2B og BNP

Våren 2026 markeres det et dobbelt jubileum. Den kulturelle skolesekken (DKS) fyller 25 år, og Tigerstadsteatret fyller ti år. Når sistnevnte nå nok en gang reiser rundt til barneskoler i Oslo med sitt rullende teater, Tigerbussen, i samarbeid med DKS, slår de jubileene sammen til et Fabularium. Den nye forestillingen bygger på det samme universet som mange av de tidligere forestillingene som har vært spilt i bussen, med en estetikk inspirert av omreisende sirkus og fjelebodsteater. Forestillingen Tigertruppens Fabularium er omfattende; teaterbesøket på skolen varer i hele tre timer og foregår på mange forskjellige steder: i skolegården, i en campingvogn, inni bussen og i klasserommet. Når jeg ankommer en skolegård øst i Oslo en grå mandag i mai, har kunstnerne allerede gjort seg bemerket. Det har fenget interessen til flere av elevene at det står uvanlige kjøretøy i skolegården, og at figurer som spåkoner, tigertemmere og klovner, gjør seg klare. Umiddelbart tenker jeg på da jeg så Tigerstadsteatrets barnehageforestilling Safari i en barnehage på vestkanten midt under pandemien i 2020. Forestillingen var enkel, og premisset var at noen utenomjordiske figurer ikke forstod noe av hvordan ting foregikk i en barnehage, men dette narrativet var ikke drivende for dramaturgien. Det var måten figurene omskapte den hverdagslige lekeplassen på og gjorde den til et underlig sted som ble kjernen i kunstopplevelsen for de små. Tigerstadsteatret viser hvilken verdi som oppstår når de kjente rommene blir forvandlet til noe ukjent.

Tellekorpset

Andre trinn kommer ut av skolebygningen klassevis og stiller seg opp foran inngangen til Tigerbussen. Tigertruppmedlemmene tøyser med dem og setter raskt i gang med en sang der barna må brøle for å få bussen til å åpne seg. Premisset er at man ikke vet hva som vil åpenbare seg inni den. Det som kommer ut denne gangen, er et menneske. Ikledd en powersuit og utstyrt med små briller og et målebånd, introduserer hun seg som «Centi Meter» (Hedda Sandvig). Karakteren er som dratt rett ut fra barne-tv og kan minne om universene fra NRK Supers Tellekorpset, Sesam stasjon eller hvilken som helst barne-tv-serie som skal lære barn å regne eller lese i morsom innpakning. Centi Meter liker ikke kunst, og vil at barna skal vokse opp og bli mennesker som kan bidra til landets bruttonasjonalprodukt. For å få det til må skolen bli en «spydspisskole», noe som illustreres ved at elevene får beskjed om å bruke hendene til å lage en spiss over hodene sine. Videre får Centi Tigerbussen til å sovne og sender barna tilbake til skoletimene. Tigertruppen har aldri gått på skole, så Centi tvinger dem til å innrullere seg. Sammen med Tigertemmer Arnold (Martin Karelius Østensen) og klovnen Tronzo (Andreas Medbøe Thoresen) får jeg lov til å begynne i 2B. De skal ha utetime, så jeg stiller meg opp sammen med elever, lærere og tigertruppmedlemmer for å lære meg å marsjere. Det er den vanlige læreren til 2B som tar ansvaret for marsjeringsøkten, og vi bytter på hvilket ben vi begynner med. Tigerstadsteatret har møter med lærerne i forkant av forestillingene sånn at de er forberedt på hva som skal skje. Etter hvert kommer spåkonen Tigris (Ingrid Meling Enoksen) og forteller oss at hun at mistenker at noe er galt med Tigerbussen, og at det er noe muffens med Centi Meter. Etter et besøk i Tigris’ campingvogn der det bare så vidt er plass til hele 2B, blir vi geleidet inn bakveien til Tigerbussen. Det første rommet vi kommer inn i, minner om en jungel og skal representere stedet der Tigerbussen ble født som tiger, før den ble buss. Det er bemerkelsesverdig stor plass inni bussen, og etter å ha gått gjennom dører og ganger kommer vi til slutt inn til Tigerbussens hjerte, og ved hjelp av barnas fantasi, begynner en rød hjertelampe i midten av rommet å lyse. Hele tiden må vi unngå å bli oppdaget av Centi Meter. Forestillingen kunne ha sluttet her, men den gjør ikke det. Når vi kommer ut av bussen, følger jeg med 2B inn i klasserommet, der de har spisepause mens læreren leser opp en liste med regler hun har fått. Reglene sier blant annet at barna må gå på skole på lørdager og at de ikke skal ha fag som kunst og håndverk mer, og læreren bedyrer at hun ikke har mulighet til å endre på dem. Barna blir imidlertid oppfordret til å protestere mot reglene, og på initiativ fra læreren setter de i gang med å finne slagord og lage plakater som de skal bruke i en demonstrasjon etter spisepausen. Forestillingen avsluttes ute i skolegården med en protestmarkering. Der dukker det også litt plutselig opp en sovemaskin som Centi har brukt til å sende Tigerbussen inn i dyp søvn. Den kan Tigertruppen nå slå av, og når alt er vanlig igjen, kan truppen endelig sette i gang «fabulariet» sitt og avslutte forestillingen med fest.

Dramaturgisk virvar

I Tigertruppens Fabularium viser Tigerstadsteatret hva de er best på. Både i tidligere forestillinger jeg har sett og i denne nyeste, ligger kvalitetene i at de bygger et helhetlig, morsomt og interessant univers. Skuespillerne forvalter dette universet på en leken og presis måte som gjør interaktiviteten meningsfull. Dette handler mye om at barnepublikummet blir sett, og at leken står i sentrum av estetikken. Bussen er en teaterscene som gir veldig mye. Det blir spenning knyttet til hva man skal oppleve inni den, og med relativt enkle midler klarer de å skape rom som oppleves større enn seg selv. Helhetlig er det bruken av teatrale elementer som lykkes. Tigerstadsteatret bruker teaterfaglige troper som bringer tankene til commedia dell’arte og andre folkelige komedieformer på en måte som skaper gjenkjennelig teatermoro, og det oppstår sterke brudd med hverdagsrommet. Når jeg ikke synes Tigertruppens Fabularium blir like god som tidligere forestillinger, er det primært fordihangler det i dramaturgien, og jeg skjønner ikke helt hvorfor ting skjer eller hvordan det henger sammen. Publikum blir flyttet rundt på uten at det ene nødvendigvis følger logisk av det andre. Hovedproblemene er at utgangspunktet ikke blir godt nok etablert fra begynnelsen av og at premissene ikke er omfattende nok til å holde handlingen og spenningen gående i tre timer. Tigertruppens Fabularium er et ambisiøst prosjekt, og når det skal spilles teater for alle de fire klassene på trinnet simultant, blir det også mye forflytning og organisering som gjør at det kjennes litt hektisk og som om det går på bekostning av å bygge fortelling. Centi Meter vil at barn skal bli til voksne som kan bidra til landets bruttonasjonalprodukt. Hun synger en morsom sang der ordet «bruttonasjonalprodukt» forekommer mange ganger, og selv om det gir annen mening for de voksne i publikum enn for barna, er absurditeten i sangen festlig for alle. Men premisset om målstyringsregimer og kutt i estetiske fag i skolen blir for svakt formidlet. Det gjør at de faktiske grunnene til at vi skal mislike og frykte Centi Meter, forsvinner i overleveringen. Sandvig spiller henne som en gjenkjennelig superskurk, men vi trenger mer forståelse av hva det skurkaktige bunner i. Reglene som lærerne får utdelt, resonnerer heller ikke egentlig hos publikummet. At de handler om målstyring og fjerning av kunst i skolen, ser ut til å gå over hodet på barna, som heller henger seg opp i at de må på skolen på lørdager og at de ikke får lov til å leke. At Centi Meter for eksempel retter alle de nasjonale prøvene, gir ikke mening for barn i småskolen, og det gjør at jeg tenker at det er litt målgruppekluss i teksten. Vandreteater som dette, som foregår på mange forskjellige steder med stadig nye premisser, har ofte en dramaturgi som kan minne om dataspill, fordi man løser en oppgave bare for å få en ny. Det gjelder også Tigertruppens Fabularium. Forestillingen klarer imidlertid ikke å avklare hva som egentlig er oppgavene, og det kommer for få nye oppgaver underveis. Når det dukker opp en sovemaskin i siste akt, blir jeg usikker på om det bare er jeg som har fulgt for dårlig med og som ikke har skjønt at vi har vært på jakt etter et bestemt objekt hele tiden. Her tenker jeg at de har oversett en mulighet til å gjøre objektet til omdreiningspunkt. Jeg blir også usikker på hva det egentlig var vi gjorde da vi fikk bussens hjerte til å lyse ved hjelp av fantasi, hvis det egentlig var sovemaskinen vi burde lett etter. Dramaturgien greier således ikke å samle seg rundt én ting eller bygge videre på denne tingen på en måte som skaper et tydelig narrativ. Potensialet som ligger i samlingen inne i klasserommet der det lages slagord og plakater, blir heller ikke oppfylt fordi det blir for uklart hva som er målet med handlingene. Jeg setter pris på impulsen til å gjøre noe stort til jubileet og utvide forestillingsuniverset både i bredde og lengde, med all den risikoen det innebærer, men i «fabulariet» er det som de haster litt for mye etter seg selv uten å komme helt i mål.