Formelbasert Netflix-estetikk

Når Den Nationale Scene (DNS) i Bergen viser den norske premieren av Til stjernene fell ned, er det en utenlandsk publikumssuksess som har funnet veien til teaterscenen her hjemme. Den britiske dramatikeren Beth Steel står bak manuset til forestillingen, som opprinnelig hadde urpremiere på National Theatre i London i 2024. DNS skriver på nettsidene sine at stykket har blitt omtalt som «magnificent theatre» og «a gloriously messy affair» av britisk presse. Helt i begynnelsen av 2026 gjorde regissør og tidligere teatersjef ved DNS, Stefan Larsson, en versjon ved Göteborgs Stadsteater i svensk språkdrakt, med tittelen Tills stjärnorna faller ner. Jeg begynner å glede meg til premieren og tenker at det må jo være noe egenartet i det Steel skriver hvis diktningen hennes allerede har spredd seg til både det svenske og det norske teaterlandskapet.

Likt som i London?

DNS er for tiden husløst i påvente av omfattende renovasjonsarbeider i den gamle teaterbygningen på Engen, og hver nye premiere denne våren har derfor vært en anledning til å bli kjent med andre spilleplasser og lokaler i Bergen. Denne gangen er scenerommet lagt til Bergen Havns lokaler ved Skoltegrunnskaien helt på enden av Bryggen – en havn der store cruiseskip vanligvis legger til kai. Nylig avdøde Olav Myrtvedt har stått for scenografien og kostymedesignet sammen med Dagny Drage Kleiva, og på mange måter synes det visuelle uttrykket å være ganske likt bildene jeg allerede har sett fra London-oppsetningen. Scenegulvet er helt dekket med et grønt terrasseteppe, og scenens bakvegg som består av byggets naturlige vinduer. De har gardiner i samme grønnfarge, og de stenger solskinnet og sjøutsikten ute. Midt på gulvet står et rektangulært, gråfarget platå som i løpet av forestillingen splittes i mindre moduler. Godt hjulpet av Silje Grimstads lysdesign og en rekke rekvisitter som etter hvert entrer scenen underveis i forestillingen, blir teaterrommet langsomt levende.

Overdådig bryllupsfest

Handlingen i Steels drama er lagt til en dramaturgisk ramme som egner seg perfekt for teaterscenen – nemlig en bryllupsfest. Publikum er plassert langs tre av scenens sider og omringer bokstavelig talt spilleplassen. I Miriam Prestøy Lies regi inviteres vi umiddelbart inn i bryllupsforberedelsene og selve festen: Første akt starter med en tom scene som litt etter litt fylles med strykebrett, stoler, speil og diverse annet inventar i det skuespillerne setter gjenstandene fram mens lett, livlig musikk strømmer ut av høyttalerne. De tre søstrene Sylvia, Maggie og Hazel, som i Selma Lønning Aarøs nynorske oversettelse har fått navnene Sylvia, Maggie og Hanne, prater om alt og ingenting mens de sminker og pynter seg. Innimellom blir de avbrutt både av Maggies døtre og av sin far Tony.

Samtalen hopper og spretter fra høyt til lavt med temaer som naboens nye badestamp, som på nynorsk får betegnelsen «klamydiastamp», til morens nylige død, og til Hannes ektemann som har mistet jobben. Sylvia skal gifte seg med sin utkårende Marek – en polsk arbeidsinnvandrer. Han har hatt stor suksess med egen bedrift i det jeg etter hvert forstår er en liten småby i England i et forhenværende gruvesamfunn der alle kjenner alle. Komikken skrus opp et par hakk idet tante Karna kommer festkledd og energisk inn på scenen og spøker om både alderdom og grått hår på «musa» før hun heller nedpå en ekstra drink før vielsen. Herfra strammer det seg mer og mer til, og vi blir kjent med familien til søstrene mens en rekke gamle og nye konflikter virvles opp i løpet av bryllupsfesten.

Forslitt oppskrift

Forestillingen er markedsført som en dramakomedie. Dialogen skifter raskt fra det komiske og humoristiske til det vonde og eksistensielle, og scenene befinner seg hele tiden i dette spennet. Manuset veksler hurtig mellom fellesscener og en rekke situasjoner og dialoger mellom rollefigurene i to- og trespann. Litt etter litt blir publikum kjent med deres indre drømmer, lengsler og problemer. Dessverre gir svært mange av ingrediensene Steel bruker inntrykk av at hun har skrevet etter en formelbasert mal. Det minner meg om opplevelsen jeg ofte får når jeg ser en av disse Netflix-seriene som følger en oppskrift som skal nå et bredt publikum. En gjennomgående svakhet er at det gjøres for lite for å etablere og bygge opp konfliktene mellom rollefigurene. Dermed fremstår flere opptrinn som intriger uten substans.

Skuespillerensemblet og regissøren gjør så godt de kan for å lage pustende mennesker ut av dette strømlinjeformede manuset – med varierende hell. Etter en litt kronglete start der Sylvia (Monica Dybwad), Maggie (Madalena Sousa Helly Hansen) og Hanne (Kamilla Grønli Hartvig) snakker i munnen på hverandre og ikke helt finner verken tempo eller timing, henter ensemblet seg inn når plaststoler og bord plasseres på scenen, og det er duket for farens tale til bruden under bryllupsmiddagen. Søstrenes far, Tony, spilles overbevisende av Jon Ketil Johnsen, som fomler etter talen på innsiden av dressjakken uten å finne den og attpåtil glemmer brudgommens navn. Den virkelighetsnære dialogen mellom gjestene der temaene og replikkene liksom tilfeldig dukker opp, er dessuten godt og organisk spilt.

Det gnistrer tidvis av flere enkeltscener. Spesielt synes jeg Ragnhild Gudbrandsen som tante Karna gjør en solid innsats. Hun har et komisk talent som er fornøyelig å være vitne til, enten hun kaster bagetter på Tony og ektemannen onkel Pete (Stig Amdam), når de begynner å slåss som følge av en gammel krangel om streikebryteri, eller hun med brodd og timing leverer én av de mange, korte humoristiske replikkene manuset er fullt av. Jonatan Filip i rollen som Hannes ektemann spiller mot Maggie i det som blir et finstemt portrett av to hemmelig forelskede personer som aldri kan få hverandre i dette livet. 

Konstruerte intriger

Når jeg forsøker å oppsummere hva denne forestillingen handler om, er det verre. Det er som om manuset sveiper innom for mye og egentlig har lyst til å fortelle publikum litt om alt: Litt om faren Tony som er gammel og kjenner seg ensom, litt om det dårlige ekteskapet mellom tante Karna og mannen Pete, litt om hvordan tante Karna alltid egentlig har vært forelsket i Tony, litt om hvordan ekteskapet mellom Hanne og John halter og Hanne sitter fast i en kjip jobb på et lager. Litt om rasismen i Storbritannia, litt om hvordan vi alle skal dø – og så videre. 

Underveis har jeg først og fremst problemer med å tro på en del av intrigene, som i likhet med rollefigurene for øvrig, fremstår nokså konstruerte. For eksempel er scenen med Marek (Teo Tomczuk) og Hannes bekymrede og triste tenåringsdatter Lea (Frida Wee) utrolig klisjéfylt, der den dukker opp fra ingensteds, helt umotivert. De snakker med hverandre alene, og med ett kysser Lea Marek, som umiddelbart stritter imot. Dette blir en katalysator for et kaos mot slutten av bryllupet: Lea forteller familien at det var Marek som kysset henne først og ikke motsatt, og det ender med roping, skriking og håndgemeng i det Leas far John slår Marek så han havner på sykehuset. Sylvia kommer siden løpende inn i scenerommet i en hvit brudekjole som er helt full av blod. Det antydes langt på vei at Lea lyver om at Marek kysset henne for å dekke over noe urovekkende hun har observert under festen, da hun blir vitne til at faren John kysser Maggie, og med det er utro mot moren. 

Nachspielstemning

Imidlertid synes jeg det er godt tenkt hvordan regien etter pausen forsøker å blåse opp, forstørre og overdrive feststemningen slik at publikum får følelsen av at dette nettopp er en veldig lang bryllupsfest der deltakerne blir fullere og fullere. De tre søstrene kommer for eksempel tilgjort og liksom-sexy dansende inn på scenen til hits som «We are family» med Sister Sledge og «Don’t Cha» med The Pussycat Dolls, og de roper dialogen over den bassdunkende musikken. Dette er et grep som understreker kaoset og det rølpete. Mot slutten skriker rollefigurene til hverandre ganske ofte, og selv om den i overkant melodramatiske tonen i skuespillet kan tolkes som et regigrep for å fremheve det vulgære ved mennesker som krangler på en fest som har vart altfor lenge, synes jeg ikke forestillingen kommer i mål med dette. Til det er den både for mild og snill i sin skildring av festen som helhet.

Samtidig er det noe med hele konteksten bak Steels stykke som forsvinner og forandres i norsk sammenheng: Hun skildrer et arbeiderklassesamfunn på et lite sted i England, der menn som Tony har jobbet og slitt i gruvene, og der den yngre generasjonen ikke ser muligheter eller noen fremtid. Jeg tror de politiske og sosiale nyansene i stykket har en annen effekt på et britisk publikum. Dessuten er det mye brodd som forsvinner i overgangen fra et språk til et annet, og det lyder unektelig påtatt og stilisert når skuespillerne hiver ut ordene og morsomhetene i nynorsk språkdrakt i et forsøk på å være folkelige. Til stjernene fell ned er en oppskriftsmessig teateropplevelse, og det er vanskelig å skjønne hva denne fortellingen tilfører teaterscenen i Bergen.