I en bil på rivieraen

Særp Tropez’ Mekkegarasjen finner sted på det som må være det nærmeste Sarpsborg kommer en riviera. I et lite hus ved stranden på Høysand ligger det et verksted der ungdom som ikke passer inn i mer konvensjonelle fritidsaktiviteter, kan lære seg å skru på biler. Dette er Særp Tropez’ fjerde oppsetning, og deres tidligere forestillinger har alle funnet sted i fraflyttede bygg. Mekkegarasjen er imidlertid et fullt fungerende verksted med mekkekvelder for ungdom hver tirsdag. I fiksjonen er derimot Mekkegarasjen faktisk nedlagt. Publikum møter opp ved en gammel Volvo på en brygge ikke så mange meter fra verkstedet. Der venter den unge jenta Bea (Stella Johanne Fagervold) på oss. Utgangspunktet er at hun skal ta oss med på «u-urban exploring», en slags forbudt vandring i nedstengte områder, og hun spør om vi har vært med på slik utforskning før. Det er nemlig mye «security», og vi må være forsiktige. Hun forteller videre at hun pleide å henge mye på Mekkegarasjen før den ble stengt. Vi følger henne gjennom en låst port og inn i garasjens kjøkken. Det ser ikke forlatt ut. Tvert imot er det rent og relativt nyoppusset med rødt interiør, og på en tavle på veggen står det priser for pølser og kaffe og et nummer man kan vippse til. Når Bea unnskylder seg med at hun må på do og går ut av rommet, forflyttes vi umerkelig bakover i tid. Plutselig er Mekkegarasjen operativ igjen, og Chris (Madeleine Fredstad Røseth), som er en av Mekkegarasjens mest aktive brukere, kommer inn. Hun lurer på om vi i publikum er dugnadsgjengen som har kommet for å hjelpe til før et bilcross-løp som skal foregå neste dag. Chris er kledd i en rød og hvit jakke som gir meg assosiasjoner til amerikanske bilfilmer med handling fra 1950-tallet. Jeg er ikke så oppdatert på moten i dagens bilmiljøer, men jeg tenker at kostymet skal gi et nikk til tanken om tidsreise. Når vi litt senere treffer vennen Adrian (Viktor Nordstrand), har han på seg en t-skjorte med bilde av et bilskilt og logoen til filmen Back to the Future, så referansene i kostymene fremstår ikke tilfeldige.

Om å svikte en venn

Vi er bare 16 publikummere. Ved oppmøte har vi fått utdelt hansker i ulike farger, og disse plasserer oss i grupper på fire personer. Mye av tiden spilles handlingen ut for alle i publikum, enten på kjøkkenet eller inni verkstedet der det står biler og tilhørende utstyr. I enkelte sekvenser blir gruppene bedt om å gjøre forskjellige ting, og gruppevis blir vi med utenfor eller inn på et annet bitte lite rom som er fullt av rot og gamle pokaler. Manuset er utviklet av regissør Cici Henriksen i samarbeid med skuespillerne i prosessen. Handlingen er sentrert rundt én konflikt: Mekkegarasjen ledes av Jan Willy (Erik Braatnes), men han begynner å dra på årene, og de to nestlederne Chris og Adrian, som jeg ikke skjønner om jobber der eller er brukere, har avtalt at de skal ta over når Jan Willy blir nødt til å gi seg. Gjennom samtaler Jan Willy har med Bea i verkstedet, får vi vite at dette kanskje kommer til å skje tidligere enn Chris og Adrian tror. Chris trenger hjelp til å lage plakater, og min gruppe blir med henne inn på det lille pokal- og roterommet. Her forteller hun at hun har funnet et brev som Adrian har fått, og hun lurer på om vi synes det er greit at hun åpner det. Etter sterk tilrådning fra en av tilskuerne, åpner hun brevet og får en annen i publikum til å oversette det fra svensk. Brevet er en henvendelse fra rallyfamilien Solberg som er interessert i at Adrian skal begynne å kjøre for dem, og de vil komme og se ham i kjøre i det nevnte bilcrossløpet som skal gå neste dag. Chris opplever dette som et svik mot henne og mot fellesskapet de skulle bygge sammen.

Dramaturgi og intensitet

I forestillinger som baseres på å dele publikum i grupper, er det ofte vanskelig å bygge en sammenhengende dramaturgi. Som publikummer er det lett å føle at man går glipp av noe eller bli bevisst på hva de andre gruppene opplever. I Mekkegarasjen imponeres jeg av hvordan forestillingen glir nærmest organisk fremover og bygger opp en nesten aristotelisk dramaturgi, selv om de ulike gruppene ikke får den samme inngangen i materialet. Samtidig blir handlingen litt for enkel og dramaet i seg selv ikke intenst nok. Hovedintrigen der Adrian kanskje skal få mulighet til å kjøre rally, men Chris vil at han skal takke nei, har ikke nok problematikk i seg til å bære hele forestillingen. For selv om jeg kan forstå både skuffelsen og sjalusien Chris føler, fremstår det smålig å nekte vennen å forfølge sin drøm. At det antydes at Chris også kan få den samme muligheten uten at det pakkes helt ut, gjør også at premisset om at sviket er så stort, halter litt. Dramatikken flater ut når det kommer for en dag at Chris vet at Adrian vurderer tilbudet. Forestillingen foreslår heller ikke flere lesninger om hva svik er, og bortsett fra hvordan det vil påvirke vennskapet, får vi ikke noen større relasjonell innsikt i hva som vil gå tapt om Adrian blir rallystjerne. Siden forestillingen begynte i en fiktiv nåtid der verkstedet er nedlagt, før forestillingen gjorde et hopp bakover i tid, vet vi som publikummere at det er den veien det bærer. Det ligger mellom linjene at nedleggelsen er et resultat av Adrians beslutning om å velge rallykarrierene. Dette premisset er det ikke uten videre så lett å gå med på. Jeg skjønner ikke helt hvorfor rallyfremtiden må utelukke at Adrian også kan jobbe frivillig for Mekkegarasjen. Jeg ser heller ikke hvorfor Chris ikke kan være leder av Mekkegarasjen alene, når Jan Willy klarer det helt fint. Hvorfor er Adrian så uerstattelig? Bortsett fra det at han er flink til å kjøre løp, virker han ikke så kapabel når det gjelder organisering.

Vellykkede publikumsstrategier

Når Mekkegarasjen allikevel blir en vellykket forestilling, handler det i stor grad om universet som bygges og om publikumsstrategiene. Skuespillerne bygger gode relasjoner med publikum, noe som gjør at universet som skapes, gir mening. Det er lett å akseptere at vi er en frivillig dugnadsgjeng, til tross for at vi ikke egentlig får noen oppgaver, annet enn at jeg flytter på en bensinkanne og skriver «Heia Chris» på en plakat. I såkalt «omsluttende teater» der publikum inkluderes i handlingen og skillet mellom scene og sal er mer flytende enn i tradisjonelt teater, oppstår det ofte estetiske utfordringer knyttet til hva som skal være publikums rolle. Når det ikke finnes noen fjerde vegg, føles det fort oppstyltet når man skal være vitne til samtaler som i virkeligheten aldri hadde funnet sted foran fremmede. Samtidig kan overdreven publikumsdeltakelse hindre den dramaturgiske utviklingen, og tilskuere som ønsker å prøve ut skuespillernes evner i improvisasjon, står i fare for å ødelegge det som er et strengt regissert og nøye timet verk. Når jeg i Mekkegarasjen så lett aksepterer publikumsposisjonen, tror jeg det kommer av at det ligger mellom linjene at det kommer bardust på oss at vi er der på dugnad, siden vi også har reist i tid. Da trenger vi ikke late som om vi er med på leken. En annen grunn til at jeg så lett aksepterer publikumsstrategiene er at skuespillerne klarer å skape troverdige rollefigurer. Karakterene fremstår ikke egentlig realistiske, men de har tilhørighet i en verden som er til forveksling lik vår egen, samtidig som verdenen deres fremstår hakket enklere enn vår og er tydelig fiktiv. I en tidlig scene tar Chris de fire tilskuerne på min gruppe med ut for å hente bensin, men hun spør om vi ikke vil være med ut i bilen for å lure oss til en pause fra dugnaden. Når vi sitter fem mennesker i en gammel Volvo, og hun får oss til å synge høyt mens hun forteller om livet og om hvor glad hun er i å kjøre fort, skaper Røseths rolletolkning en nærhet som gir oss empati med henne. Samtidig glemmer vi aldri at det er teater vi er vitne til fordi universet hele tiden oppleves teatralt og litt ekstra påskrudd.

Koreografi og poesi

I tillegg inneholder forestillingen flere mer abstrakte partier som gir den et estetisk løft og tilfører fortellingen en poetisk dimensjon. I flere sekvenser sitter vi inne på kjøkkenet mens det utspiller seg koreografiske sekvenser i mørket utenfor, som delvis lyses opp av frontlyktene på en bil. I en spesielt effektfull scene beveger Chris og Adrian seg utenfor vinduet mens Rammsteins «Du hast» spilles av inne. Kontrasten til den ellers samtalebaserte dramaturgien er velkommen. Den gir en pustepause som viser hvordan ambisjonene om verdensbygging handler om mer enn pratsom realisme. Disse partiene er såpass effektfulle at jeg skulle ønske de varte lengre og at produksjonen i enda større grad turte å utfordre og risikere å kjede publikummet sitt. Forestillingen er spekket med dialog, og det visuelle og abstrakte kunne med fordel fått mer plass. En annen styrke i forestillingen er hvordan den klarer å formidle et samfunnsmessig behov for et sted som Mekkegarasjen, uten at det bikker over i sentimentalitet eller eksotisisme. Miljøet blir skildret med et stort hjerte for og innsikt i de ulike menneskene vi møter, men uten at følelsesmessig involvering er den største drivkraften for publikumsstrategiene. Chris skildrer sin egen ADHD uten at bokstavene blir nevnt, ved å sammenligne hjerne sin med hønsenetting som blir til myggnetting når hun kjører på bane og et fotballnett når ting blir vanskelig. Det er både presist og empativekkende. Den innsikten Røseth viser for sin egen rollefigur, forankrer den i noe virkelig, samtidig som universet er lekent. Også Nordstrands Adrian blir fint skildret som en gutt som kanskje ikke har fått til de tingene samfunnet har forventet at han skal klare, men som har funnet sin hylle i livet gjennom å være flink med bil. Når denne historien spiller seg ut på et faktisk sted som har som formål å gi de som ikke briljerer på skolen eller på fotballbanen en opplevelse av mestring og tilhørighet, oppstår det noe ekstra varmt gjennom rolleforståelsene.