Skeive skogsdrømmer

Scenograf og regissør Corentin JPM Leven har flere arbeid bak seg med fokus på arkivpraksis, seksuell helse og skeiv tematikk, for eksempel forestillingene +- (2019), Birds of Ill Omen (2022) og Diwriziennet – Lost Genealogies (2025). I HATE NATURE (2026) er hans nyeste produksjon. Den tar for seg mange skeives ambivalente forhold til naturen. Etter en hel dag med regn, må jeg mobilisere min indre turlesbe for å komme meg ut døra. I ullundertøy og vinterjakke treffer jeg på andre tilsvarende kledde publikummere på Sognsvann T-banestasjon. Vi blir geleidet til parkeringsplassen av en publikumsvert og får utdelt hver våre hodetelefoner av regissør Leven. Vi får beskjed om at vi skal gå i femten minutter, og at vi må bevege oss forsiktig fordi det er vått og glatt. Jeg tar på hodetelefonene, følger etter noen som har fått utdelt lommelykt og føler meg raskt desorientert av den delte oppmerksomheten. Etter noe pusting og spraking begynner Leven å snakke til oss, på en intim podcast-måte, om ulike tilnærminger til naturen. Han nevner at naturen representerer orden og erobring, at de eneste valgene vi har er å flykte, kjempe eller fryse til, at den ikke er rettferdig (fordi barnet ditt kan bli spist) og at det han helst vil i naturen er å knulle. Sex i det fri eller cruising oppstod blant skeive fordi de historisk ikke kunne oppholde seg andre steder og er blitt en del av den skeive kulturen. Etter hvert kommer vi til et stort, hvitt plasttelt. Jeg gir fra meg hodetelefonene til publikumsverten og går inn i teltet. På en stubbe sitter utøver Ulf Nilseng i oransje bluse, beige regnbukse og svarte gummistøvler. Han ser på publikum som allerede har stilt seg opp langsmed veggene. Jeg finner meg en plass. Han sklir på rumpa nedover stubben og plukker små kvister fra bakken som han danderer. Han beveger seg sakte framover med overkroppen og graver med hånda i det øverste laget av jorden. Det spilles av lyd som høres ut som surring av mygg. Han graver seg ut gjennom teltduken. Så dras den ene veggen av, og publikum setter seg på klappstoler.

Gravide menn danser også

Leven kommer fram fra bak teltet i grønnmønstrete drakt og snakker fortelleraktig til publikum: let’s take it from the end, an eye for an eye - a tooth for a tooth. Han slukker lysene inni teltet, og mørket fra skogen kommer mot meg som en vegg. Det er stille en stund, før et par lys skrus på bak noen trær et stykke unna. To skikkelser begynner å løpe rundt i skogen i retning publikum, den ene ramler rundt i lyseblå tyllkjole og oransje finlandshette, den andre spiller blåselyder på en baryton og er kledd i en fargerik kamuflasjedress. Når de er framme foran publikum, blir de stående en stund. Imens skrur Leven på lyskastere som er utplassert rundt flere trær lengre ut i skogen. Det skaper en slags bakvegg i det uendelig store scenerommet og gir en varm stemning i det trolske landskapet. Den blåkledte bøyer seg sakte ned mot bakken før Nilseng kryper ut av kjolen, med en gravidmage. Han beveger seg med litt stakkato armbevegelser til barytonlydene, spilt av musiker Kim Reenskaug. Jeg tenker på dokumentaren Tre fedre som viser et polyamorøst forhold der en av de tre mennene går gravid, til tross for at han som 18-åring ble tvunget av den norske staten til å sterilisere seg for å kunne endre juridisk kjønn. I en tid der enkelte «feminister» forener krefter med høyreradikale i å verne om alt tradisjonelt kvinnelig, viser filmen at også transmenn kan bære fram og føde barn. Samtidig er den en brutal påminner om at det vi til enhver tid oppfatter som naturlig og gitt også styres politisk.

Skeiv økologi

Brått hører jeg en beat fra bak teltet, og Leven kommer ut med to høyttalere som plasseres foran publikum. En poplåt strømmer ut og ljomer innover i skogen. Leven danser og mimer til tekst som jeg gjenkjenner fra tidligere i forestillingen: «fight, flight, freeze and fuck». Bruddet er en stor kontrast til resten av forestillingen, og jeg bruker litt tid på å vende meg til dette skiftet i performativitet. Å ha en skeiv identitet vil i mange tilfeller både innebære en individuell skapelsesprosess der man «kommer ut» overfor sine omgivelser og en konkret forflytning til en større by som har møteplasser for skeive, som kan ta en langt vekk fra naturen. En drag performance kan være en måte å ta eierskap til sitt eget uttrykk på gjennom et alterego. Selv om Leven ikke er kledt som kvinne henter scenen inspirasjon fra drag ved bruk av lipsyncing og direkte publikumshenvendelse. Men det at vi er utendørs og ikke i en black box gjør at effekten blir for liten og opptredenen fremstår noe klønete. Det tverrfaglige forskningsfeltet skeiv økologi forener skeiv teori og økologi for å utfordre tradisjonelle, heteronormative og menneskesentrerte oppfatninger av naturen. Flere koreografer jobber innenfor dette feltet i dag. Jeg tenker særlig på utendørs forestillingen Undersang (2024) av danser og koreograf Harald Beharie som på en svært fysisk måte tar for seg av naturen fra et dekolonialistisk perspektiv, tett omsluttet av publikum. Leven tar på seg et kostyme som består av et hestehode, to hesteben og en slags rustning som tidligere i forestillingen har blitt flyttet rundt på. Nilseng kommer fram foran publikum og klapper på seg selv som om han prøver å treffe mygg, til latter fra publikum. Slik spilles det på stereotypier om den urbane, skeive mannen som ikke er naturvant. Det får meg til å undre meg over hvordan turlesbas utendørsforestilling hadde vært, en stereotypi som faktisk trives i og har peiling på naturen. Jeg føler meg ikke umiddelbart kallet, men dukker gjerne opp ved anledning.