Foto: Birgit Solhaug. Scenograf og kostymedesigner: Unni Walstad Lysdesigner: Peter Stockhaus
Radikalitet og realisme
Ei rosin i sola
av Lorraine Hansberry Oversatt av Sofia Knudsen Estifanos og Ida Hove Solberg
Norgespremiere på Det Norske Teatret 13. november 2026 Regissør: Josette Bushell-Mingo Scenograf og kostymedesigner: Unni Walstad Lysdesigner: Peter Stockhaus Lyddesigner: Karl Oskar Nyberg Dramaturger: Amy Black Ndiaye og Anders Hasmo Med: Isabell Sterling, Yusuf Toosh Ibra, Ameli Isungset Agbota, Jae Nyamburah, Mohammed Aden Ali, Khalid Mahamoud, Nathan Abreham, Isak Abem Abreham
Det er en revolusjon på gang, men jeg håper fortsettelsen ligner litt mindre på Broadway.
Den amerikanske dramatikeren Lorraine Hansberry var den første svarte kvinnen som fikk et skuespill oppført på Broadway. A Raisin in the Sun hadde urpremiere i 1959 og handler om en afrikansk-amerikansk familie i Chicago. Verket har mange likheter med annen amerikansk etterkrigsdramatikk, men det tar spesifikt utgangspunkt i svarte amerikaneres erfaringer. Familien Younger består av Walter Lee, kona Ruth, søsteren Beneatha, moren Lena og sønnen Travis. De bor trangt i en slitt leilighet med to soverom. Travis sover i stuen, og det er bad på gangen. Walter Lees far, Walter senior, er død, og han har etterlatt seg en forsikringsutbetaling. Når stykket åpner, går familien og er det den familien går og venter på. De ulike familiemedlemmene har forskjellige ønsker for pengene, og mot Walters vilje bruker Lena litt av dem til første avdrag på et hus. Huset viser seg å ligge i et hvitt nabolag, og like etter blir familien oppsøkt av en representant fra nabolagsforeningen som ønsker å kjøpe dem ut fordi de som bor der, ikke vil ha svarte naboer. Stykket slutter med at familien ettertrykkelig setter skapet på plass og nekter å bukke under for rasismen.
Realistisk teater
På scenen på Det Norske Teatret har Unni Walstad skapt en uvanlig realistisk scenografi. Vi ser en fullt utstyrt leilighet med slitte møbler og vegger der tapetet flasser av. I det ene hjørnet er det et kjøkken, og bak sofaen som står midt i rommet, er det et forheng foran et soverom. Midt på bakveggen er utgangen til en trappeoppgang, og til venstre er det enda en dør, inn til et annet soverom. Det lukkede scenerommet er umiddelbart litt klaustrofobisk, og den gir meg assosiasjoner til situasjonskomedier på tv og farser i teatret, der vandringen inn og ut av dører er vanlige hendelser. Samtidig er det ikke tvil om at det vi ser på, er scenografi. Møbler og rekvisitter ser ut til å være laget til vanlig bruk og ikke for teater, men det er tydelig at materialene i scenografien ikke er sånne som man bygger hus av; teglsteinene vi kan se bak det flassende tapetet, er malt. Forestillingen begynner en hverdagsmorgen. Travis (Nathan Abreham/Isak Abem Abreham) skal på skolen, og Ruth (Jae Nyamburah) må servere hele familien frokost. Når hun lager eggerøre til Walter (Yusuf Toosh Ibra) og setter tallerkenen på bordet, lukter jeg smøret, og jeg skjønner at de har en fullt fungerende komfyr på scenen og at hun faktisk har stekt egg. Jeg tenker på teatret til fyrsten av Saxe-Meiningen som var en pionér innenfor realistisk teater i siste halvdel av 1800-tallet. Da skal det ha vært et premiss at maten som ble spist var ekte og at publikum skulle kunne lukte den. Kostymene er også tidsriktige og klassetilpasset. Antrekket til Ibra som Walter minner meg for eksempel tidvis om Marlon Brando fra filmatiseringen av Tennessee Williams’ En sporvogn til begjær, særlig når han er kledd i pysjamas og singlet av typen som på engelsk har fått tilnavnet «wife beater». Beneatha (Ameli Isungset Agbota) er ulastelig 1950-tallskledd på en måte som gir assosiasjoner til kvinnene i tv-serien Mad Men.
Spill
Når scenografien er så statisk og realistisk som her, overlates nesten all scenisk utvikling til skuespillerne. Regissør Josette Bushell-Mingo har lagt opp til en tradisjonell psykologisk-realistisk spillestil, noe som passer til det visuelle uttrykket. Alle delene av forestillingen belager seg på denne måten på de samme teatertradisjonene. Jeg tror uttrykket hadde hatt godt av noen brudd i den realistiske estetikken og et spill som utfordrer teksten noe mer. Jeg så nylig Grusomhetens Teaters oppsetning av Eugene O’Neills’ Lang dags ferd mot natt, med regi av Lars Øyno. Der ble tekstens og tidens realisme dyrket på lignende vis med en scenografi som fulgte sceneanvisningene til punkt og prikke. Den overdrevne realismen kjentes både som en gimmick og som en reaksjon på den abstrakte, visuelle estetikkens dominans i teatret. I den forestillingen var det fysiske mennesket er i sentrum, og spillestilen var også dramatisk, men kroppslig. I Ei rosin i sola forsvinner kroppene litt, og kommunikasjonen på scenen foregår mer mellom aktørene enn mellom scene og sal. Til tross for dette er skuespillerne jevne og samspilte, og det er gitt mye plass til grundig utvikling av rollefigurene. Skuespillerne fremstår trygge, og ensemblet som helhet drar gjennomgående i samme retning. Dette tror jeg blant annet kommer av at de har fått god personregi og at Bushell-Mingo har visst hva hun vil med skuespillerne og estetikken de jobber innenfor. Noen ganger svikter det litt i diksjonen, og replikkene avleveres litt for raskt. Et overflødig lyddesign som skal etterligne lyder fra gaten, kommer i veien for at vi kan høre det skuespillerne sier godt. Hansberry har skrevet gode roller, og jeg setter pris på hvordan alle rollefigurene har tydelige karakterbrister i nesten klassisk stil; de er stolte, ærgjerrige, hovmodige og drømmende. Det hadde vært så lett å gjøre enkelte av dem til helgener som vet hva som er rett og galt, all den tid det er samfunnets strukturer som legger de største begrensningene på hvordan de kan leve livene sine, men det hadde blitt mindre interessant. Gjennom både spill og tekst tror jeg på at de er hele mennesker med styrker og svakheter. Men når dette er etablert, gis det ikke stort rom til utvikling. Når Lena helt til slutt er stolt av Walter Lee for at han gjør det rette og tar til motmæle overfor mannen fra nabolagsforeningen, sier hun til Ruth at han nå er blitt en voksen mann. Rollen er 35 år gammel, så at han nå skal være voksen er lovlig sent og uambisiøst. I tillegg har han vinglet i alle avgjørelser helt frem til dette, og omvendingen kommer plutselig og uten forvarsel, så jeg synes ikke dramaturgien legger opp til at beslutningen er et resultat av karakterutvikling. Forestillingen stopper derfor litt opp, og når det visuelle uttrykket heller ikke har mer å gå på, blir det hele litt kjedelig og langtekkelig. Hva er revolusjon i teatret?
Som nevnt innledningsvis hadde A Raisin in the Sun urpremiere i 1959, og oppsetningen på Det Norske Teatret er stykkets norgespremiere. Man kan sikkert diskutere grunnene til at det ikke er satt opp før, men det er fremdeles sjelden man ser et ensemble som består nesten utelukkende av melaninrike skuespillere på norske scener (her med unntak av Svein Roger Karlsen i rollen som nabolagsforeningsmannen Karl Lindner). Teatersjef Kjersti Horn har jobbet for å knytte til seg et mer mangfoldig ensemble på teatret, og det har skapt en reell endring i norsk teater. Spørsmålene om hvem som kan spille hvilke roller og hvordan de skal spilles, har andre svar i dag enn for noen år siden, mye på grunn av Horn og hennes forgjenger Erik Ulfsby. Estetikken i Ei rosin i sola bygger på Stanislavskij, Ibsen, Strindberg og de amerikanske dramatikerne fra etterkrigstiden. Dette er en form for teater jeg alltid har tenkt er skapt for å «sette problemer under debatt», men som til syvende og sist opprettholder status quo fordi den aldri utfordrer publikums virkelighetsoppfatning, bare bygger opp under den. Jeg lurer derfor på hvorfor denne historien skal fortelles innenfor en estetikk som er de hvite mennenes påfunn. Når jeg leser intervjuet med regissør Josette Bushell-Mingo på Det Norske Teatrets nettsider, får jeg imidlertid litt bedre forståelse for beveggrunnene. Hun snakker om hvordan ikke-hvite skuespillere som oftest får roller i moderniserte klassikere, og jeg leser det som at det hun mener at de der ikke trenger å eksistere som kropp. I den grad Ei rosin i sola representerer revolusjon, er det nettopp fordi oppsetningen går inn i estetikken fra innsiden, sier at realismen tilhører alle og at et mangfold av fortellinger og mennesker bør få plass innenfor det som har vært den dominerende teaterestetikken i Vesten siden 1880-tallet. Og når jeg tenker meg om, er de estetiske praksisene jeg er skolert til å tenke at bryter med status quo og utfordrer menneskets persepsjon, laget av like hvite menn som Ibsen. Når jeg ser oppsetningen, lurer jeg allikevel på om denne formen virkelig kan tjene den revolusjonen norsk teater trenger. Estetikken er ekstremt traust og konservativ og tar tilsynelatende ikke hensyn til at det er gjort fremskritt både i teater og samfunn siden urpremieren. Uttrykket har i tillegg en umiskjennelig Broadway-stil, og jeg har i mange år akket meg over den angloamerikanske påvirkningen på norsk teater som dyrker melodramatisk realisme og sentimentale dramaturgier fremfor formeksperimenter på teatrets premisser og kroppslig, poetisk abstraksjon. Dette handler ikke om kanon, men om at norsk teater i økende grad ser til New York og London når det gjelder oppføringspraksis og scenisk estetikk, og at det påvirker de dramaturgiene vi får se på norske scener. Denne angloamerikanske estetikken har hatt sitt primære hjem i en rent kommersiell teaterindustri, og jeg har vanskelig for å se at den har det revolusjonære potensialet som skal til. Men jeg er nødt til å erkjenne at jeg er usikker. For oppsetningens radikalitet ligger i at den rendyrker en historisk estetikk som ble laget for og av andre mennesker enn de som står på scenen og karakterene de skildrer. Det blir påfallende for meg at mine assosiasjoner til forestillingen som nevnt over er hentet fra En sporvogn til begjær og Mad Men – verk som handler om hvite menneskers erfaringer. Det er jo fordi de fleste av verkene jeg har et forhold til, og som har vært laget innenfor enn realistisk estetikk med fokus på etterkrigstidens USA, i all hovedsak har vært uinteressert i svarte amerikaneres historier. Det betyr også at det er et behov for flere referanser, og Ei rosin i sola bidrar med en slik utvidelse. Revolusjonsforsøket bunner således i et både politisk og estetisk behov. Jeg lander allikevel på at rent kunstnerisk sett er ikke denne radikaliteten sterk nok til å opprettholde intensiteten gjennom en hel forestilling eller virkelig være bevissthetsutvidende. Jeg anerkjenner at radikalitet og revolusjon kan komme i mange former og at det å bygge på eksisterende og historiske estetikker ikke nødvendigvis står som motsetning til radikalitet, men teatrets utvidelse må allikevel handle om å utforske hva teatret kan som andre kunstarter ikke kan. Til syvende og sist skulle jeg derfor ønske meg en forestilling som ikke var så «flink», men som slo litt hardere fra seg og som turte å bryte med kanon på sine helt egne premisser. Det trenger ikke å bety modernistisk og abstrakt regiteater, men noe som tar til motmæle mot de estetiske hegemoniene som også har sin bakgrunn i en kapitalistisk teaterindustri på Broadway. Ei rosin i sola har imidlertid vilje og retning, og det kunstneriske teamet lykkes med det de later til å prøve på. Det gjør at jeg respekterer prosjektet. Jeg tror det er en revolusjon på gang, selv om jeg håper fortsettelsen ligner litt mindre på Amerika.
Fremstillingen av døvesamfunnet som en minoritet som ikke ønsker å inkluderes i majoriteten, er interessant. Det er bare så synd at det brister så det knaker i logikkreisverket som manus er bygget på
Å få være med inn i Kingsford Siayors verden er heftig, vakkert og rørende.
Grusomhetens teater slår til med fire og en halv time med tekstteater. Gjør de det fortsatt bedre enn alle andre?