Forsoning finnes i fantasien

Kaptein Nemos bibliotek er en delvis selvbiografisk roman av Per Olov Enquist som ble utgitt i 1991. Den handler om en seks år gammel gutt som får vite at han ble forvekslet på fødestuen og har havnet hos feil foreldre. Guttens liv blir endevendt når han gjenforenes med sine biologiske foreldre og et annet barn, Johannes, flytter inn i det som tidligere var hovedpersonens hjem. Senere får Johannes en fostersøster, Eeva-Lisa, som blir gravid i ung alder. Dette skaper mye turbulens innad i familien og kulminerer i at hovedpersonen blir vitne til en traumatisk fødsel hvor både babyen og Eeva-Lisa dør. Etter hvert skjønner vi at karakteren Johannes er diktet opp. Johannes’ handlinger er hovedpersonens egne, de han ikke har villet forsone seg med. Fortellingen er basert på en reell forbytting, og senere tilbakeføring, av forfatterens fetter da sistnevnte ble født i Västerbotten i Sverige i 1942. På Trøndelag Teater har Maria Drangeid regi. Idet forestillingen starter ligger det noe som ligner et katteskjelett på Gamle scene, ellers er scenen tom. Overganger og forflytninger markeres først og fremst gjennom forskjellige, fargerike scenetepper som senkes ned fra taket underveis i handlingen. Ida Grimsgaard og Anna Hoelsæter Hansen, som begge står for scenografi og kostymer, har utstyrt karakterene med frodige kostymer som er meningsbærende i seg selv. Hovedpersonen, den forbyttede gutten (Isak Holmen Sørensen), og hans ikke-biologiske mor Josefina (Ingunn Beate Stringe Øyen) har fått mørkegrønne gevanter som ser ut som de er laget i tung velur. Grønnfargen representerer guttens hjem, for han påpeker ofte at han vokste opp i et grønt hus. Huset materialiseres ikke på scenen, bortsett fra i form av et grønt sceneteppe, men kostymene fungerer like fint som bilde på det hjemlige. I store deler av forestillingen bærer gutten med seg det som skal forestille et fotografi av sin ikke-biologiske far, tatt etter farens død. Gutten tviholder ikke bare på minnet av en avdød, men også på ideen om sitt eget opphav og identitet. Til tross for at ytre likhet tilsynelatende ikke er relevant her, påpeker gutten at han synes han ligner faren, men mer på post-mortem-fotografiet enn da han levde. Slik får Drangeid, som også har dramatisert forestillingen, frem noe av originalfortellingens kompleksitet. En del av guttens virkelighetsoppfatning, tapsopplevelse og selvforståelse kan leses ut fra hvordan han forholder seg til fotografiet. Drangeid har kuttet en del og endret i rekkefølgen på originalteksten, men beholdt essensen i fortellingen, som handler om identitet, sårbare relasjoner og evnen til å tilgi både seg selv og andre. Forestillingen får godt frem barnets fantasiverden, noe som bidrar til flere surrealistiske sekvenser: Guttens biologiske mor (Ingrid Bergstrøm), som har fått blodpropp, traver lamslått i enden av et tjukt rep mens hun rauter som ei ku. Fantasidyr blir levendegjort av skuespillere med hvite dyremasker, og Eeva-Lisas (Tone Oline Knivsflå) baby, som på metaforisk vis beskrives som en fisk i romanen, er blitt en glinsende replika av en sei.

Det konkrete og det poetiske

I Enquists bok er det hele tiden en spenning mellom den naive, barnlige tonen til jeg-fortelleren og det makabre som faktisk fortelles. Denne dobbeltheten kommer også godt frem på scenen. Rent visuelt ser det ut som man har blandet Pippi Langstrømpe med en slump middelalderinspirert goth-estetikk. Isak Holmen Sørensen personifiserer gutten gjennom et fysisk spill som er særegent og litt kantete uten å bli tilgjort. I den grad uttrykket er påtatt, viser det bare hovedpersonens opparbeidede, veslevoksne måte å møte traumatiske hendelser på. Teatrets konkrete uttrykk skiller seg fra romanens mer brokete, poetiske stil. Innimellom tipper det over til å bli fjollete, som når Eeva-Lisa føder. Dette er et skjellsettende øyeblikk i romanen, hvor barnet er dødfødt og moren blør ihjel. På scenen blir fødselen en heseblesende affære med et sirkus-aktig lydbilde med mye skrål og støy (Fredrik Storsveen), samtidig som Eeva-Lisa gjentatte ganger roper om hjelp. Det er et høyt tempo og store gester, noe som punkterer hendelsens alvor og sårhet. Scenen avsluttes til gjengjeld med en rørende sekvens hvor Eeva-Lisa synger mens korende skuespillere med dyremasker legger hendene sine på hodet hennes. Enquists roman fordrer en aktiv leser. Historien brer seg ut og gir mening i etapper, noe som gjør at tempoet jeg leser i og muligheten til å bla frem og tilbake har mye å si for hvordan jeg opplever fortellingen. På teatret er rammene mer satt, og jeg føler meg i mindre grad delaktig i skapelsen av det fiktive universet. Flere av hovedpersonens assosiasjoner og tankesprang er også fjernet, sikkert for å stramme opp narrativet. Sånn sett er forestillingen blitt en mer lineær fortelling enn romanen, og noen av Enquists finurlige omveier og bunnløse tolkningsrom mistes på veien. Til tross for forestillingens gode egenskaper, er det en flyktig og poetisk kvalitet ved originalmaterialet som mangler på scenen. Jeg savner mer av bruddene, speilingene og tomrommene i boka, som leseren må finne ut av og fylle inn selv. Kaptein Nemos bibliotek på Trøndelag Teater er en raus forestilling som er sanselig, stram og medrivende, men kanskje gir den oss akkurat litt for mye av det gode.