Det frie feltet er kanarifuglen i gruven

I gruvene tok man før i tiden med seg kanarifugler ned i sjaktene. Fuglene reagerte på giftig gass lenge før gruvearbeiderne merket noe. Ble fuglen stille, var det på tide å komme seg opp. I kulturlivet er dansen en slik kanarifugl. Den kjenner med en gang hvis surstoffet til det frie feltets gruveganger blir knapt. Rundt 90 prosent av dansekunsten er prosjektfinansiert, og dansefeltet består av et sinnrikt system av organisasjoner og virkemiddelapparat som bygger opp under denne fleksible, men skjøre strukturen. Når noe av infrastrukturen rundt det frie feltet svekkes, merker dansen det umiddelbart og hardt. Derfor reagerer vi i Norske Dansekunstnere (NoDa) kraftig på at regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 2027 viderefører kuttet i Skuespiller- og danseralliansen (SKUDA) som også ble foreslått i fjor, men reversert i forhandlinger. Kulturminister Lubna Jaffery sa til Kontekst 8. oktober at alliansemodellen ikke er en prioritert modell for regjeringen. «Vi gir fortsatt penger til SKUDA, men vi gir ikke like mye som vi har gitt tidligere», sa hun.

En satsing med hull i

Regjeringen skal ha honnør for at dansesatsingen videreføres med 10 millioner kroner, blant annet til et nytt dansekompani for Sørlandet på Kilden, produsentstøtte på Dansens Hus og fire regionale dansesentre. Det er treffsikre grep, og det viser at regjeringen har forstått at dansefeltet er bygget annerledes enn andre kunstfelt. Samtidig får SKUDA 5,5 millioner kroner mindre i det foreslåtte kulturbudsjettet enn de trenger for å opprettholde dagens nivå. Det tilsvarer mer enn 50 prosent av hele den foreslåtte dansesatsingen. Norsk kulturfond får ingen merkbar økning, selv om antallet søknader har økt, og fordelingsnøkkelen mellom statlig og regional finansiering av de regionale dansesentrene heller ikke er gjeninnført. Satsingen styrker altså noen deler av kretsløpet, mens andre svekkes.

Hva SKUDA betyr for dansen

SKUDA har i dag 50 dansere ansatt. De jobber om lag 70 prosent av året for teatre, kompanier og produksjoner over hele landet. Når de er i disse oppdragene, har de permisjon uten lønn fra alliansen. Resten av tiden går til trening, kompetanseutvikling og nye kunstneriske prosjekter. For en danser er ikke dette en luksus. Kroppen er arbeidsverktøyet, så den må holdes i form hele året. Også når det ikke er en eller annen mer kortsiktig prosjektstøtte som finansierer livets opphold. Alliansen kommer dessuten langt flere til gode enn de ansatte. Av 1370 kursdeltakelser i SKUDA i fjor var 938 fra kunstnere som ikke er ansatt der. Det er altså en del av infrastrukturen for hele det frie feltet som nå svekkes. SKUDAs daglige leder har advart om at minst 20 kunstnere kan bli sagt opp som følge av kuttet i midler fra statsbudsjettet. NoDa er en av SKUDAs tre eiere, sammen med Skuespillerforbundet og Norsk teater- og orkesterforening. Men vi skriver dette først og fremst som fagforening for dansekunstnerne, fordi kuttet rammer langt flere enn dem som står på lønningslisten.

Et kretsløp av ordninger

Det er uforståelig for oss at regjeringen, som på gode måter forsøker å styrke dansens infrastruktur, kutter i en så sentral del av helheten. Dansefeltet har lenge trengt et løft, særlig for å sikre stabiliteten for de skapende virksomhetene og for koreografene. Da må ikke det som eksisterer svekkes samtidig. Over tid er det bygget opp et kretsløp av ordninger som virker sammen, med stort potensial for å kunne utvikles og styrkes. PRODA sørger for profesjonell dansetrening og kompetanseheving. De regionale dansesentrene bygger miljøer og er livbøyer for dans av høy kvalitet i hele landet. Visningssteder som Dansens Hus og turnévirksomhetene gir dansen scener og publikum. Fond, stipender og tilskuddsordninger er livsårene for å skape dans i alle sine former.

SKUDAs rolle i dette kretsløpet er å gjøre det prosjektbaserte arbeidsmarkedet mulig, blant annet gjennom å sikre utvikling og vedlikehold av kompetansen i et høyprestasjonsyrke, et helårs arbeidsliv og livslang læring for landets scenekunstnere. Dette kan i sin tur gjøre at dansekunstnerne forblir i yrket og opprettholder høyt nivå når de går inn i produksjoner.

Konstruksjonen virker langt på vei så lenge midlene er der. Men den er også sårbar. Ulike ordninger er ikke nok alene. Det er summen av ordninger som er avgjørende. Svekkes én av dem, vakler hele oppsettet.

Alliansemodellen gir stabilitet

I Morgenbladet i fjor høst advarte jeg mot ideen om færre faste stillinger og flere prosjektmidler som oppskrift for kulturlivet. I dansen finnes det knapt faste stillinger å kutte. Alliansemodellen er nettopp et svar på dette, tilpasset dansens bransjestruktur. Den gir stabilitet uten at hvert teater eller kompani må ansatte danserne fast. Den sørger også for at erfaring og kompetanse blir værende i feltet. Det er vanskelig å se for seg en mer kostnadseffektiv måte å gjøre et prosjektbasert arbeidsmarked levelig på. Hvis regjeringen ikke ønsker alliansemodellen, bør den si hva som skal erstatte den. Prosjektmidler alene gjør ikke jobben. Budsjettet ligger nå til behandling i Stortinget. Vi ber familie- og kulturkomiteen om å reversere kuttet, og tildele SKUDA 34,8 millioner, slik at alliansen minst kan holde dagens nivå. Kanarifuglen synger fortsatt, enn så lenge. Men det er klokt å gjøre noe mens vi fortsatt kan høre den.