Hvilke opplevelser får telle?

Det er oppmuntrende at det skrives om dans, særlig setter jeg pris på at det er blitt skrevet om en festival jeg hadde privilegiet av å være en del av. Da jeg leste Eline Bjerkans kritikk av Multiplié dansefestival, "Utover kroppen", kjente jeg meg igjen i flere av refleksjonene, spesielt i beskrivelsene av det rørende og tankevekkende verket Charlie av Hodworks. Samtidig er det vanskelig å overse et tilbakevendende mønster i kritikken der det virker som kritikeren ignorerer konteksten og premissene som både mine egne og andres verk er skapt ut fra. Dette har drevet meg til å svare på kritikken og bidra til en bredere samtale.

Jeg har laget to forestillinger som var en del av Multiplié dansefestival i år. De ble vist på Vår Frue Kirke og på bussholdeplasser i Trondheim, og publikum var mennesker som kanskje ikke hadde et forhold til samtidsdans fra før. Konteksten forestillingene blir vist i former verket like mye som det former min inngang til det. Jeg har et personlig ønske om å tilby ulike innganger til kunsten fremfor å kreve forhåndskunnskap. For eksempel inviterer begge verkene til oppmerksomhet og involvering gjennom fysisk risiko, og kunsten treffer publikum som ikke oppholder seg på tradisjonelle kunstarenaer, som på vei til og fra jobb. Ingen kunstverk vil treffe alle. Når man lager et verk som bevisst retter seg mot publikum utenfor tradisjonelle kunstrom, som folk på vei til jobb eller i kirken, vil opplevelsen deres være ulik en erfaren kritikers opplevelse. Likevel, når et syn deles av institusjoner og sirkuleres bredt, også blant dem som påvirker kunstfeltets fremtid, er dette synet med på å forme et hierarki av hvilke erfaringer som anses som verdifulle. Det er trist å se at dette ene perspektivet blir foreviget i skrift mens opplevelsene til kirkegjengerne, som ble rørt til tårer og reiste seg i applaus, forblir usynlige. I møte med kritikken tror jeg også at noe essensielt ved verket blir borte når intensjonen og kompetansen som kreves for å engasjere et bredt publikum blir oversett. Noe av dette er personlig. Særlig med tanke på alt arbeidet som ligger bak en kunstproduksjon med begrensede midler, betyr anerkjennelse noe. Jeg mener at vi med fordel kan anerkjenne flere erfaringer enn dem som tilhører en liten, høyt spesialisert del av vårt felt, en gruppe jeg opplever at jeg til tider er både privilegert og uheldig som tilhører. I et samfunn der hierarkier ofte definerer hvem som betyr noe, ønsker jeg at kunsten kan være noe mer demokratisk. Jeg tror på kunstens verdi og på kunstens evne til å skape meningsfulle opplevelser også for mennesker uten tilgang til kunstutdanning eller jevnlige teaterbesøk. Jeg mener det ville vært mer hensiktsmessig om kunstkritikken i større grad kontekstualiserte verk utover skribentens egen posisjon i feltet, særlig når arbeidene presenteres utenfor de rommene vi vanligvis opererer i og henvender seg til publikumsgrupper utover de som ofte besøker teatrene. Å velge å møte et publikum utenfor samtidsdansfeltet kan også forstås som en bevisst og gyldig kunstnerisk posisjon. Jeg tror det ville vært gunstig om kunstkritikere også vurderte arbeider utover deres egne preferanser i feltet, spesielt når kunsten blir presentert utenfor de rommene vi vanligvis oppholder oss i og verkene er myntet på et annet publikum enn våre fagfeller. I den forbindelse fremstår det noe ironisk å foreslå at en pop-up gateforestilling, som har som mål å gi oppmerksomhet til en festival, vil tjene på å være mindre tydelig. Jeg stiller derfor spørsmål ved om det er nyttig å dele kunst inn i god og dårlig, eller det Bjerkan refererer som «høy- og lavkultur». Når det gjelder kunstens hierarkier, vil jeg også motsette meg enhver antydning om at sirkus er en form som befinner seg på et lavere nivå. På lik linje med samtidsdans er sirkuset mangfoldig og komplekst, og det evner også å benytte seg av et bredt spekter av kunstneriske intensjoner. Dette er ikke ment som et angrep på den enkelte anmelder. Bjerkans kritikk åpner også for relevante refleksjoner rundt hva som anses som normativt og tilfører nyanser i sitt kritiske blikk. Det jeg svarer på, er et mønster: Dansekritikkens rammer stammer ofte fra innsiden av en kunstnerisk elite, og dette ståstedet presenteres gjerne som nøytralt fremfor å bli gjort eksplisitt og sidestilt med andre måter å erfare og vurdere verk. Det jeg argumenterer for er ikke en annen type autoritet, men en bredere ramme: en som gjenkjenner kontekst, intensjon og publikum som del av hvordan verket blir vurdert. Når vi skal vurdere en fysikklærer, bør vi kanskje vurdere læreren ut fra engasjementet og tydeligheten i hvordan fysikkens grunnprinsipper blir formidlet, ikke ut fra evnen til å løse de nyeste forskningsproblemene innen kvantefysikk. Og kanskje kunne vi tillate oss å verdsette begge deler uten en hierarkisk inndeling.