Persisk evighetsmaskineri

Armin Hokmi har bakgrunn som skuespiller i Iran. Han ble senere utdannet ved Norsk teaterakademi i Fredrikstad (2018) og HZT Berlin (2021). Nå jobber han med dans og koreografi og utforsker dans som faller utenfor tradisjonelle kategorier. Hans forrige forestilling Shiraz (2024) ble vist på Dansens Hus i 2025 og turneres fortsatt verden rundt. Hovedscenen på Dansens Hus har lyse dansematter med ett buet hjørne. To hvite vegger dekker halve bakveggen. Når publikum har satt seg, dempes sallyset sakte. Et rytmisk og melodiøst elektronisk lydlandskap blir spilt av. Tre dansere går ut på scenen, kledd i futuristiske og funksjonelle klær i beige, grått og blått. De stiller seg opp og begynner å bevege seg synkront med små, jevne forflytninger. De har parallelle føtter og holder hendene samlet på den ene siden av overkroppen rett over hoftene, noe som gir kroppen et tiltet uttrykk. Skuldrene beveger seg opp og ned på rytmen, noen ganger begge skuldre samtidig og andre ganger annenhver skulder. I Shiraz var det ben- og hoftebevegelser jeg gjenkjente som spesifikt persisk, denne gangen er det skulderbevegelser. De skifter kontinuerlig retning i rommet. Så slutter de å bevege seg og går ut av scenen. Tre nye dansere kommer inn og begynner på en liknende sekvens.

Evighetsmaskineri

Ulike dansere avløser hverandre, noen ganger danser de to og to, andre ganger alle elleve. De går eller danser seg inn og ut av scenen. Det er som om de veksler mellom hvem som til enhver tid holder bevegelsen gående, som et evighetsmaskineri. Dansen er for det meste synkron, innimellom brytes synkroniteten opp i speiling. Rytmen er stort sett jevn, men plutselig skjer en synkopering. Alle utøverne har det samme konsentrerte fokuset, her er det ikke individet som utfolder seg, men den felles koreografien som individene inngår i. Dansen har et relativt kjølig uttrykk, og jeg må lene meg framover på stolen for å få med meg de subtile endringene i koreografien og detaljene i bevegelsesmaterialet fra der jeg sitter. Jeg tenker på andre koreografer som jobber rytmisk med bevegelsesmønstre i rom, innenfor en minimalistisk dansetradisjon. Den belgiske koreografen Anna Teresa De Keersmaeker har med verkene Fase (1982) og Rosas Danst Rosas (1983) jobbet tett med samtidskomponister og skapt intrikate koreografier ut fra et tilsynelatende enkelt bevegelsesmateriale som gjentas og gradvis utvikles. Starten og slutten på en bevegelsesfrase er i disse koreografiene lett å få øye på, slik at man som publikummer kan følge med på hvor danserne befinner seg i den koreografiske strukturen. I Bazm (repertoire) er ikke strukturene like tydelige, hverken i rom, rytme eller bevegelsesmessig. Det skaper en annen åpenhet, men også etter hvert en flathet i dramaturgien som i denne første delen bikker over i det jeg forbinder med en koreografert danseinstallasjon der publikum kan komme og gå som de vil.

Cunninghamsk

Underveis i forestillingen skifter lyset gradvis i intensitet og fargetone. Den innspilte musikken inneholder en kombinasjon av fengende beats og mer lyriske melodier der det brukes strykere, noe som tidvis er svært vakkert. Danserne skaper plutselig formasjoner med hverandre, de danser sammen i par og i ring som minner mer om sosiale danseformer mens de bevarer det konsentrerte fokuset. To kvinner danser tett og indikerer en mulig skeiv relasjon. Det mer relasjonelle aspektet rekker bare så vidt å bli introdusert før forestillingen slutter brått. I ettersnakken innrømte Hokmi at prøvetiden ikke strakk til og at det er derfor forestillingen slutter der den gjør. Det kan si noe om knappe produksjonsvilkår i dansekunstfeltet, men det gjør at jeg sitter igjen med en opplevelse av at de da enten burde ha kuttet den første delen eller så burde relasjonenene ha fått vare lengre, slik at helheten ble mer balansert. Den strenge, modernistiske og åpne formen der dansen går i alle retninger minner meg om koreografen og danseren Merce Cunningham som eksperimenterte med demokratisering av rommet; alle sider var like viktige. Jeg tenker på at det ville vært interessant å ha publikum på alle sider av scenen sånn at vi kunne ha kommet tettere på verket og de detaljerte forskyvningene danserne jobber med. Noe av det mest spennende med Hokmis arbeider er kombinasjonen av persiske grunntrinn og en minimalistisk form. Det vitner om en koreograf som ikke er redd for å hverken leke med ulike former eller være politisk innenfor rammene av den minimalistiske dansetradisjonen. I Shiraz var imidlertid dette aspektet tydeligere enn i Bazm (Repertoire) fordi benbevegelser påvirker utøvernes kropper på en mer gjennomgripende måte enn det skulderbevegelser gjør. På denne måten blir forestillingen noe veikere enn sin hardtslående forgjenger.