Treffsikker bom

Som det nylig ble skrevet om på Scenekunst, risikerer Skuda å miste 3,85 millioner i bevilgningene sine for 2027. I samme kommentar fremkommer det at kulturminister Jaffrey ikke vil avskaffe Skuda, men at hun sier at de må se på treffsikre tiltak. Det er et paradoksalt utspill fra kulturministeren, ettersom det er få kulturpolitiske tiltak som er så treffsikre som Skuda. Jeg har forsket på alliansemodellen. Her er litt historie slik at leseren forstår hvor treffsikkert kulturpolitisk tiltak Skuda faktisk er: Skuda følger i fotsporene til tre svenske organisasjoner som følger alliansemodellen beskrevet nedenfor. Den første som ble opprettet var TeaterAlliansen, i 1999. Bakgrunnen for opprettelsen var at kultursektoren i Sverige fikk økte økonomiske tildelinger i tiårene etter andre verdenskrig. Det førte til en stor økning i antall utøvende kunstnere. Da sektoren fikk mindre midler på 1990-tallet, ble den økonomiske situasjonen kritisk for mange av disse kunstnerne. Fire komiteer ble nedsatt av Riksdagen i løpet av syv år for å kartlegge utfordringer og foreslå løsninger i kultursektoren. Rapportene fra dette arbeidet var enige om én ting: den økonomiske situasjonen for høyt kvalifiserte kunstnere var for usikker og dårlig. Tre rotårsaker ble nevnt i rapportene i tillegg til den økonomiske nedgangen i kultursektoren:

• Det var et ønske fra politikere, publikum og kunstnere om mer fleksibilitet i utviklingen og produksjonen av kunst. Kultursektoren hadde stagnert på 1980- og -90-tallet. Overgangen fra ansettelse til frilans ble sett på som en løsning.
• Diverse velferdsbyråer, tilsvarende NAV, hadde ikke innsikt i arbeidsmarkedet for kunstnere. Det var ikke forståelse for at en viktig del av arbeidet til kunstnere er all trening og forberedelse som finner sted mellom leveransene på scenen, arbeid som ofte er ubetalt. Kunstnere måtte derfor finne annet arbeid når de ikke hadde betalt kunstnerisk arbeid, noe som reduserte kvaliteten på kunsten deres.
• Det var for mange ‘wannabes’, altså kunstnere som drev mer på hobbybasis, men livnærte seg av de samme støtteordningene og kapret deler av arbeidet til profesjonelle kunstnere.

Spørsmålet politikere, kunstinstitusjonene og kunstnerne selv stilte seg var: Hvordan kan man fremme kunstnerisk utvikling og kunst av høy kvalitet samtidig som man bidrar til trygge økonomiske kår for profesjonelle kunstnere? Løsningen, utviklet av Lars Edström og Tomas Bolme, er alliansemodellen. Modellen går ut på at beviselig høyt kvalifiserte frilanskunstnere blir ansatt av en allianseorganisasjon. Ansettelsen gir dem økt økonomisk trygghet, et fellesskap, tilgang til kompetanseutvikling, trygghet til å ta pause fra jobb når man er syk eller skadet, og mulighet til å forberede seg til krevende oppdrag, i stedet for å bruke tiden mellom oppdrag til å finne betalt arbeid utenfor kultursektoren. Ansettelsen vedvarer så lenge kunstneren får nok betalt kunstnerisk arbeid utenfor allianseorganisasjonen. Som en svensk rapport påpekte, er det geniale med modellen at den tilpasser kunstneres situasjon til velferdssystemet heller enn å forsøke å tilpasse et komplekst og tungrodd velferdssystem til en relativt liten gruppe av befolkningen. Med andre ord, det skal godt gjøres å finne en mer treffsikker løsning for frilanskunstnere. Svenske politikere innså relevansen av alliansemodellen for 30 år siden. Vi kan i så måte håpe på svenske tilstander i kultursektoren i Norge. Vi bør også forvente at tradisjonelle løsninger – som allerede er avklarte skivebommer – ikke er det kulturministeren har i tankene når hun ser etter enda mer treffsikre tiltak enn Skuda.