Og likevel: kultur

Da kulturminister Lubna Jaffery presenterte årets forslag til statsbudsjett på Kunstnernes hus 7. oktober, visste hun nok at hun ikke hadde all verden å skryte av. Begynnelsen på talen hennes kunne også leses som en unnskyldning: Hun fortalte at årets budsjett er stramt, at det er et budsjett der regjeringen må prioritere forsvar og trygg økonomisk styring, og hun viste til at vi går mot den femte vinteren med angrepskrig i Europa. «Likevel», fortsatte hun, «foreslår i dag Arbeiderparti-regjeringen bevilgninger over Kultur- og likestillingsdepartementets budsjett på 28,1 milliarder kroner.» De prioriterer «det som binder oss sammen: Kunsten og kulturen. Idretten og frivilligheten. Ytringsfriheten og likestillingen.» Det er hverken uventet eller rart at det må brukes penger på forsvar og trygghet i en tid som vår. Det er heller ikke overraskende at dette påvirker handlingsrommet i kulturbudsjettet, og 28,1 milliarder kroner er ikke småpenger. Like fullt stusser jeg på Jafferys bruk av ordet likevel. For hvis man tror på at kultur er beredskap, at et sterkt kulturliv vil være en styrke i krisetid og at vi må verne om våre kulturelle fellesskap, så er ikke kultur noe vi kan ta oss råd til på tross av verdenssituasjonen, men også på grunn av verdenssituasjonen.

Totalberedskap og partiprogram

Jeg synes det er vanskeligere enn vanlig å kommentere årets fremlegg av forslag til statsbudsjett for scenekunstfeltet, fordi det er så innholdsløst. Noen tiltak får penger, andre tiltak kuttes, og flere av disse avgjørelsene får store konsekvenser for enkeltaktørene, men i det store bildet skjer det veldig lite både for institusjonene og for det frie feltet. Norsk teater- og orkesterforening melder at overføringene til institusjonene ikke justeres nok til at de kompenseres for pris- og lønnsvekst, og det er ingen økning i Kulturfondet hverken til prosjektstøtte eller til de såkalt langsiktige scenekunstordningene, og det til tross for at alt ligger til rette for å stramme til den kulturpolitiske retorikken. Både i handling og i språk ville det vært fornuftig å styrke den kulturelle grunnmuren nå. I januar i fjor ble det lagt frem en totalberedskapsmelding der mange i kulturfeltet var lettet over at kulturen fikk plass. Det som står om kulturliv i meldingen er ikke så omfattende, men det er en anerkjennelse av at kultur vil være viktig i krisetid og at vi trenger en plan for bevaring av kulturlivet i møte med eventuelle trusler fra fremmede makter. Det tilsier langt på vei at man ikke bare bør fortsette som før, men aktivt argumentere for kulturens betydning. En urolig verden er én ting, men også i Norge er oppslutningen om et offentlig finansiert kulturliv under press. Selv om et flertall av den norske befolkningen sier de vil at kunst og kultur skal motta penger fra det offentlige, hersker det en frykt i kulturlivet om at ting kan komme til å se veldig annerledes ut etter stortingsvalget i 2029, fordi både Høyre og Fremskrittspartiet har programfestet kutt i kulturbudsjettene. Sånn sett er Arbeiderpartiet fremdeles en garantist for at kultur tas alvorlig som politikkfelt, men med et såpass retningsløst statsbudsjett som det de har foreslått for 2027, spørs det om de egentlig skjønner hvilket ansvar de har for å sikre norsk kultur for fremtiden.

«Rekordstort»

I mange år hadde Arbeiderpartiet som mål at det skulle brukes 1% av statsbudsjettet på kultur. Det ble aldri helt oppnådd, og nå er det noen år siden det var programfestet. Hvert år er allikevel pressemeldingen fra Kulturdepartementet full av skryt. I år var forslaget til kulturbudsjettet «rekordstort», og det er foreslått å bruke 946 millioner kroner mer på Kulturdepartementets område sammenlignet med i 2026. I og med at vi har hatt en del inflasjon i Norge de siste årene, er det ikke så rart at den faktiske pengesummen som går til kultur i kroner er høyere enn før. Veksten i kroner og øre er allikevel mindre enn prisveksten, og som prosentvis del av statsbudsjettet er årets forslag en nedgang. Ifølge Creo var andelen av statsbudsjettet som gikk til kultur på sitt høyeste i 2014. Da gikk 0,965% av statsbudsjettet etter saldering til kultur, mens det i 2026 var 0,818%. I forslaget for 2027 er man nede på 0,804%. At det totale pengebeløpet har økt, handler også mye om at det er bevilget mye penger til et nytt toppidrettssenter på Sognsvann. Når det totale beløpet til scenekunst ikke øker nevneverdig, bortsett fra noen ekstraordinære bevilgninger til rehabilitering, og en stor del av økningen går til idrett, blir ikke denne pekuniære økningen en styrking av kulturlivet i praksis. I Arbeiderpartiets partiprogram for perioden 2025-2029 står det at det er et mål for partiet «at alle i hele landet skal ha mulighet til å delta og oppleve kunst og kultur av høy kvalitet» og at de vil gjennomføre et kulturløft. Kulturløftet deres innebærer ifølge partiprogrammet satsninger på tilgjengelighet, lokalt kulturliv, frivillighet, kunstneres levekår, kreative næringer, kulturarv, miljø og «kultur for fremtiden». Det siste omfatter også spørsmål om opphavsrett og digitalisering. I den grad man kan se en retning i budsjettet, er det to ting som peker seg ut. Det ene er en satsning på distriktene, noe som gjenspeiler partiprogrammets ønske om kultur i hele landet. Det er for eksempel bevilget penger til et nytt scenekunstrom i Fjaler, til et nytt dansekompani på Sørlandet i regi av Kilden teater og konserthus, og det er økte bevilgninger til Haugesund Teater og Trøndelag Teater. Det andre handler om at regjeringen følger opp sitt ansvar. Det er fint at Det Norske Teatret får støtte til rehabilitering, at Kunstnernes hus endelig kan settes i stand og at taket på Nidarosdomen skal repareres sånn at det ikke renner vann inn i kirken. Men med disse bevilgningene tar regjeringen et ansvar de er nødt til å ta; det ligger ingen visjonær kulturpolitisk retning i det.

Grunnmuren

Jeg forstår at det er magre år og at det alltid er lettere å være en kommentator som ønsker seg mer penger enn en politiker eller byråkrat som må ta til takke med de pengene som finnes. Samtidig savner jeg en styrking av det som er kulturens grunnmur og en anerkjennelse av at mange av strukturene vi har faktisk fungerer, men trenger å styrkes. I likhet med i fjor er det satt av 10 millioner kroner til dansekunst i statsbudsjettet. Seks av disse skal i år gå til opprettelsen av det nye dansekompaniet på Sørlandet. Jeg applauderer dette tiltaket og ser både hva det kan bety for utøvere og publikum i en del av landet der det har vært lite infrastruktur for dans, men jeg synes det er paradoksalt å ville bevilge penger til dansekunst og ikke skjønne at det viktigste arbeidet for dansen skjer gjennom Kulturfondet. Det virker også som Kulturministeren tenker på dette som en satsning på fri scenekunst, men for meg høres det i stor grad ut som institusjonsbygging. Det i seg selv er ikke negativt, vi kan trenge flere institusjoner som satser på dans, men det må ikke skje på bekostning av den frie scenekunsten. Jeg vet ikke om det er det regionale aspektet eller elementet av institusjonsbygging som gjør at dette tiltaket vinner frem, men jeg synes det er viktig at scenekunsten bygges opp nedenfra. Når det er magre tider, er det desto viktigere å gi penger direkte til kunstskapelsen, noe bevilgninger til Kulturfondet gjør.  I sin kommentar til statsbudsjettet skriver Norsk teater- og orkesterforening at tilskuddene til institusjonene i praksis blir kuttet fordi justeringen for pris- og lønnsvekst er lavere enn den faktiske utgiftsøkningen. Den forrige regjeringen gav institusjonene litt mindre penger hvert år i den såkalte ABE-reformen, og den nåværende regjeringen har sagt at de vil reversere disse kuttene. ABE-reformen har blant annet ført til at teatrene har måttet øke egeninntektene, det har ført til et mer kommersielt program og dyrere billetter. Særlig i Oslo er det for dyrt å gå på teater, og sett i lys av Arbeiderpartiets partiprogram, motvirker prisene i seg selv at teatrene i hovedstaden kan tilby kultur til alle. Det er på tide med et demokratisk løft for teatrene og en billettstrategi for de institusjonene der billettene er dyrest. Når hverken Kulturfondet eller institusjonene generelt sett får en reell økning, ser regjeringen bort fra det som virkelig monner i kulturfeltet, og det er å støtte de virkemidlene man allerede vet fungerer. Det jeg savner mest i Kulturdepartementets forslag til statsbudsjett for 2027, er en bevissthet om hva kulturen er til for og en styrking av de virkemidlene vi vet fungerer demokratisk, antifascistisk og som beredskap. Kultur er ikke et «likevel», det er en grunnleggende del av menneskelig samhandling og arenaer for motstand og utvikling.