Forpestet dans

Mangeårig danser i Carte Blanche Ole Martin Meland har gjort koreografiske bestillingsverk for kompanier som Iceland Dance Company, Teatr Groteska Krakow, Oslo Danse Ensemble og Carte Blanche. Hans forrige egne produksjon JEG BRAKK (2025) ble nominert til Kritikerprisen. Forestillingen Sju figurer blir syke er hans nyeste produksjon og vises i det nye Sentralbadet scenekunsthus i Bergen under BITs Testival. Inne på scenen spilles det av et lydspor med klirrelyder, mens scenerøyk siver rundt og gir en mystisk, eventyraktig stemning. Etter at alle publikummere har satt seg, beveger røyken seg som en hel koreografi over scenen før de sju utøverne entrer rommet. De er våte i håret og kledd i enkelte løse og noen tettsittende kostymer i fargene grått, blått og svart. En utøver har t-skjorte med skriften «Mjøsbrua» på. Han begynner brått å hoste mens han slår seg på brystet. Hostingen varer lenge, og de andre ser på som om ingenting spesielt skjer. Enkelte i publikum hoster også, og jeg tenker på emetofobi (spyfobi) som forestillingen advarer om i programmet. Danseren slutter å hoste uten å fortrekke en mine og publikum humrer. Enda en utøver begynner å hoste, på tilnærmet likt rytmisk vis. Etter at hun er ferdig, begynner nestemann å hoste, med mer surkling, stemmelyder og en ujevn rytme. Det er både ekkelt og komisk. Den fjerde hoster opp blå væske. Han surkler og trykker voldsomt til fra brystet. Kontrasten mellom den ordnede formen og det ubehagelige, kroppslige materialet er absurd, som om den rene minimalistiske dansetradisjonen stygges til.

Anti-organisk dans

Når fjerdemann er ferdig med hostingen, blir det mørkt. Et elektronisk lydbilde, laget av den norske elektronikaduoen Smerz, som blander folketoner, kammermusikk, techno og elementer fra footwork, spilles av. Flere kvinnestemmer synger enkeltord på norsk som et kor; «natta, mødre, kom hit». Det høres nesten sakralt ut. Når det blir stille, blir lyset slått på, og utøverne står samlet foran på den ene siden av scenen der det til nå har ligget to mikrofoner på gulvet. En av utøverne lager rytmiske hostelyder i mikrofonen slik at det høres ut som beats. Resten beveger seg med et hakkete og stakkato bevegelsesspråk, parallelle føtter og maskinaktige armbevegelser. De tar uorganiske (og halsbrekkende) valg som å lande på hele ryggen så det smeller i gulvet heller enn å rulle ned igjennom ryggraden. De henvender seg til hverandre på klønete måter som å sitte på kne på den andres mage. Tempoet er jevnt og høyt. To av utøverne går i trusa og ser stakkarslige ut. Det er gøy å se at utøverne tar risiko, uttrykket er temmelig rått og absurd. De bytter på å hoste beats i mikrofonen. Denne delen varer imidlertid i overkant lenge og kunne med fordel ha blitt kuttet ned. Etter hvert hentes en vannbeholder inn på scenen og tømmes ut så det danner seg en stor vanndam som utøverne beveger seg i. De ligger og vugger synkront på gulvet til heftig buldrelyd og sterkt grønt lys. Jeg tenker på de bevegelige rottefigurene som pilte over «skipsgulvet» dagen før i forestillingen 1349 – det kom et skip til Bjørgvin som spilles parallelt på DNS. Også Sju figurer blir syke tar for seg pesten som urgammel størrelse. Forestillingen er inspirert av David Lynch sin eksperimentelle kortfilm fra 1967 ved samme navn. Det er noe tiltalende ved en danseforestilling som tar utgangspunkt i sjukdom og død, all den tid dans representerer liv, lek og ikke minst friske og sterke kropper. Å ta for seg kroppslig forfall og skrekk som sjanger, opplever jeg det ligger mye potensial i.

Kunstnerisk interesse vs enkeltstående forestillinger

Flere av de koreografiske grepene i forestillingen kjenner jeg igjen fra Melands forrige forestilling JEG BRAKK. Ikke bare det anti-organiske bevegelsesmaterialet, men også romlige plasseringer og dysfunksjonelle relasjonelle dynamikker. Estetiske elementer som kostymer, objekter, musikk og lysbruk går igjen, i tillegg til er flere av de samme (meget dyktige) utøverne med fra sist. Gjenbruk av koreografiske og estetiske elementer er ikke i seg selv et problem. Kunstneriske interesser er gjerne langvarige og finnes på tvers av enkeltstående produksjoner. Men om flere av de samme grepene går igjen, vil forestillingen raskt oppleves som en videreutvikling av en eksisterende forestilling heller enn et nytt kunstnerisk verk. Når det blir lyst igjen etter siste mørklegging, har alle utøverne forlatt scenen bortsett fra en. Sebastian Biong beveger seg sakte over scenegulvet med en tursekk på ryggen. Han beveger så vidt på munnen som om han prøver å si noe. Han setter seg ned, sier noe uforståelig inn i mikrofonen, og så er forestillingen er over. Noe av det jeg satte pris på med JEG BRAKK var hvordan utøverne klarte å bryte med konvensjoner innenfor samtidsdansen på en leken og fandenivoldsk måte og åpne opp for et skarpere, mer ikke-normativt rom. I Sju figurer blir syke blir koreografien for stram, utøverne for uniforme og uttrykket for begrenset til at samtidsdansen får være noe mer enn mekanisk og fremmedgjort.