Halvstø kurs mot full kollaps

«Nein! Nein! Nein! Nein!» skriker sopran Linnéa Sundfær Casserly. Og mens Emil Huckle-Kleve kaster buen over alle de fire strengene på fiolinen i paniske og ujevne strøk, begynner Casserly å gjenta ordene «Nichts dergleichen, nichts dergleichen, nichts dergleichen» («ingenting lignende») raskere og raskere, svakere og svakere, og til slutt så hurtig og forstummet at stemmen svikter og man kun ser leppene hennes bevege seg uten en lyd. Brått setter hun i gang med nye skrik, nå akutt og alarmerende hastig: «Nein! Nein! Nein! Nein! Nein! Nein! Nein!». Deretter blir det plutselig helt stille, så øyeblikkelig at stillheten blir som et utropstegn.

Slik lød 19. sats da verket Kafka-Fragmente for sopran og fiolin av György Kurtág (1926-) ble fremført på Nasjonalbiblioteket i oktober.

Den hektiske satsen varer knapt ett minutt, og den etterfølges av sin rake motsetning: en evig lang, stille og dempet sats, der de to musikernes utholdte toner i små trinnvise bevegelser snirkler seg sammen som snegler i en paringsdans.

Innviklet pantomime

Kafka-Fragmente (1987) står som et av Kurtágs hovedverk, og det er nærmest å anse som et manifest på hele hans idéverden. De voldsomme kontrastene og brå skiftene i 19. og 20. sats er betegnende for verket som helhet: Krasse intervaller og oppjagede gester avløses av øyeblikk av skjønnhet og ro.

Musikken er teknisk krevende til fingerspissene i de febrilske kastene mellom ekspressivitet og smertefull stillhet. Sopranstemmen beveger seg over tre oktaver. Den vrir seg i store sprang i det ene øyeblikket, og i det neste gnukker og gnir den seg langs tette intervaller som om riktig intonasjon er umulig å finne frem til. Og den slynger seg mellom talesang, hvisking, full brystklang og skingrende skrik.

Sopranen møter en like innviklet fiolinstemme. Den speiler menneskestemmen som en pantomime, for så plutselig å befinne seg i et parallellunivers som om den simpelthen har koblet seg av samspillet, for eksempel når den insisterer på å gynge mellom en c og en d på sakte fjerdedelsnoter, helt uten variasjoner, uaffektert av sopranens stadig skiftende karakterer. Eller når den tviholder på å spille hyperraske og slørete opp-og-nedløp mens sopranen synger en langsom melodi.

Et flettverk av mening

Stykket har vanligvis spilletid på rundt en time, og det består av 40 satser av svært varierende lengde; den korteste satsen er for eksempel bare 13 sekunder lang. Det tar utgangspunkt i hyperkorte tekstfragmenter fra den tyskspråklige forfatteren Franz Kafkas (1883-1924) brev, dagbøker og andre posthumt utgitte verker – enkeltstående ord og setninger som beskriver alt fra det dagligdagse til det dypt reflekterende, absurde, seksuelle eller fortvilte. Blant mine favoritter er (i egen oversettelse):

«En gang brakk jeg benet: Det var den beste opplevelsen i mitt liv»

«Den lukkede sirkelen er ren»

«Sov. Stod opp. Sov. Stod opp. Elendig liv»

I tillegg til å fortone seg som en rekke eksperimenter med relasjonen mellom de to utøverne, utforsker verket også forholdet mellom tekst og musikk. Gjennom hele forløpet undersøkes ulike former for musikalsk semantikk: Fra det konkrete, der musikken på utallige vis forsøker å fortolke eller bent frem etterape tekstens mening gjennom musikalske gester, til det mer abstrakte, der oppmerksomheten forskyves mot språklydenes klanglige kvaliteter. Slik skaper Kurtág et flettverk av forbindelser mellom tekstlig mening, musikalsk gest og klang – forbindelser som tidvis sammenfaller og forsterker hverandre, og tidvis fremstår som rene motsetninger.

Tilsynelatende lettfordøyelig

Sammenlignet med de strukturorienterte etterkrigskomponistene som Karlheinz Stockhausen og Pierre Boulez, representerer Kurtág en helt annen side av modernismen. Hans musikk er slående enkel på utsiden, og den inneholder gjenkjennelig materie, som musikkhistoriske referanser, hint av ungarsk folkemusikk, og linjer, gester og mønstre fra tidligere epoker.

Jeg får ofte følelsen av at Kurtág blir sett på som et mer lettfordøyelig alternativ til modernismens påståtte utilgjengelighet. Og stilt opp mot en modernistisk tradisjon der materialet og verkets autonomi trumfet alt og kontekstualiseringen var langt mindre relevant, er det lett å forstå hvorfor Kurtágs musikk gir inntrykk av å skue bakover.

Det blir likevel en for enkel fremstilling. Musikken har en intern logikk som unndrar seg enkle analyser. Den er bevisst ustrukturert, og det ekstremt konkrete og gjenkjennelige glipper mellom fingrene på en, som følge av hvordan materialet sammenstilles. Men i denne selvmotsigelsen ligger en helt uuttømmelig kompleksitet som spinner et vev av assosiasjoner og relasjoner mellom elementer.

Virkningsfulle pauser

Dette verket blir sjelden spilt i Norge, så når Casserly og Huckle-Kleve fremfører det på Nasjonalbibliotekets Slottsbibliotek, er det en helt spesiell begivenhet. I tillegg har duoen også gjort noen uvanlige grep. Fra scenen omtaler Casserly satsene konsekvent som «sanger», og det virker som om hun ønsker at verkets 40 satser skal fremstå så selvstendige som mulig.

Før hver sats – eller sang – leser hun opp en norsk oversettelse, enkelte ganger kombinert med anekdoter om tekniske og musikalske finurligheter ved verket. Jeg har aldri tidligere vært borti denne måten å gjøre det på; etter min erfaring fremføres stykkes vanligvis sammenhengende, kun adskilt av den korte stillheten mellom satsene. 

Jeg blir umiddelbart bekymret for at de lange avbruddene skal smuldre opp helheten – enkelte ganger blir opplesningen av teksten og pausene lengre enn selve musikken. Desto mer overraskende er det at jeg et stykke inn i fremføringen tar meg i å tenke at det hadde noe for seg. Verkets tøyelige og flyktige natur tåler dette fint. I tillegg skaper den direkte kommunikasjonen med publikum et nærvær som gjør musikken litt mindre mystisk og distansert.

Uheldig akustikk

I mange fremføringer av Kafka-Fragmente vektlegges det sceniske i en eller annen grad, fra beskjedne markeringer til fullt regisserte oppsetninger. Kveldens oppsetning er derimot enkel og naken, uten sceniske eller teatrale elementer. Slottsbiblioteket er ganske trangt og smalt; det har den fordelen at utøverne kom tett på publikum. Derimot har det noen akustiske ulemper. Det er i utgangspunktet betydelig mer kraft og akustisk tilstedeværelse i en stemme enn i en fiolin. Kombinasjonen av resonans, overtoner og formanter i sangen gjør at fiolinlyden ofte drukner i Casserlys stemme. Slik får den snarere karakter av en skygge enn av pantomime. Ikke overraskende rammer det først og fremst de mest høylytte partiene.

Det virker som dette blir forsterket av at rommet bærer strykerklangen eksepsjonelt dårlig. Likevel kunne det kanskje det vært løst enkelt ved at Casserly stod litt lenger bak på scenen, eller at fiolinen var forsterket med en mikrofon og en liten høyttaler. Eller kanskje kunne utøverne bevisst spilt mer på kontrasten mellom det spinkle og det kraftfulle?

Litt for tilbakeskuende

Tross et – og jeg får ikke understreket det nok – imponerende teknisk nivå fra begge musikerne, synes jeg de la for mye vekt på de tilbakeskuende elementene i musikken. Jeg savnet at viktige øyeblikk ble gitt stor nok plass til å løsrive seg fra de tradisjonelle formene de minner om, eller etterligner, noe Kurtágs til dels åpne partiturer utvilsomt oppfordrer til.

Detaljer er alt i denne musikken. Bråket må rakne og stillheten svikte, crescendoer og gester må parodieres til det pinlige, tempoene må løpe avsindig løpsk eller dvele i det langsomme, og destillerte og blottlagte elementer må gis all verdens tid til å skinne. Da kan verket tre ut av sin egen kropp, og et mye større alvor kan vokse frem av den absurd-humoristiske overflaten.

De gangene utøverne virkelig møtte hverandres klang og uttrykk, var i de nedtonede og langsomme partiene, der begge musikerne kretset rundt i samme register med små intervaller. Stundom oppstod det akustiske svingninger når små intonasjonsforskjeller og mikrotonalitet skapte kollisjoner. I disse øyeblikkene var det som om musikken med ett åpnet seg og musikerne nærmet seg denne stillstanden hvor formen begynner å gå i oppløsning.

Det er mange måter å feire Kurtágs 100-årsjubileum på; å gi seg i kast med dette ambisiøse, krøkkete og flyktige verket, som så sjelden blir fremført i Norge, er utvilsomt et verdig alternativ. Jeg tar av meg hatten for initiativet til å ta på seg denne monstrøse oppgaven, og det uten et større apparat i ryggen.