Den skjøre kunstnerøkonomien

I Kulturdepartementets forslag til statsbudsjett for 2027 er det foreslått et kutt på 3,85 millioner kroner i bevilgningen til Skuespiller- og danseralliansen (Skuda). Et lignende kutt ble foreslått for 2026, men da ble det reversert i forhandlingene med SV, MDG og Rødt. Kunstnerne som ansettes i Skuda, blir i utgangspunktet ansatt for en periode på til sammen to år, og de får permisjon når de har annen jobb. Det er høye krav til at de ansatte har annet betalt arbeid, og Skuda betaler lønn i de periodene frilanserne er mellom oppdrag. De tilbyr også kurs og annen aktivitet. På den måten sikres inntekt og sosiale goder som pensjon også i mellomperiodene.

Om ikke å mystifisere

Skuda ble bevilget penger første gang som prøveprosjekt i 2013, da Anniken Huitfeldt var kulturminister og Lubna Jaffery var statssekretær. Det ble bygget videre opp under Solberg-regjeringen. Nå er det tydeligvis ikke på kulturministerens prioriteringsliste. I Arrangørforums debatt om Kulturbudsjettet 12. oktober var Jaffery opptatt av at man ikke skulle gjøre beslutningene bak budsjettet til noe mystisk. Hun mente det ikke var så komplisert som mange av oss som har meninger om kulturbudsjettet, skal ha det til. Det stemmer nok, men politikk er prioritering. Med henvisning til et foreslått kutt på 20% i overføringene til studieforbundene spurte ordstyrer Veslemøy Østrem kulturministeren om hva galt disse forbundene hadde gjort. «Ingenting», svarte Jaffery. Jeg tror heller ikke at kulturministeren egentlig mener at studieforbundene fortjener mindre penger. Årsaken til kuttene er vel snarere at Kulturdepartementet (KUD) vil eller må prioritere noe annet. Da er det en politisk, ikke bare praktisk avgjørelse. Til Østrem var Jaffery opptatt av å få frem at Skuda gjør en god jobb, men at det er et stramt budsjett. Hun fortsatte med å si at regjeringen ikke skal avskaffe Skuda, men at de også må se på treffsikre tiltak. I tillegg til Skuda har Creo ivret for at det skal opprettes en ordning for musikere, Musikeralliansen, bygget over samme mal. Etter fremleggingen av statsbudsjettet på Kunstnernes hus sa Jaffery til Kontekst at hun ikke var så begeistret for alliansemodellen. Isteden ga hun uttrykk for at KUD nå heller måtte se på finansiering av «enkeltting». Samtidig sier hun også at de har sett at Skuda er viktig og at de derfor skal fortsette å gi dem penger.

Grunnene til manglende begeistring

At Jaffery ikke er begeistret for alliansemodellen, er en ærlig politisk sak, men i nevnte intervju kommer det ikke frem hva som er grunnen til den manglende begeistringen. Jeg sendte derfor en e-post til Kulturdepartementet og spurte om en begrunnelse. Da kom det et overraskende presist svar: «Finansiering av denne type allianser innebærer egentlig at Kultur- og likestillingsdepartementet finansierer parallelle strukturer til folketrygden. Istedenfor å bevilge penger til allianser, mener jeg det er mer riktig å bruke penger på kunst- og kulturpolitiske tiltak som kommer hele landet til gode, og som gir arbeid og oppdrag til kunstnere.» Synet på Skuda som en parallell struktur til folketrygden er tydelig politisk. Det er også på linje med beskrivelsen av Skuda i stortingsmeldingen Kunstnarkår fra 2023. Der er treffsikkerheten til Skuda omtalt slik: «Sjølv om SKUDA og tilsvarande alliansar vert opplevde som eit gode for dei kunstnarane som vert inkluderte i dei, følgjer det fleire utfordringar med at staten ved Kultur- og likestillingsdepartementet finansierer slike tiltak. Staten tek på seg eit indirekte arbeidsgjevaransvar som i utgangspunktet bør varetakast av faktiske oppdrags- og arbeidsgjevarar. Ei einsidig statleg finansiering kan vere til hinder for at institusjonane og føretaka tek eit større økonomisk ansvar og speler ei meir aktiv rolle for å ta hand om den kompetansen dei bruker. I tillegg undergrev alliansane dei generelle ordningane som følgjer av folketrygda og prinsippet om at tilgang til sosiale rettar og innbetalingar heng saman.» I begge begrunnelsene er skepsisen til Skuda knyttet til at tiltaket betaler kunstnerne når de ikke jobber, fremfor når de jobber, noe vi i det ordinære arbeidslivet har andre strukturer for. I Kunstnarkår uttrykkes det et ønske om at ansettelser bør foregå på de stedene som har behov for arbeidskraften, istedenfor at staten tar på seg et «indirekte arbeidsgiveransvar». Dette gir uttrykk for en begrenset forståelse av arbeidsforholdene til utøvende kunstnere. I motsetning til det vanlige arbeidslivet der faste ansettelser er normen, er faste ansettelser unntaket i kulturlivet – og det i tiltakende grad. De aller fleste som jobber som utøvende kunstnere, kommer aldri til å ha en fast ansettelse. Skuda eksisterer for å kompensere for disse strukturelle utfordringene, ikke som et tiltak i konkurranse med fast ansettelse. Alternativet til Skuda ville ifølge denne argumentasjonen vært en mye sterkere institusjons- og oppdragsgiverøkonomi der det i honorarene kunne tas hensyn til at det å være frilanser innebærer perioder uten oppdrag.

Treffsikre tiltak

Det skriftlige svaret fra kulturministeren fikk meg til å lure på hva hun er begeistret for. I forslaget til statsbudsjett for neste år ligger det en økning på fem hjemler med arbeidsstipend fra Statens kunstnerstipend (SKS). Det er SKS selv som skal fordele disse hjemlene mellom de ulike fagfeltene som omfattes av ordningen. Med fare for å lete etter «mystiske» beslutningsgrunnlag, lurte jeg på om økningen av hjemler var et signal om hva slags tiltak for en bedret kunstnerøkonomi som kulturministeren liker. Derfor stilte jeg et oppfølgingsspørsmål, som gjaldt om styrkingen av SKS kunne leses som en prioritering, og om regjeringen mener at SKS er et mer treffsikkert tiltak enn SKUDA og eventuelle tilsvarende allianser. Kulturministeren svarte at det var en helhetsvurdering: «Det er et stramt budsjett, og vi har vært nødt til å gjøre noe tøffe prioriteringer. Vi setter ikke ulike virkemidler opp mot hverandre, men har prioritert ut i fra en helhetsvurdering. Arbeiderpartiregjeringen har prioritert kunst- og kulturpolitiske tiltak som kommer hele landet til gode, og som gir arbeid og oppdrag til kunstnere. I tillegg jobber Kulturdirektoratet med prinsipper for rimelig betaling for kunstnerisk arbeid og en oppfølgende strategi, som skal bidra til at kunstnere får rimelig betalt for den jobben de gjør.» I kulturlivet leses begrepet «helhetsvurdering» gjerne som en eufemisme, fordi det brukes som standardformulering i Kulturrådets avslag i ordninger der det ikke gis begrunnelse. Samtidig er det helt på sin plass at kunstnerøkonomien ses på helhetlig. For tiden jobber Menon Economics, på oppdrag fra KUD, med en utredning om kunstnerstipendene. Etter hvert skal det også utarbeides verdiprinsipper for rimelig betaling for kunstnerisk arbeid, slik kulturministeren viser til i sitatet over. Alt dette er i tråd med anbefalingene i Kunstnarkår. For å få en «helhelhetlig vurdering», bør SKUDA også evalueres i lys av disse utredningene. Hvis vi skal kunne diskutere treffsikkerhet, må vi også vite hvilke mål vi forsøker å treffe og hvordan de ulike ordningene fungerer i praksis. Her må det blant annet tas hensyn til at det er forskjell på skapende og utøvende kunstnere, også når det gjelder inntektskilder og arbeidsliv, selv om overgangene muligens er mer flytende enn før. 

Kunstnergrupper

Som statsråden sier i svaret sitt, skal det utarbeides noen verdiprinsipper for fornuftig betaling i kunstfeltet. Kanskje vil den vise at institusjonene bør betale mer for å bruke frilansere og oppfordre til honorarer som tar hensyn til sosiale goder og perioder uten oppdrag. Kanskje vil den pågående utredningen av Statens kunstnerstipend foreslå å styrke arbeidsstipendene sånn at flere utøvende kunstnere kan omfattes av ordningen. Uansett er realiteten her og nå at det foreløpig ikke finnes noen ordninger som kan erstatte det vi eventuelt mister med et svekket Skuda. I Kunstnarkår beskrives historien til arbeidsstipendene. Det står blant annet at ordningen skal virke stimulerende og ikke premierende. I tillegg står det at utøvende kunstnere i større grad har hatt arbeidsmuligheter innenfor produksjon enn skapende kunstnere, og at det derfor har vært færre stipender til de utøvende. Et annet sted anerkjenner rapporten også at forskjellen mellom kunstnergruppene ikke er like markant nå som tidligere. Selv om SKUDA finnes nettopp fordi kun en mindre andel utøvende kunstnere kan forvente å få fast jobb ved en institusjon, er institusjonene fremdeles også arbeidsplassen til mange av de ansatte i Skuda. En god del av dem jobber sannsynligvis også for mye til å kunne motta arbeidsstipend, men de vet allikevel ikke hvordan de skal betale husleie måneden etter at neste oppdrag er avsluttet. Skuda selv bør allikevel snakke mer om realitetene i arbeidsmarkedet enn om at kunstnere «kan miste jobben» ved gjennomføring av kuttene, for det er ikke jobben de står i fare for å miste, men tiltaket som gjør det mulig å være oppdragstaker innenfor et svært skjørt arbeidsmarked over tid. Det bør gjøres en – ja, nettopp – helhetlig vurdering av kunstnerøkonomien på det utøvende feltet, sånn at man kan legge en politisk strategi om hvilke virkemidler som er mest treffsikre. En slik helhetsvurdering må imidlertid ta hensyn til det spesifikke arbeidsmarkedet utøvende kunstnere beveger seg i.