Arbeidet fortsetter

For andre år på rad foreslår regjeringen en finansiering som vil redusere SKUDA. Samtidig har kulturministeren sagt til Kontekst at alliansemodellen ikke er noe regjeringen ønsker å prioritere. Dermed handler diskusjonen om mer enn én budsjettpost. Scenekunsten har et arbeidsmarked som skiller seg fra resten av arbeidslivet. Et teater kan verken kunstnerisk eller økonomisk ansette alle skuespillerne det kanskje får bruk for de neste tiårene. Derfor vil scenekunsten alltid trenge et bevegelig arbeidsmarked. Ulike historier trenger ulike mennesker. Teatret skal finne riktig skuespiller, TV-serien riktig cast og dansekompaniet de danserne som best kan skape uttrykket produksjonen trenger. Den samme fleksibiliteten som teatrene og produksjonsselskapene trenger for å gi publikum kvalitet, gjør kunstnerens arbeidsliv oppstykket: De har korte arbeidsperioder, mange kontrakter og stadig skiftende arbeidsgivere. Samtidig har vi bygget resten av norsk arbeidsliv rundt en annen verdi: kontinuitet.

Et arbeidsmarked med få faste stillinger

I Norge er faste og hele stillinger hovedregelen. Det er det gode grunner til. Et arbeidsforhold handler om mer enn lønn: Arbeidsgiveren har ansvar for arbeidsmiljø, sykefravær, pensjon og kompetanseutvikling, mens arbeidstakeren utfører oppgaver og får til gjengjeld lønn, forutsigbarhet, kolleger og mulighet til å utvikle seg over tid. Rettigheter og plikter følger hverandre, og arbeidsgiveransvaret består også når behovene og oppgavene endrer seg. I stortingsmeldingen Kunstnarkår oppga Skuespillerforbundet at ni av ti medlemmer arbeidet i midlertidige ansettelses- og oppdragstakerforhold. Nitti prosent. I en kunstnerundersøkelse utført i 1993/94 oppga til sammenligning 43 prosent av skuespillerne at de var fast ansatt. Det vil si at på rundt tjue år ble andelen mer enn halvert. For danserne har prosjektarbeid lenge preget arbeidslivet. I Kunstnarkår står det at Norske Dansekunstnere med sine nærmere 900 medlemmer har oppgitt at 80 har faste stillinger fordelt på bare to virksomheter.  Rapporten Samarbeid i scenekunsten fra oktober 2026 viser noe av det samme. Blant respondentene fra det frie scenekunstfeltet mottok 86 prosent honorar eller oppdragsbetaling, mens 11 prosent mottok lønn som ansatte. Rapporten skiller ikke mellom faste og midlertidige ansettelser, men beskriver samarbeidene i hovedsak som prosjektbaserte og preget av midlertidige konstellasjoner.

Fleksibilitet har en kostnad

Som forsker Christer André Flatøy peker på i innlegget Treffsikker bom, er det ikke én enkeltstående grunn til at arbeidsmarkedet for utøvende scenekunstnere er prosjektbasert. Det er blitt slik gjennom en kombinasjon av kunstens produksjonsform, arbeidsgivernes behov for fleksibilitet, finansieringssystemet og veksten i antall kunstnere. Prosjektorganiseringen er derfor ikke i seg selv problemet. Utfordringen oppstår når arbeidsgiverens fleksibilitet blir kunstnerens risiko. Når kontrakten tar slutt, gjør også arbeidsgiveransvaret det. Mellom de betalte oppdragene fortsetter arbeidet. Kunstnerisk kompetanse må vedlikeholdes også de dagene ingen kjøper den. På samme måte som en toppidrettsutøver ikke kan møte opp til kamp uten å ha trent mellom kampene, må en danser holde kroppen ved like og være klar når neste produksjon kommer. I tillegg til å holde kompetansen ved like skal en frilanser gjøre mye administrativt arbeid. Podcasten Frilanslivet har siden 2018 dokumentert hverdagen til frilansere og selvstendig næringsdrivende i kunst- og kulturfeltet. Der beskrives et arbeidsliv der den enkelte ikke bare skal utøve faget sitt, men også håndtere økonomi, administrasjon, markedsføring, kontrakter og egen arbeidsorganisering. Å stå mellom oppdrag betyr derfor ikke å stå uten arbeid, men det betyr ofte arbeid uten å få betalt for det.

Når arbeid ikke gir lønn

Etter fremleggingen av forslag til statsbudsjett for 2027 har Kulturministeren uttrykt at de ikke ønsker å finansiere parallelle strukturer til folketrygden. Men alliansemodellen er ikke et alternativ til velferdsordninger, og her blir det derfor nødvendig å skille mellom inntektssikring og et arbeidsforhold. Dagpenger skal sikre inntekt når arbeid faller bort, og mottakeren er arbeidssøker. En arbeidsgiver har en annen rolle – og her begynner ordene å bety mye: Er du arbeidssøker, er oppgaven å finne arbeid. Er du arbeidstaker, har du arbeid, og noen har arbeidsgiveransvaret. En kunstner som er ansatt i SKUDA, har et kontinuerlig arbeidsforhold også mellom eksterne oppdrag. Eksterne oppdrag vil være kontrakter de ansatte har hos andre. Tiden de har i sin ansettelse i SKUDA brukes på trening, kompetanseutvikling, forberedelser og ideutvikling av nye prosjekter som kan skape arbeidsplasser i fremtiden. En rapport fra Statistisk sentralbyrå fra 2025 viser at selvstendig næringsdrivende innen scenekunst er særlig utsatt økonomisk. Blant dem som hadde scenekunst som hovedinntektskilde, var 11,4 prosent både inntekts- og formuesfattige – nesten dobbelt så stor andel som blant selvstendig næringsdrivende med hovedinntekt fra næring generelt. Skal vi ha et arbeidsliv der det er mulig å være profesjonell scenekunstner over tid, må vi derfor også ha strukturer som håndterer den økonomiske risikoen i arbeidsmarkedet. Folketrygden gir heller ikke alle den samme tryggheten. Selvstendig næringsdrivende har svakere sykepengedekning, andre regler for beregning av foreldrepenger, ingen dagpengerettigheter basert på næringsinntekt og ingen lovfestet rett til tjenestepensjon fra en arbeidsgiver. Et gammelt argument er at kunstnere selv velger organisasjonsform og er selv ansvarlige. Men valget må forstås i lys av hvilke ansettelser og oppdrag arbeidsmarkedet faktisk tilbyr. Det er ikke bare kunstneren som organiserer sitt arbeidsliv. Det gjør også den som kjøper arbeidet.

Å bygge et liv rundt arbeidslivet

En kontrakt kan vare i noen uker. Et liv må kunne planlegges lenger enn det. Et sammenhengende arbeidsforhold kan gi større forutsigbarhet til å etablere familie, kjøpe bolig og planlegge økonomien over tid. Skuespiller Hadle Reisæter beskriver for eksempel hvordan ansettelsen i SKUDA har gjort det mulig å bygge yrkesliv og familieliv utenfor de største byene. Folkedanser Silje Onstad Hålien fremhever muligheten til å utvikle kunstnerskapet over tid, samarbeide på tvers av fag og føre kompetanse videre til yngre kunstnere. Et langt kunstnerliv må også få lov til å endre form. For dansere kan deltakelsen i arbeidsmarkedet se annerledes ut når de er 30 år enn når de er 60. Nettopp derfor trenger vi strukturer som klarer å ta vare på erfaringen, kompetansen og mangfoldet gjennom hele yrkeslivet. Det skaper kontinuitet i et arbeidsmarked som ønsker å levere uforglemmelige opplevelser til publikum over hele Norge, der arbeidsgiverne ofte trenger kunstnerne i korte perioder. Spørsmålet er derfor ikke bare om SKUDA er treffsikkert. Spørsmålet er om arbeidsmarkedet som begrunnet opprettelsen av SKUDA, har blitt mindre prosjektbasert siden 2012.