Føle godt og føle stort

Unchained Melody, som har urpremiere under Festspillene i Bergen, er den første koreografien danske Mette Ingvartsen lager for Carte Blanche. Forestillingens tittel henspiller på det som regnes som en av verdens mest kjente og spilte kjærlighetsballader, nemlig sangen som ble skrevet i 1955 av Alex North og Hy Zaret og som siden har blitt spilt inn i mer enn 350 versjoner. Konseptet Ingvartsen har laget sammen med de 14 danserne tar utgangspunkt i seks utvalgte kjærlighetssanger, fra middelalderen til vår tid, og utforsker sammenhengen mellom sang og bevegelse. I løpet av den timelange forestillingen synger utøverne i Carte Blanche nesten uavbrutt samtidig som de danser. Scenografien til Indrani Balgobin er satt sammen av to sølvfargede firkantede forheng av metalltråder som henger nært hverandre like ved scenens bakvegg, og rett til høyre for disse henger det et langt sølvfarget, skinnende draperi som strekker seg fra taket og utover scenegulvet som et langt teppe. Helt fremst til høyre på scenen er dessuten et sylinderformet gjennomskinnelig draperi av metalltråder som beveger seg når utøverne går inn og ut av det. Selve scenerommet med alle sine skinnende overflater står i umiddelbar og tydelig kontrast til de svartkledde utøverne som sakte beveger seg mot publikum i forestillingens begynnelse.

Uendelig sang

Siden begynnelsen av 2000-tallet har Mette Ingvartsen utmerket seg med sin særegne evne til å undersøke dans og bevegelse side om side med språk, teori og visuell kunst. Koreografiene hennes har gjerne boret i forbindelser mellom kropp og samfunn og mellom det sosiale og politiske. Både forestillingen 7 Pleasures (Studio Bergen 2016) og To come (extended) (Dansens Hus 2018) tematiserte seksuell representasjon på en måte som har brent seg fast i hukommelsen. Etter min mening har Ingvartsen en egen teft for å utvikle sterke sceniske konsepter som er visuelt slående. Ofte bruker hun repetisjon som en strategi i koreografien på en måte som hele tiden forandrer hvordan man som publikummer oppfatter representasjonen av en kropp på scenen. Også konseptet i Unchained Melody har noe umiskjennelig ingvartsensk ved seg. Det begynner med at utøverne langsomt kommer ut på scenen mens en mørk tone fyller hele rommet. Det tar litt tid før jeg forstår at den unisone lyden kommer fra alle kroppene på scenen. De beveger seg som i sakte film, og når jeg ser på dem, er det som om tiden nesten har stoppet opp. Den mørke tonen glir over i flere stemmer til det som etter hvert blir middelalderballaden «A chantar m’er so qu’eu no volria». Utøverne gjør små gester, og prinsippene i de langsomme bevegelsene er enkle: Flere holder en arm ut foran kroppen, men beveger seg på ulike nivåer i rommet, liggende og stående. Det er ofte små impulser jeg knapt kan se som starter hos én danser eller hos en gruppe på tre-fire dansere. En rotasjon eller en armbevegelse sprer seg sakte ut til alle utøverne, som en bølge gjennom kroppene.

Følelser i sakte film

Insisteringen på repetisjon og langsomhet i koreografien er interessant som dramaturgisk utgangspunkt: Detaljer og nyanser understrekes og forsterkes, og det oppstår en voldsom intensitet i ensemblets følelsesuttrykk når de beveger seg langsomt. Dessuten bruker utøverne ansiktene sine aktivt til å uttrykke store følelser hele veien, og koreografien er full av store gester. Når ensemblet like etter middelalderballaden begynner å synge en flerstemt versjon av «Unchained melody» i vanlig tempo som varer ekstra lenge, synes jeg forestillingen er på sitt mest produktive. Sangen lyder stort sett ganske likt hele veien her, men ensemblet beveger seg sakte gjennom en rekke ulike følelser fra overstrømmende kjærlighet, til intenst savn, voldsomhet, sinne og truende, forknytte gester til bunnløs fortvilelse som omsider bikker over i noe patetisk og til slutt forvandles til gapskrattende latter. De enorme kontrastene mellom alle følelsene utøverne gjennomgår underveis og selve sangteksten i «Unchained melody» skaper masse komikk og ambivalens i materialet.  Ikke bare er det morsomt å se utøvere med sinte ansikter og knyttede never som snur seg truende mot publikum og mot hverandre mens de synger «Whoa, my love, my darling/I've hungered for your touch/ A long, lonely time/ And time goes by so slowly», eller å plutselig få øye på to utøvere som lener seg mot hver sin vegg mens de patetisk gråter før et par skjærende stemmer med bavianklingende latter senere bryter gjennom sangen. Det er som om ordene etter hvert mister sin betydning mens det banale og karikerte i klisjeene Ingvartsen anvender forstørres så mye at selve øyeblikket blir fullstendig absurd og blottet for mening. Mot slutten av denne sekvensen kjemper jeg mot en boblende latterkrampe som skyter fart et sted i mellomgulvet mitt og truer med å strømme ut av munnen min. Jeg lurer på hva som hadde skjedd om forestillingen bare hadde fortsatt å insistere på denne sangen og på denne langsomheten.

Hummer og kanari

Herfra og videre mister forestillingen dessverre fokus, og Ingvartsen setter i gang veldig mange ting uten å gå mer i dybden på sine egne ideer knyttet til forbindelsene mellom koreografi og sang. Sekvensen som kommer like etterpå, der sangen «Durer» av artisten Okay Kaya strømmer ut av høyttalerne og ikke fra utøvernes stemmebånd mens de ruller og danser mot det metallfargede draperiet på scenen, er lettglemt. Selve poenget med å blande akustisk, live lyd som er produsert av utøverne selv med forhåndsinnspilt lyd, skjønner jeg ikke. Intensiteten og energien i samspillet mellom scenerom, koreografi og levende sang daler så fort ferdig innspilte lydspor gis plass i helheten. Stort bedre blir det ikke når ensemblet flerstemt begynner å synge «The Book of Love», en amerikansk indiepoplåt skrevet på slutten av 1990-tallet mens to-tre av utøverne beveger seg ut blant publikumssetene og synger mot oss. Dette er første gang i løpet av forestillingen at koreografien danses i et vanlig tempo. Det virker som Ingvartsen har ønsket å jobbe med å bryte ned skillet mellom scene og sal, men jeg får ikke grep om hva hun prøver å oppnå med det i denne sammenhengen. Den etterfølgende «Me and Your Mama» er egentlig originalt en veldig fengende soul-låt med stort trøkk og sterke innslag av funk og progrock, men blir her gjort i en litt slapp versjon. Utøverne synger så godt de kan mens de står klistret fast til gulvet to og to i stilledanskonstellasjoner og roterer sakte mens de holder rundt hverandre. Sangen og dansen jobber mot hverandre, og alt låter halvhjertet, litt falskt og forsiktig – noe som kunne ha vært et poeng i seg selv dersom det dramaturgisk og uttrykksmessig hadde vært ordentlig gjennomarbeidet.

Potensialet i repetisjonene

Når forestillingen avsluttes med en madrigal fra renessansen mens utøverne står i en lang linje og beveger seg nærmere og nærmere publikum ved scenekanten, synes jeg det er en kjedelig og korrekt slutt. Kanskje skyldes uviljen min delvis av at jeg selv har sunget i kor i store deler av min tid som ungdom og ung voksen, og at korkonsertene ofte hadde et standardrepertoar eller en «kordramaturgi» med en miks av folkemusikk, popsanger, madrigaler og klassisk musikk. Ingvartsens utvalg av ulike kjærlighetssanger gjennom tidene, som ifølge programbladet er gjort i samarbeid med utøverne i Carte Blanche, fremstår standardisert i innpakningen. Jeg leter etter elementer som kan forstyrre symmetrien og lugge litt i materialet, uten å finne det. Det er som om Ingvartsen aldri helt får utnyttet potensialet som finnes i repetisjonene av sang og dans, og omsider opplever jeg dermed heller ikke utforskningen av forbindelsene mellom koreografi og musikk som spesielt interessante.