Samfunnskritikk i sone 3

To utøvere i joggedress (Gabel Eiben og Ross Cowan) gjør tøyeøvelser på scenen på Rosendal Teater. Bevegelsene er gjenkjennbare og hverdagslige, men koreografien (Tale Dolven) inneholder noen løft, strekk, trinn og en timing som gir dem et anstrøk av noe danserisk. Luka Curks scenografi er enkel og består av en video fra noe som ligner et industrielt havneområde, som projiseres i storformat på et lerret rett bak utøverne. Når utøverne etter kort tid begynner å jogge på stedet, beveger kameraføringen seg bakover slik at det ser ut som utøverne løper gjennom de ulike landskapene som avdekker seg bak dem. På grunn av skilt og andre lokale kjennetegn skjønner man at videoen er filmet i Stavanger. I løpet av forestillingen får publikum bli med på en runde gjennom tettbygde strøk, parker og en kirkegård. Samtalen mellom de to joggerne pågår kontinuerlig mens den halvannen time lange forestillingen (eller joggeturen) varer. Dialogen svinger innom både hverdagsliv og filosofiske refleksjoner, og tar for seg ulike arenaer mennesker skal prestere på: Alt fra utseende til det å gjøre en god jobb på arbeidsplassen og i foreldrerollen. Underveis i samtalen hender det at utøverne hopper unna en bil som liksom kommer kjørende forbi eller vinker til andre forbipasserende som dukker opp i videoen bak dem. Det er mye humor og metaperspektiver. Utøverne diskuterer for eksempel hvorvidt skuespillere må være mer eller mindre trent enn andre personer og hvilke deler av forestillingen som vanligvis får publikum til å le. På den måten retter de fokuset mot det de presterer på scenen her og nå, før de i neste åndedrag har snublet inn i en tankestrøm om Taylor Swift eller Ødipus. Utøverne er sjarmerende og undrende, og de skal nok fremstå som en motvekt til den strenge perfeksjonismen de snakker om. De er lettbeint maktkritiske, med noen slengbemerkninger om hvordan kapitalismen gjør de fleste av oss til «meat for the machine», fulgt opp av en litt dypere refleksjon rundt camp-estetikkens politiske potensial. Utøverne diskuterer også om man bør strebe etter å være en «perfekt person» eller simpelthen «den beste versjonen av seg selv», noe som tegner opp en fin idéhistorisk tidslinje fra de gamle grekernes idealer til en mer moderne relativisme. For min del setter forestillingen også i gang tanker om det moralske ansvaret som ofte pålegges individet fremfor samfunnet, for eksempel når det gjelder miljø- og klimaspørsmål. Det serveres også en innviklet analyse av filmen Field of Dreams fra 1989. Filmens karakterer og skuespillere ramses opp på en måte som sikkert er ment å fremstå litt kaotisk og absurd. Muligens handler poenget om forholdet mellom fiksjon og sannhet, men uten å ha sett filmen er det vanskelig å henge med når resonnementet raser avgårde. I slike passasjer blir det tydelig hvor teksttung forestillingen er. På et overordnet nivå holdes likevel teksten levende og lett. Det er en smidig dynamikk i dialogen mellom utøverne samtidig som vi får ørsmå pauser når det skjer noe i videoen som fanger publikums oppmerksomhet. Tekstfokuset blir dessuten implisitt adressert når en utøver forteller at han, en gang i løpet av teaterstudiene, fikk beskjed om at tekst var uviktig – noe han sier seg dypt uenig i. Det fungerer som en vellykket, selvironisk finte. Noen av de beste øyeblikkene oppstår når det som sies spiller sammen med det som vises i videoen bak utøverne. På et tidspunkt passerer kameraet en bygning med logoen til kosmetikk-kjeden Blivakker, etablert av milliardæren Einar Øgrey Brandsdal. Han er kontroversiell blant annet på grunn av sine politiske standpunkt og villedende markedsføringsgrep. Her forankres forestillingens nokså generelle kritikk mot kapitalismen og prestasjonssamfunnet i et konkret og potent eksempel som lar publikum trekke linjer mellom eget liv og forestillingens teoretiske nivå. A Perfect Person har treffsikker humor, et originalt konsept og en idérik tekst, men det er noe flyktig ved forestillingen som jeg tror motvirker innholdet og det den vil formidle. Teksten er så flerfoldig og tett at flere av temaene ikke blir pakket ut ordentlig. Utøvernes tilstedeværelse på scenen endrer seg heller ikke noe særlig i løpet av forestillingen; de blir for eksempel ikke synlig slitne underveis i joggingen. Når utøverne i stedet viser en (riktignok imponerende!) utholdenhet og kontinuitet både i fysisk fremtoning og fremførelse av replikker, oppstår en avstand til det menneskelig uperfekte som jeg oppfatter at forestillingen handler om. På den måten skjer en forflatning i stedet for at kroppens grenser utforskes.