Som roman stiller Knausgårds Morgenstjernen åpne spørsmål og slutter i løse luften. Sebastian Fagerlunds operaversjon er blitt et katastrofefilmatisk, målrettet melodrama.

Styret i Scenekunstbruket stiller spørsmål ved om Riksteatret bør tilby gratis forestillinger i skoletiden. Dét spørsmålet overrasker.

Styret i Scenekunstbruket stiller i dette debattinnlegget spørsmål om Riksteatret bør utfylle andre behov enn dem som Den kulturelle skolesekken allerede dekker.

Danseforestillingen Insight er en lavmælt og meditativ opplevelse, som også kunne hatt godt av flere tyngdepunkt.

Sanctomb vil gjøre synden hellig – men hva skjer når frigjøringsestetikken selv blir en institusjon?

Det tredje rikets språk? inviterer publikum til å lytte til fortiden for å forestille seg hva som kan skje i fremtiden.

Solistkoret synger strålende når de inntar Astrup Fearnley, men møtet mellom musikk og billedkunst forsvinner i mangel på tydeligere programmering.

After the Last Prayers av Marie Rechsteiner er en flyktig danseforestilling om et vektig tema.

Med temaet “Dansen som brobygger” ønsker Dansekonferansen å bygge bro mellom mennesker, fagfelt, kunst og samfunn, men hva og hvem er den for?

Arrangementet og boklanseringen Bevegelse, bok og bravur gir tilgang på kontinuitet og forståelse av Collage dansekompanis betydning for det norske dansekunstfeltet.

Gjenferdet inn reflekterer godt om teatrets muligheter og begrensninger, og henter kraft fra forestillingens kontekst. Men på vei fra roman til teater mister hovedkarakteren noe av sin dybde.

Stepp-konsert-forestillingen Soft Ice er litt løs i dramaturgien og hadde vært tjent med at det var tatt tydeligere valg, men som overflødighetshorn har den flere kvaliteter.

Kulturrådet har ansvar for å svare på spørsmål og henvendelser om egne beslutninger.

Nullingen av Impure Company: Kulturdirektoratet har tidligere bekreftet skriftlig at den praksisen de nå straffer med avslag, er tillatt.

Ledere ved flere programmerende institusjoner etterlyser at Kulturdirektoratet tar ansvar og at det gjøres mer for å bygge tillit.

Rådsleder Kristian Seltun svarer her på kritikken fra en rekke aktører på scenekunstfeltet i forbindelse med Kulturrådets behandling av Hooman Sharifi og Impure Company.

Kulturrådet og Kulturdirektoratet har gitt etter for press og straffer Hooman Sharifi og Impure Company for feil som ligger i deres eget system.

Kulturrådet følger disse reglene ved behandling av tilskudd.

Lars Norens siste tekst undersøker limboen mellom det friske og det syke, ansvar og oppløsning, men på scenen ender det opp som et statisk melodrama 

Var Anne Pedersdotter en virkelig heks? Operaen i Kristiansund lar spørsmålet henge i luften.

Siste del av Søstrene Haugens søstertrilogi er et varsomt familieportrett hvor de selv forsvinner litt i bakgrunnen. 

I januar døde skuespilleren, musikeren og forfatteren Amina Sewali. Tekstforfatter Regine Folkman Rossnes har her skrevet et minneord.

Kniven i ilden vitner om godt teaterhåndverk, men blir for pliktoppfyllende.

Christian Lollike vil kritisere samtidens vanvittige tempo gjennom Ludvig Holberg, men ender opp med å reprodusere den.

I ei pressemelding i dag opplyser Kulturdirektoratet at Janne Stand Dahl er tilsatt som ny avdelingsdirektør for kunstnarisk produksjon og formidling.

Det er totalt 26 søkere på stillingen som teatersjef på Teater Innlandet.

I en pressemelding i dag skriver styret i Carte Blanche at de er glade for å kunngjøre at Mia Habib er ansatt som teatersjef i åremålsperioden 2027-2031.

Bernhard Ellefsen etterlyser en ny kulturpolitikk og mer progressive institusjoner. Samtidig overser han at fornyelsen allerede skjer i deler av scenekunstfeltet – bare ikke der han leter.

Kan kulturpolitikken redde oss fra tek-fascismen? Og er svaret på tek-oligarkenes kulturhegemoni effektivisering?

I Sweet Spot av Harald Beharie blir mye av materialet for trygt.

Kenneth Moe debuterer som dramatiker og regissør i et ambisiøst prosjekt hvor teaterrommet kunne vært utnyttet bedre.

Jon Fosses Gitarmannen tar uventede vendinger i møtet med musikken i Den Nationale Scenes oppsetning.

Sykdom og sosial nød er morsomt og presist – men også litt naivt suverent.

Kunstneren Hanan Benammar dro i 2024 til Zambia der hun møtte teaterregissøren Isaac Kalumba. I samtale med henne fortalte han om zambisk teater som opplysning og konflikthåndtering.

Medmenneske er en solid og godt spilt forestilling, som likevel kunne vært tjent med flere stilistiske brudd og med å konfrontere publikum mer.

Karen Houges Dreamgirl har gode intensjoner, men klarer ikke helt å forene ambisjonene om å underholde og røske i publikums selvforståelse.