at en danser med ikke-normativ kropp i utgangspunktet er normbrytende, mens på den andre siden er ikke kroppen i seg selv avgjørende for det kunstneriske uttrykket. Er det ikke egentlig en frihet i det?

Halla Ólafsdóttir og Sindri Runudde viser på sin side en tekstbasert, leken og tematisk mangslungen forestilling som skiller seg drastisk fra Øyens. Papa er i utgangspunktet en forestilling om fedre, men viser seg å handle like mye om alternative måter å være i verden på. Runudde er synshemmet og bidrar også med lydverket Rehearsal Radio, hvor dans formidles auditivt gjennom opptak fra arbeidsprosesser. Sistnevnte er nok festivalens mest alternative forslag til hvordan dans kan ta form, og er sånn sett konseptuelt interessant. Sånn sett lykkes årets Multiplié med å servere et koldtbord av ulike innganger til hva dans kan være. Samtidig skulle jeg gjerne fått et klarere bilde av det banebrytende med festivalen og i hvilken retning den ønsker å gå kunstnerisk. I forestillingen Charlie av Adrienn Hód utfører den rullestolbrukende Károly Tóth en rekke hverdagslige oppgaver. Det å få et støpsel til å passe i en stikkontakt krever mange forsøk når fingrene er helt stive. Å drikke fra en vannflaske virker nærmest utmattende når kroppen ikke vil bøye seg på en egnet måte. Forestillingen er intim og sår, men også humoristisk når publikum skjønner at vi får lov til å le sammen med utøveren. Charlie er den forestillingen som i størst grad gir meg en såkalt aha-opplevelse. Danserens handlinger tydeliggjør hvordan det å leve som karakteren Charlie innebærer en forrykning av tid, i den forstand at tid er noe vi opplever subjektivt. På forhånd vet jeg selvsagt at livet til noen med alvorlig funksjonshemming er annerledes enn mitt eget, men forestillingen løfter tematikken fra å handle om praktikaliteter til noe eksistensielt. Ikke bare får den meg til å undre på hvordan tid oppleves i Charlies tilfelle, men også hvordan små og store hendelser i livet får en ny betydning som konsekvens. Charlie er et høydepunkt under festivalen. Jeg er imidlertid tvilende til det å fremholde dans av og med minoriteter som et nyskapende grep i seg selv. Det litt sleivete begrepet «rullestoldans» er noe som dukker opp stadig oftere, og selv om man kan diskutere hvor nyttig eller rettferdig denne kategoriseringen er, tyder det på en institusjonalisering av fenomenet. Årets festival vitner i praksis om at dans handler om mye mer enn kroppene til de som skaper den. Det koker ned til hva vi gjør med de kunstneriske mulighetene som finnes, enten det er med kropp, krykke eller noe helt annet. Det synes jeg Multiplié dansefestival får frem, selv om – eller kanskje fordi – den er innom både hummer og kanari på veien.