Dansefeltet tåler verken kriser eller politiske skifter

Temaet for Kulturdepartementets dialogmøte på Dansens Hus fredag 22. mai er hvordan vi kan skape mer langsiktighet og stabilitet i dans. Det kan høres teknisk ut, men egentlig er det livsviktig for norske dansekunstnere. For oss handler det om noe så grunnleggende som at det skal være mulig å ha et yrkesliv i dans som tåler mer enn neste søknadsfrist. I det store bildet handler det for oss som nasjon om hvor robust vi ønsker å være. Dans er en stadig økende del av vår felles referanseramme. Det frie dansefeltet selger ut seter som aldri før på Dansens Hus, regionteatrene ønsker å etablere faste dansekompanier, og de setter opp flere musikaler. Vi danser på sosiale medier, og vi fyller opp dansekurs på kulturskoler, private danseskoler, folkehøgskoler og danselinjer på videregående skoler med elever. Kan det være at folk kjenner at dans løfter oss opp og setter oss ned et annet sted? At det å danse flytter oss mentalt og bygger bro mellom oss som mennesker? Vi ser det danses i krigssoner og i møte med sorg og kjærlighet.  I totalberedskapsåret 2026 snakker vi mye om robusthet. Vi snakker om samfunn som skal tåle krise, uro og raske endringer. Kulturlivet er en del av denne beredskapen. Regjeringen har selv slått fast at kunsten og kulturen skal fungere også i krise og krig. Da må vi tørre å stille et ubehagelig spørsmål: Hvor robust er egentlig dansefeltet i Norge? I dag er rundt 90 prosent av dansekunsten prosjektfinansiert. Det betyr at svært mange dansekunstnere lever fra søknad til søknad, produksjon til produksjon og kontrakt til kontrakt. Mellom prosjektene finnes ofte ingen forutsigbar inntekt til kompaniene, ingen kontinuitet, utvikling eller trygghet for arbeidsplassene. Det er et alvorlig signal om politisk uforutsigbarhet når Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett for 2026 foreslo å halvere Kulturrådets støtte til fri scenekunst og samtidig kutte i infrastrukturen rundt dansen. For et felt som allerede er økonomisk skjørt, handler dette ikke bare om færre produksjoner, det handler om hvorvidt man klarer å opprettholde dansekunsten gjennom skiftende politiske flertall. Og vi må våge å snakke om det grunnleggende problemet: Vi kan ikke bygge et helt dansefelt på permanent kortsiktighet. Det finnes allerede en infrastruktur å bygge på: fond og stipender, Skuespiller- og danseralliansen, PRODA, Danseinformasjonen, regionale kompetansesentre, produsentmiljøer, turnéordninger og Dansens Hus. Dette er en grunnmur som er mer helhetlig enn for bare få år siden, men likevel er den fortsatt for skjør til at den skaper tilstrekkelig stabilitet og langsiktighet. Men grunnmuren finnes! Nær der du bor! Massevis av dans! Hvis denne grunnmuren forsterkes og dansens synergier inn i andre samfunnsområder bevisstgjøres, får vi et mer robust dansefelt og et mer motstandsdyktig samfunn. Dansekunstnere trenger ikke bare prosjektmidler. De trenger strukturer som gjør det mulig å utvikle kunstnerskap over tid, slå røtter lokalt, bygge publikum og skape kontinuitet i arbeidet sitt, også mellom produksjonsperioder. Vi trenger et dansefelt som ikke bare overlever fra prosjekt til prosjekt og bruker enorme krefter på å holde seg flytende. I 2013 lanserte Stoltenberg-regjeringen strategien «Dans i hele landet». Nå har Støre-regjeringen en ny mulighet til å fullføre noe av det arbeidet som ble startet da. Også da handlet det om å bidra til et dansefelt med større stabilitet og en dansende motstandsdyktighet i vår felles beredskap for fremtiden. Vi mener det haster mer enn mange tror, og oppfordrer kulturministeren til å starte på arbeidet.