Foto: Kristian Wanvik. Scenografi: Gilles Berger. Lys: Sivert Lundstrøm
Fjærkre i farta
Utstillingen av Cirka Teater Premiere på Trøndelag Teater 28. august 2026 Sett på Rosendal Teater 14. november 2026 Idé og manus: Anne Marit Sæther Regi: Anne Marit Sæther Utøvere og figurførere: Espen Dekko, Gilles Berger Scenografi: Gilles Berger Lys: Sivert Lundstrøm Assistent scenografi og teknikk: Richard Verley Figurer: Ina Sæther Berger Musikk: Martin Smidt Musikere i studio: Eirik Hegdal, Live Sunniva Smidt
Cirka Teaters nye barneforestilling Utstillingen handler om en kylling i et kunstgalleri. Hva kan vel gå galt?
Utgangspunktet for Cirka Teaters barneforestilling Utstillingen er enkelt og klart: To litt keitete menn (Espen Dekko og Gilles Berger) med oransje crocs skal montere en utstilling på et kunstgalleri. På scenen står det noen store fraktekasser i tre. Idet mennene åpner kassene som inneholder kunsten, annonseres det over høyttalerne at det er én time til utstillingen Høna eller egget åpner. «Puh, god tid», utbryter montørene, og alle i publikum med et grann kjennskap til kunstfeltet kniser av skadefryd. Cirka Teater er kjent for visuelt slående forestillinger spesielt rettet mot barn, med scenograf Gilles Berger i spissen for det estetiske uttrykket. Utstillingen er i Anne Marit Sæthers regi og hadde premiere i august på Trøndelag Teater, men jeg ser den når den settes opp på Rosendal Teater tre måneder senere.
Sjarmerende spill
Montørene setter opp tre store, innrammede bilder i bakkant av scenen. De lekne bildemotivene består av forskjellige geometriske former med avantardistiske kjennetegn samtidig som de forestiller ei abstrahert høne. «Det er det verste jeg har sett», utbryter den ene mannen, og publikum, som består av omtrent like mange voksne som barn, ler igjen. Den siste komponenten i utstillingen viser seg å være et egg som plasseres på en pidestall foran bildene. Ganske raskt høres lyder fra egget og montørene synes det er tryggest å pakke det ned i fraktekassen igjen. Når egget uunngåelig klekkes, dukker det opp en liten og søt kylling-dukke som mennene blir veldig glade i. Den har et ansikt som er montert på en springfjær og kroppen er en bitte liten fraktekasse i seg selv. Kyllingen er imidlertid glupsk, den tar for seg av utstillingen og blir stadig større og mer uhåndterlig. Når utstillingen omsider skal åpne er alt rasert, men kyllingen har blitt så stor at montørene kan flykte avsted på fjærkreets rygg. Det er flust av morsomme og kuriøse detaljer innenfor forestillingens nokså stramme tematiske ramme. Utstillingsmonteringen som skjer innledningsvis, er en sjarmerende seanse hvor utøverne byr på mye komikk gjennom et ekspressivt, men presist, kroppsspråk. Det å pakke ut kunstverkene blir en rytmisk så vel som fysisk øvelse når utøverne må koordinere løft og balansering. «Ja, ja, ja – vent, vent – ned, ned,» messer de til hverandre mens de navigerer blant fraktekassene på scenen. Jeg setter særlig pris på små finurligheter som at det står skrevet «opp» på bobleplasten rundt et kunstverk som sakte blir løftet opp av kassa mens montørene selvsagt sier «opp, opp, opp» høyt. Det fysiske spillet og repetisjonene av de enkle ordene virker å fenge barna i salen, som ser ut som de faller innenfor forestillingens målgruppe på en alder mellom seks og ti år.
Visuelt verksted
Estetikken i Utstillingen er ikke like sprelsk som i enkelte av teatergruppas andre forestillinger hvor det magiske og fortryllende har spilt en større rolle. Det mer sobre uttrykket passer likevel godt til forestillingens konkrete, verkstedsaktige univers, og scenografien brukes aktivt i historiefortellingen. Motivet i et av de tre bildene i utstillingen blir for eksempel forandret til et tre når bildet snus opp-ned, og i treet viser det seg at redet med den nyklekte kyllingen kan plasseres. Det at kroppen til kyllingen er en frakteboks som blir byttet ut med en større versjon etter hvert som kyllingen vokser fungerer overraskende bra. Kyllingen kom jo i en slik boks, og det oppstår en fin parallell når montørene forlater åstedet i en som er helt lik, idet de flyr avgårde på kyllingen. Det spilles også på gjenkjennelige scenarioer som det å pakke ut noe veldig lite fra en svær eske og nesten miste objektet av syne i all innpakningen. Forestillingen blander det hverdagslige med absurde påfunn på en helstøpt måte som er med på å bygge opp under fiksjonen. Cirka Teaters Utstillingen er en solid, stram og sjarmerende forestilling med en intern logikk som jeg tror hverken barn eller voksne har problemer med å omfavne.
KRITIKK: – Den magiske verdenen i Hundre hemmeligheter tar utgangspunkt i det yngste publikummet, men appellerer sterkt til både voksne og barn. Eivind Haugland har sett forestillingen som markerer Cirka Teaters 30 års-jubileum i Trondheim.
Cirka Teaters Klasserommet har mange gode kvaliteter, men befinner seg ofte et sted mellom det interne og generelle.
Fyr tar publikum med på eventyrlige visuelle dyp, men narrativ og karakterer forblir grunne.