Logiske brister i relevant dystopi

Forestillingen De siste utspiller seg i en litt udefinert fremtid, i en dystopi hvor «samfunnet bestemmer at noen liv er for kostbare, og må fjernes», som det står på teatrets nettside. Der står det også at dette er en fremtid hvor den globale økonomien har kollapset, og gjennom et nyutviklet legemiddel skal alle kostnader knyttet til psykiske og fysiske funksjonsvariasjoner kuttes. For døve betyr det et valg mellom å ta denne pillen og bli hørende eller å «forsvinne sporløst». Allerede første gang dette premisset nevnes i forestillingen, skurrer det litt for meg. «Hvis vi ikke tar pillen, dreper de oss. Så slipper staten utgifter til tolk, utdanning og jobb», sier karakteren Chris. Det fremstår kostnadskrevende å forfølge folk, så hvorfor utrydde dem?  Vil det ikke være en mer effektiv strategi å gjøre pillen mer attraktiv gjennom enkelt og greit bare kutte tilbud om tolk og utdanning? Dette ender opp med å bli et problem for forestillingen, men la meg komme tilbake til det. De siste er skrevet av Lars Otterstedt, som selv er døv. Han har tidligere medvirket i en rekke av Teater Manus produksjoner som både utøver, regissør, scenograf og kostymedesigner. I denne oppsetningen er det Bård Thorbjørnsen som har scenografi. Scenegulvet er dekket av et lett glinsende materiale med en speilaktig kvalitet. Thorbjørnsen har plassert hvit- og sortflekkede trestammer som ligner på bjørketrær rundt om på scenen. Trestammene er plassert på tunge plater med tau, slik at utøverne kan flytte på trærne underveis, men trærne er samtidig stabile nok til at skuespillerne kan smyge seg mellom dem uten at trærne kanter. Forestillingen starter med flakkende lys og lyden av rotorblader. På denne måten skapes det en illusjon om at det sirkler helikoptre med søkende lyskastere over oss. Ut fra trærne kommer det en gruppe mennesker. De står først med ryggen til oss og virrer med hodene, tydelig på flukt fra helikoptrene. Når de snur seg mot oss, forsvinner lyden, og lyset slutter å flakke. «Hva skjedde?», «hva har skjedd?», «hvordan?» og «alle døve skal vekk!», sier de. Og: «Alle visste det», «men ingen gjorde motstand» og «alle er blinde. Alle er handlingslammet». Replikkene fremføres mot publikum og fungerer som en prolog. For de av oss som ikke kan tegnspråk, formidles replikkene via stemmeskuespiller Marit Synnøve Berg. Tre av karakterene, Amar (Aino Hakala), Dilan (Ronny Patrick Jacobsen) og Chris (Romel Belcher), har vært på en festival for døve – den siste som arrangeres før alle enten skal bli hørende eller dø. Amar, Dilan og Chris ønsker imidlertid ikke å bli hørende, de vil ta vare på språket de har. På festivalen møter de Boas (André Bjørn Røine Rugseth), som også er hørende-motstander. Han sier at han vet hvor en legende i døvemiljøet som heter Ester (Trine Våge) holder til. Hun er leder av bevegelsen Deaf Power. Alle har kvittet seg med mobiltelefoner, så når bilen bryter sammen på veien, må de ta beina fatt og stole på kroppens kompass. Over dem flakker det stadig helikoptre, og jo dypere inn i skogen vi kommer, jo flere konflikter og bakhistorier avdekkes. At Amar er høygravid og Boas skader foten, kompliserer flukten ytterligere.

Minoritet som premiss

To av karakterene – Boas og Chris – kjenner hverandre fra ungdommen da de møttes på en sommerleir. Der knyttet de et tett vennskap som ble satt på prøve. Den gravide Amar er søster til Dilans kone, men også der nøstes det opp historier fra fortiden. Det alle fire har til felles er en dyp aversjon mot å bli hørende. Lars Otterstedts premiss om å sette det å være døv i sentrum sånn at hørende blir til «ikke-døve» er svært effektfullt. Det understreker det faktum at hørende tilhører minoritetsgruppa i publikum. Men det viser også at det ikke er så begjærlig som det kan virke å tilhøre den majoritetsgruppen jeg representerer. Det handler om definisjonsmakt, at de – eller vi – som er i majoritet bare antar at deres posisjon er øverst i hierarkiet. Det er et godt utgangspunkt, men det er synd at manuset har en rekke logiske brister som ender opp med å svekke premisset. På teatrets nettsider sier Otterstedt eksplisitt at han er inspirert av dagens kriger og konflikter. Krigene i Ukraina og Midtøsten, samt USAs bruk av brutale ICE-agenter for å deportere innvandrere, påvirker oppbyggingen av manuset. Flyktningene på scenen er redde for å bli utryddet med gass om de ikke blir hørende, og det er frykt for spioner og angivere blant dem. Det oppstår særlig to problemer her som er nært knyttet til hverandre, og begge handler om fantasi. Det ene er den allerede nevnte økonomiske begrunnelsen for utryddelsen. Det henger ikke helt på greip at samfunnet skal ta i bruk store (og kostnadstunge) ressurser for å utrydde noen fordi det er for dyrt å tilrettelegge for dem i samfunnet. Jeg tror muligens denne snubletråden henger sammen med det jeg oppfatter som forestillingens andre problem, nemlig at Otterstedt bygger sin dystopi på materiale fra nåtiden og samtiden. Den økonomiske kostnaden som skaper begrensninger for døve i dag kan muligens være grunnlag for en utvikling mot en mer systematisk fascisme. Det gjør det ironisk nok vanskelig for meg som tilskuer å overskride fiksjonen på scenen med egen fantasi. Det at fiksjonen er så konkret, så forankret i samtiden, bremser fantasien.

Fantasibrems

Krigene og katastrofene som De siste bygger på er ideologisk forankret på en måte som jeg ikke finner igjen i manus, og fremstillingen av trusselen om å gasses ihjel gjør det vanskelig ikke å sette det i forbindelse med Holocaust o jødeutryddelsen. Døve ble også forfulgt og drept av nazistene, noe som også tidligere har vært tematisert av Teater Manu, med forestillingen Gråtende hender i 2018, så det er en sterk forbindelseslinje fra fortiden til denne fiktive fremtiden. Som jeg skrev om i min kritikk av  i fjor høst, kaller historieprofessoren Dagmar Herzog insisteringen på et hierarkisk ordnet menneskesyn for sexy racism: «Herzog skriver at drømmen om å være sterk, frisk, vakker og smart alltid var nettopp «a fantasy of superiority». Det er et slikt fascistisk tankegods som nazistenes utryddelse under andre verdenskrig bygget på, og Herzog skriver i sin bok at det er et problem at man aldri har klart å ta et like stort oppgjør med nazistenes behandling av mennesker med funksjonsvariasjoner som man gjorde med jødene. Slik jeg forstår Herzog, er hennes poeng at man uten et oppgjør indirekte legitimerer en videreføring av deler av dette menneskesynet, og det er vel også dette som antydes i De siste. Men det at man insisterer på å knytte det så sterkt til argumentasjon fra egen samtid, i stedet for å fabulere videre, spenner litt bein på prosjektet til Otterstedt. Otterstedt skriver i forestillingsprogrammet at «inspirasjonen til stykket er hentet fra døvebevegelsens ulike problemstillinger og bekymringer knyttet til tegnspråkets status og fremtid». Det er forståelig, men jeg tror skuespillet ville dratt nytte av at man enten frigjorde seg mer fra de helt konkrete og praktiske problemstillingene og laget dystopi basert på bekymringene eller at det ble fokusert mer på ett aspekt. Denne verdensomspennende bevegelsen som vil gjennomføre en utryddelse virker ikke gjennomtenkt nok til at jeg klarer å akseptere premisset. Det jeg savner er at problemstillingene og bekymringene fungerer som et utgangspunkt for en dystopi mer enn innholdet i den. Herzogs poeng med sin bok The New Fascist Body (2025) er at den sexy rasismen gjør et hierarkisk menneskesyn, hvor den såkalt funksjonsfriske og muskelsterke kroppen troner øverst, nettopp sexy. Det jeg liker med De siste er at den setter hele hierarkiet på hodet og setter spørsmålstegn ved det som i et fascistisk menneskesyn anses som best. Skuespillet har fått støtte til manusutvikling av både Dramatikkens Hus og Fritt Ord, og det er nettopp i det dramaturgiske at det svikter her. Her burde det vært satt av tid til utvikling av konsept.

Rikt kroppsspråk

Regissør Josette Bushell-Mingo har valgt å la utøverne oppholde seg i scenerommet også når de ikke er en del av selve scenen som spilles. Det gjelder særlig Trine Våge som Ester, som ikke aktivt blir en del av handlingen før helt mot slutten av stykket. Hun nærmest vaker eller flyter rundt i bakgrunnen, med ansiktet vendt oppover og med sakte bevegelser, som i en parallell drømmeverden. Det minner oss om at karakteren inngår i handlingen og gjør at hennes plutselige inntreden i manus ikke blir så brå. Bushell-Mingo jobber i flere scener med veksling i tempo, men dette får jeg inntrykk av at de ikke har hatt nok tid til å øve inn, slik at det blir litt inkonsekvent. I likhet med de logiske bristene i manus, ser jeg hvorfor Bushell-Mingo rent praktisk velger denne løsningen, men de henger ikke helt sammen med handlingen. De tilfører et sårt tiltrengt drømmelag, men trenger en større utvikling for å fungere som mer enn påminnelse om tilstedeværelse. Det er flere scener i forestillingen hvor karakterene argumenterer for rikdommen i tegnspråket: hvordan hver enkelt har sin stil og hvordan tegnspråk bruker ansiktet og resten av kroppen mye mer i formidlingen enn talespråk gjør. Dette blir også demonstrert på scenen gjennom de uttrykksfulle ansiktene til skuespillerne. De siste er en forestilling med en viktig fortelling på hjerte. Selv om inspirasjonen til forestillingen kommer fra døvebevegelsens problemstillinger, er tematikken relevant for langt flere, og forestillingen hadde fortjent mer tid og ressurser til en mer gjennomarbeidet dramaturgi.