- De lokale teatermiljøene har vært dristigere i år

For de som følger norsk scenekunst tett, er det alltid spenning knyttet til presentasjonen av nominasjonene til Heddaprisen. I år har uvanlig mange av forestillingene hatt premiere utenfor Oslo. Det viser hvor betydningsfullt det er at de ni medlemmene av Heddajuryen reiser landet rundt hvert år. Til sammen har de det siste året sett om lag 200 ulike forestillinger. I sin tale på arrangementet som ble holdt i forbindelse med offentliggjøringen, sa juryens talsperson Mode Steinkjer blant annet at det, midt i all reisingen, hender at de kjenner på en stille jubel, noe som minner meg om at juryens oppgave er å finne frem til det beste som lages og til de små og store kunstneriske seirene. Selv lurer jeg på hvordan det å trekke frem det beste som er av norsk teater, gjenspeiler trender og utviklinger. Hva sier det om oss som mennesker hvilket teater vi lager og hva som blir bra? Jeg har snakket med Steinkjer om trendene, tendensene og resultatene.

Jeg synes det er vanskelig å trekke noe konkret ut av nominasjonslistene. Jeg leser det som en tradisjonell liste. Det er overraskende mye Ibsen kanskje, litt Strindberg og Shakespeare. Er det tradisjonelle tekstteatret på vei opp? Det er vanskelig å si, men på listen har vi både Ibsen og Strindberg og vi har en nytenkt oppsetning av Sartre i tillegg til musikalen Dragonblood som absolutt er nytenkt. Jeg tror allikevel at det vi kan kalle midtsjiktet av store scenesatsinger er mindre representert i år, og det kommer kanskje av at mange av de store institusjonene har videreført forestillinger og at de har spilt oppsetninger som allerede er blitt vurdert. Mange av dem ble nominert eller priset i fjor. Det gjelder for øvrig også på de store teatrene utenfor Oslo. Hvilke estetiske tendenser ser du i året som har gått? Tendensene er at vi har sett mindre til det mer nyskapende regiteatret i år, og mer av det lokalt forankrede. Utover det tror jeg det er en tilfeldighet at mye handler om Ibsen og Strindberg i år når det kommer til nominasjonslisten, det kunne like gjerne ha vært andre dramatikere. Det handler ikke nødvendigvis om at det er Ibsen, det handler om hvilken inngang som brukes og ikke minst tolkningen som gjøres. Hvis man ser bort fra dansekategoriene og til dels målgruppekategoriene, så synes jeg det er en konservativ liste, og jeg tenker at listen avspeiler litt av det som er blitt satt opp på norske scener det siste året. Søker vi mot det konservative eller tradisjonelle i kunsten i usikre tider? Hvis jeg svarer som kritiker og ikke som jurymedlem, så tror jeg kanskje at svaret er ja. Om ikke mot det konservative, så ser jeg en tendens til de forestillingene som har utmerket seg på lokal- og regionsteatrene, ofte bygger på lokalt stoff og inneholder noe nært og kjært som publikum kjenner igjen og kjenner seg igjen i, som for eksempel Bloddråpetall på Trøndelag Teater som er en historie om helseundersøkelsen i Trøndelag, i Verdal, som treffer. Jeg tror også at man føler man kjenner et stykke som Hedda Gabler, og om man ikke har sett Strindberg satt opp på scenen før, så har man hørt om ham, og det resonnerer også lokalt. Det er færre forestillinger enn vanlig som har hatt premiere i Oslo. Hva sier det om utviklingen i scenekunstlandskapet både regionalt og nasjonalt? Det er jo også en slags seier for norsk kulturpolitikk at det lages så mye godt teater i hele landet. Men er det noe spesielt med at de gjør det nå? Det at det har vært færre nyoppsetninger på flere av de store institusjonsteatrene kombinert med at vi har sett en tendens til at de lokale teatermiljøene har vært dristigere, har vært avgjørende. Regionteatrene har over lengre tid satset på en måte som har kulminert nå, og det tror jeg gjenspeiles i nominasjonene. Og så betyr ikke det at det ikke skjer ting i Oslo eller de store byene, for det gjør det absolutt; vi har tre nominasjoner til Det Norske Teatret, og Sykdom og sosial nød fra Nationaltheatret har flest nominasjoner av alle, et stykke som for øvrig kan sies å ha en naturlig lokal og tematisk tilknytning til Oslo. Til NRK Radio sa du at det ikke handler om at de store scenene i Oslo gjør det dårligere, men at det har vært færre premierer. Er det rent kvantitativt, har det vært færre premierer? For oss som jury som utelukkende vurderer nye oppsetninger, har det vært færre premierer fordi de største teatrene har videreført større suksesser. Det betyr ikke at det har vært færre forestillinger eller at det har blitt spilt mindre teater, men for oss i Heddajuryen har det vært mindre å se som har vært nytt. Ja, det er nok sant, men selv om det har vært færre premierer, har det vært en god del premierer i Oslo, jeg har vært på mange av dem, og den store begeistringen har latt vente på seg. Det har vel også med kvalitet å gjøre, ikke bare med kvantitet? Ja, det har selvsagt med kvalitet å gjøre, men det har også å gjøre med hva som føles nytt og som slår seg inn på en ny måte. Som kritiker har jeg sett forestillinger som jeg synes er veldig gode, men som jeg tenker at Heddajuryen ikke nødvendigvis kommer til å veie tungt. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom det som kritikerne elsker eller hater og hva som ender opp som Heddanominert. Du sa i sted at mellomsjiktet mangler i år. Noe av det jeg synes mangler, er det frie teaterfeltet. Det er en ganske institusjonstung liste, særlig i teaterkategoriene. Det frie scenekunstfeltet er best representert i dansekategoriene og litt i målgruppekategoriene, mens det nesten bare er institusjonsteaterforestillinger i skuespiller- og regikategoriene i tillegg til beste teaterforestilling. Hva skjer med det frie teaterfeltet? Jeg tror det er en tilfeldighet. Samtidig ser vi jo at teaterøkonomien er trangere. Vi synes vi ser at strammere økonomiske vilkår og færre ressurser treffer spesielt det frie feltet og mulighetene til å turnere. Gjør det at det blir vanskeligere å få sett? Dere er en jury på ni medlemmer, og hvis noe har kort spilleperiode, vil det kanskje være vanskeligere å få en stor nok andel av juryen til å se forestillingene? Det er alltid en utfordring, men som regel greier vi å være mange nok. Den delen av det frie scenekunstfeltet vi prioriterer, er forestillingene som blir spilt på de programmerende scenene som er medlemmer av NTO, som Black Box teater, Rosendal Teater, BIT og Dansens hus. Som jury får vi velge å se akkurat hva vi vil, men mandatet vårt er å fokusere på NTOs scener og medlemmer. I år har vi imidlertid sett flere kompanier fra det frie teaterfeltet som samarbeider med produserende institusjoner. Kanskje har det noe med økonomien ute i feltet å gjøre. Kanskje er det fordi institusjonsteatrene ser at de frie kompaniene kan tilføre noe som de selv ikke har. For noen år siden ble Heddajuryen kritisert for nominasjonslister som ikke avspeilet det kulturelle mangfoldet i scenekunstfeltet, men de siste årene har det vært en større miks av mennesker som er blitt nominert og som har vunnet. I år føles listene mer majoritetsdominert enn på lenge, er det noe dere har reflektert over? Henger det sammen med at det er en institusjonstung liste? Jeg synes nominasjonslisten vår er relativt sammensatt ut fra teateråret. Det er selvfølgelig viktig å ha en bevissthet rundt dette, og miksen som du kaller det vil nødvendigvis variere fra sesong til sesong, ut fra hvilket repertoar teatrene satser på og prioriteringene som gjøres både på og bak scenene. Det har nok også vært færre nye forestillinger i det frie feltet som har spilt seg fram. I år reflekteres likevel det kulturelle scenekunstmangfoldet i kategorier som Beste skuespiller, Beste scenetekst, dansekategoriene og i øvrige sammenhenger, blant annet med to nominasjoner til samiske oppsetninger.

I fjor reflekterte jeg over at det i skuespillerkategoriene i stor grad var én måte å være skuespiller på som ble nominert. Alle de nominerte var flinke skuespillere som hadde fått til noe, men skuespillerstilene var Stanislavskij-orientert og emosjonelt basert. Men i år synes jeg det er flere måter å være skuespiller på som er representert. Har du noen tanker om måten å være skuespiller på? Jeg kan ikke kommentere på hver enkelt, men jeg ser at det er en bredde i måten å være skuespiller på. Det er store forskjeller på skuespillerne i både hovedrollekategorien og medspillerkategorien, og hvordan den enkelte nærmer seg materialet. Men jeg tror også det kommer av regigrep som er sterke og tydelige, og som i større grad spiller på lag med skuespilleren enn det vi har sett i noen tidligere år.