Stormannsgalskap og stjernepotensial

Da andre verdenskrig nådde Norge 9. april 1940, ble tusenvis av unge gutter og menn som aldri hadde vært soldater, kastet inn i krigen som aktive deltagere. De var norske hvalfangere i Sørishavet, de fleste på vei hjem til Vestfold. Sjømennene skulle egentlig bare være på tokt i noen måneder, men de endte opp med å bli borte fra familie og venner i årevis.

Den nyskrevne musikalen Krigen, av Mathias Luppichini (musikk) og Dorina Marie Iversen (idé, manus) og Johan Osuldsen (manus), følger noen av disse hvalfangerne inn i en ny hverdag. I alliert tjeneste for Storbritannia settes de i konvoifart over Atlanteren, mens familien deres, spesielt kvinnene, lærer seg å leve med okkupasjonen i Sandefjord.

Tilfeldige skuddlinjer

Historien veves sammen rundt storfamilien Iversen og deres omstendigheter og skjebner gjennom krigens første år: hvalfangeren Håkon som i tysk fangenskap presses til å bli spion ved hjelp av tortur, den jødiske datteren Rebecca som forelsker seg i lysmesteren Jørgen, som er halvt tysk og jobber for nazistene, kabaretsangeren Gulla som bruker kunsten som arena for ytringsfrihet og spionasje, kona Solveig som må veie bonusbarn opp mot de biologiske, og søsteren Synnøve som velger å angi sin egen familie.

Det å konsentrere seg om krigens mange moralske dilemmaer er ifølge opphaverne et bevisst grep: De vil ikke lage en heltehistorie, men heller belyse enkeltskjebner som «tilfeldigvis befinner seg i en rekke av skuddlinjer» slik det står beskrevet i programbladet.

Gripende øyeblikk

Det er Tonga produksjoner som står bak urpremieren, og den finner sted på Hjertnes kulturhus i Sandefjord. Dramaturgisk fungerer oppsetningen godt. Skjebnene på sjøen og landjorda flettes hele tiden inn i hverandre, og de spilles ut parallelt, ofte ved hjelp av en delt scene, hvor den ene siden representerer havet og den andre land. Scenografien består av to store svarte klosser som kan dreies rundt. På baksiden er de utformet som stuer, og de skal fungere som alle musikalens fysiske bestanddeler: havfartøy, krigscelle, hjemplass, togstasjon, stamcafé, teaterscene og hotellvegger. Vi blir kastet frem og tilbake over landegrenser og mellom ulike skjebner og følelsestilstander. De mange delhistoriene er gripende, og oppsetningen har stor fremdrift og ingen dødpunkter, uten at den bli for hektisk av den grunn. Det at vi får et helt persongalleri å forholde oss til i stedet for å følge en eller to hovedkarakterer, er for det meste vellykket. Det understreker tesen om at krigen berørte alle, og fortsetter å berøre oss alle i etterkant.

To av musikalens sterkeste øyeblikk er åpningsscenen, der hele persongalleriet står under spotlys som minner om lyset fra gatelykter, og synger om hvor de var 9. april. Den andre er sluttscenen, der alle, en etter en, synger om hvorfor de gjorde det de gjorde. Dette er et godt kunstnerisk valg, og spesielt åpningsscenen blir stående som et lite stykke norsk musikalhistorie i seg selv: musikalsk intrikat, dramatisk interessant og med stor gåsehudfaktor.

Siste generasjon

Det fungerer også godt at forestillingen slutter i 1943, med to år igjen av krigen. Det gjør at fantasien fortsetter etter at stykket er ferdig. Jeg får lyst til å spinne videre på rollefigurenes skjebner, men jeg tenker også på de mange andre, ikke scenisk fremstilte skjebnene fra krigen. Ideen til forestillingen kommer fra Iversens egen familiehistorie.

Hennes generasjon, som også er min, er den siste som fortsatt kan ha besteforeldre i live som opplevde krigen. Både personlig og faglig verdsetter jeg at noen skriver om norsk krigshistorie i musikalform. Min egen farfar satt både i fangenskap i Møllergata 19, på Grini og i Sachsenhausen. Mange tanker i løpet av kvelden gikk til hvordan han, min bestemor og deres lille datter hadde det i okkupasjonsårene. Og hvordan de og deres to barn født rett etter krigen – min onkel og min far – vokste opp og levde med disse erfaringene: Hvilke avgjørelser ble tatt, hvilke dilemmaer sto de overfor, hva ble snakket om og hva ble tiet i hjel for ettertiden. Og hvordan påvirker denne familiehistorien meg i dag? Jeg får også lyst til å se Luppichini og Iversens første verk, Havet, som ble uroppført i Sandefjord i 2023 til stor begeistring fra både publikum og anmeldere, og som Krigen nå bygger videre på.

Spel-estetikk

Imidlertid blir Johan Osuldsens regi dessverre litt stiv. Det meste spilles mer eller mindre frontalt mot publikum, noe som gjør at det sceniske arbeidet tidvis blir endimensjonalt og litt luggete. Shownumrene er godt koreografert av Kine Castro Meum, men de fungerer mer som avbrekk enn som en integrert del av regikonseptet. Oppsetningen får heller ikke så mye hjelp fra scenografien, som også er ved Osuldsen: Konseptuelt tilfører den ikke mer enn å markere tid og sted i de hyppige stedsskiftene. Til tider får scenografien og regien mer preg av spel-estetikk enn av et gjennomtenkt scenisk konsept.

Det store persongalleriet og de mange hendelsene gjør også at små smykker av intime øyeblikk går tapt. Et eksempel er det musikalske og litterære ledemotivet «villrosen», som bygger på blomsten Håkon ga til sin kone tidlig i deres forhold: Det går som en rød tråd gjennom hele stykket, men det får ikke nok plass eller varme og kommer derfor ikke helt til sin emosjonelle rett – til tross for at balladen ved samme navn i andre akt er et musikalsk høydepunkt.

Fra Broadway til Monn-Iversen

Til tross for at hvalfangsttemaet plasserer historien i Sandefjord, fremstår ikke forestillingen bare som lokal minnekultur. Den kan også stå på egne ben som et nytt norsk musikalverk. Spesielt på grunn av musikken, som for meg er det mest bemerkelsesverdige. Den er kompleks og vakker, og Luppichini skriver spesielt godt for hele det store ensemblet av profesjonelle og amatører. Det er forfriskende med en norsk musikalkomponist som skriver seg inn i den internasjonale tradisjonen etter Andrew Lippa, Stephen Schwartz, Jeanine Tesori og Jason Robert Brown, men som likevel legger nok Egil Monn-Iversen inn i materialet til at han også forankrer musikken i den norske musikalhistorien.

Musikkfremføringen under Hans Einar Apellands ledelse er sterk. Den blir dog litt mindre minneverdige enn den burde fordi den spilles av på lydopptak. Dette er musikk som hadde fortjent et levende teaterorkester og fleksibiliteten og magien som forhåpentligvis oppstår når musikere og sangere forenes i øyeblikket.

Scenisk stjernemateriale

André Søfteland er trygg, velartikulert og musikalsk moden som Håkon Iversen. Han har fått et rikt sangmateriale å jobbe med, noe som kler omfanget til stemmen hans, og som tilfredsstiller noe av det grandiose utrykket jeg ofte ønsker meg når vi ser musikal generelt, og Søfteland spesielt, samtidig som det tilfører nødvendig følelsesmessig kompleksitet og utløp for rollefiguren. Ingrid Heckmann Hagen står stødig og godt på scenen, både i sitt eget kunstneriske kroppsapparat og i rollen som den jødiske journalistspiren Rebecca Iversen. Hun viser stemmemessig god vokalkunst og et vokalt potensial som kommer til å blomstre enda mer med litt finpussing i det høyere registeret, og gjennom mer scenetid her og i andre oppsetninger fremover. Hun er virkelig et nyere musikalnavn å følge med på. Sofie Bjerketvedt briljerer hvert øyeblikk hun står på scenen. Hun presenterer vokalt flere lag av historien, fra det sjarmerende, via det dystre til det farlige, og hun har fått masse boltreplass i et lekent og intrikat musikalsk materiale som kabaretsangeren Gulla. Selv om forestillingen ikke har en utpekt hovedperson, ligger det stjernemateriale både i rollefiguren og i Bjerketvedt selv. Tyngden, overtonerikdommen og den vokale teksturen til både Bjerketvedt, Hagen og Søfteland gjør at alle hadde kledd en større scene og et større sceneapparat rundt sine prestasjoner.

Det er også stas å se musikalveteran Lisa Stokke i rollen som Håkons kone Solveig. Her er det ingen spor eller minner om en tidligere finpolert Disney-prinsesse. Hun fremstår som mørk, sammensatt og temperamentsrik i sin fremtoning. Stemmen er treffsikker og imponerende i belting-registeret. Likevel fremstår hun noe blek og usynlig i vokalen generelt. Det er som om hun ikke når helt frem over scenekanten. 

Ola Magnus Gjermshus som lysmesteren Jørgen har en moderne og innyndende pop-inspirert stemmeklang. Den kommer i likhet med Hagen til å sette seg mer gjennom flere forestillinger og mer sceneerfaring. Sammen spiller de hverandre gode som det unge kjæresteparet; de kler hverandre både vokalt og scenisk og utviser en raffinert sjarmerende flørt. De har en stilsikker timing i nummeret «Rasjonert romantikk» – et annet av kveldens høydepunkt. Haldor Lægreid som den troverdig sadistiske sjefsoffiseren Werner sniker seg skummelt under huden på den vond-gode vokaldramatiske måten, og resten av ensemblet leverer også gode personskildringer. 

Ildsjelfaktor på godt og vondt

Krigen i Sandefjord er et modig prosjekt: en nyskrevet norsk musikal som står støtt med sterke musikalnumre og glitrende musikalutøvere. Men oppsetningen bærer også preg av at dette er en satsning med utilstrekkelige ressurser og høy ildsjelfaktor. I likhet med for eksempel spel og distriktsopera baserer denne oppsetningen seg på et samarbeid mellom et profesjonelt kunstnerisk lag og frivillige i mange funksjoner.

Krigen er også historien om lysspotter som kommer inn for sent, mikrofoner som ikke slås på i tide, en forenklet scenografi, den litt for åpenbare forskjellen mellom profesjonelle utøvere og litt stivere amatører, og en manusforfatter som også har ansvar for regi og scenografi og kanskje får for mange hatter.

Vi hører musikk som er vakker, intrikat og storslått, men som spilles av på lydopptak. Vi ser blodsminke som mangler troverdighet og kampscener som ikke helt treffer oss i magen. Likevel stråler utøverne og gir hvert øyeblikk av forestillingen varme, liv og tilstedeværelse, noe som gjør Krigen absolutt besøkelsesverdig og minnerik. Derfor mener jeg den fortjener å tas alvorlig nok til å vurderes opp mot en profesjonell standard, selv om den har litt andre forutsetninger enn de mest etablerte musikaloppsetningene.

Internasjonalt potensial

En stor del av en nyskrevet musikals suksess ligger også i spørsmålet om andre får lyst til å synge sangene som presenteres. Jeg tror mange norske musikal- og vokalnerder vil ønske å dykke ned i de rike enkeltnumrene, som Solveigs «Se hva de får frem i meg», Håkons «Avgrunnen», Gullas «Det perfekte riket/David» og Rebeccas «Hva nå?» Jeg håper denne musikalen blir satt opp igjen ved en senere anledning, etter at det kunstneriske laget har gjort seg noen erfaringer fra Harmonie arena. Kanskje hadde verket godt av en regissør som ser på materialet med nye øyne.

Det vokser også et ønske i meg om å se og høre det kunstneriske laget, og da spesielt komponist Luppichini, skrive et verk om noe som har mulighet til å spre seg utover Norges grenser. Jeg tror dessverre Krigen er litt for lik mellomkrigstidsmusikalen Cabaret til å kunne gå inn i repertoaret internasjonalt. Men jeg tror (pågangs-)motet og de kunstneriske ressursene i Krigen vitner om muligheten til at det norske musikalfeltet kan klare nettopp det.