Liten gitarfestival med stort spenn

Gitarmusikk er ikke den sjangeren som opptar mest plass i det klassiske musikklivet – det finnes relativt få store, kjente verk skrevet for gitar. Sammenlignet med strengebaserte gjengangere som piano, fiolin og cello, som komponister har skapt utallige karrieredannende milepæler for, har gitaren blitt stående på sidelinjen, som en ensom og introvert venn. Men selv om repertoaret dessverre er altfor godt bortgjemt, er det allikevel substansielt. 

Dette har gitaristene Åsmund Stener Olsen og Vegard Lund forsøkt å ta tak i, ved å lage en minifestival på Nasjonalbiblioteket til instrumentets ære, med navnet Gitarens mange ansikter. Og det gjør de helt uten forutsigbare gitarklassiskere på blokka – kanskje nettopp det som trengs for å gi kunstmusikkens kanon en skikkelig vitamininnsprøyting. Musikerne fremførte et imponerende stort repertoar av relativt ukjente komponister som har skrevet for gitar. Fordelt på tre konserter dekket minifestivalen norsk og internasjonal musikk, middelalder, klassisisme, romantikk, modernisme og samtidsmusikk på én og samme dag, supplert med presentasjoner av verkene gjennom morsomme anekdoter og interessante fakta.

«Sturm und drang» for gitar

Den første konserten bar tittelen 100 år i Wien og bestod av et knippe korte, flersatsige og miniatyriske verker for gitar i duoformat, skrevet av en rekke ulike komponister som bodde i eller var tilknyttet Wien utover 1800-tallet og inn på 1900-tallet. Mellom wienerklassisme og tolvtonemusikk ble gitaren presentert i Sturm und Drang-aktig drakt, mens konserten ble avsluttet med Ferdinand Rebay – ifølge Olsen en svært produktiv og relativt nyoppdaget komponist. 

Mye av musikken var enkel og transparent, og på sett og vis lite «gitaristisk». Antonio Diabellis Variazioni sopra un tema favorito hørtes ut som den like gjerne kunne vært fremført på klaver; bass og melodi føltes adskilt og helt uten det limet av brede akkorder, arpeggioer, tremoloer og annet som gjør gitarklangen så karakteristisk. Unntakene var Burkharts Toccata og Mertz’ Unruhe, som også kanskje var de sterkeste verkene på programmet, da de lot til å utnytte gitarens klanglige og tekniske særpreg på rikest mulig måte.

Hver for seg fremstod utøverne solide, og jeg satte pris på hvordan de klarte å beholde hver sin karakteristiske spillemåte – Lund med kraft, Olsen med følsomhet. Ulempen med dette var at de enkelte ganger ikke fremstod helt samspilte. Enkelte innsatser virket ikke rytmisk helt på plass, og i noen passasjer var det som om det ene instrumentet slepte det andre etter seg.

Ikke bare til visesang

På dagens andre konsert gjestet sanger Helene Wold scenen i verker for sang og gitar. Her viste gitaren seg frem som akkompagnementsinstrument, selv om det også stod noen kortere rene gitarverker av Henrik og Frederik Rung på programmet. 

For øvrig var utvalget av komponister enda bredere enn i første konsert, og musikk fra hele syv kunstnerskap traff oss i løpet av en knapp time, der Rikard Nordraaks musikk skilte seg ut med størst originalitet. Vi ble presentert for fire verker fra hans penn, små karaktersterke stykker til tekster av Bjørnstjerne Bjørnson (Nordraak’s fetter) og tyske Emmanuel Geibel.

Konserten var en livlig affære, med humor og alvor side om side, som når Nordraaks «Wenn sich zwei Herzen scheiden» om et trist kjærlighetsbrudd ble etterfulgt av «Spansk sang fra Maria Stuard» som slang ut spanske danserytmer i overdrevet form. Helene Wold strålte med sin innlevelse og teatralske fremtoning. Det var her og der noe rusten intonasjon i de lyseste tonene, men det ble veid opp av hennes tilstedeværelse i musikken.

Gitaren som akkompagnementsinstrument fungerte overraskende godt, spesielt med kraften i spillet til Vegard Lund. For meg tok det tid å riste av meg assosiasjonene til visetradisjonen etter Bellmann og andre, som er langt vanligere for besetningen gitar og vokal, og snarere høre sangene mer som en form for lieder. Da jeg etter hvert klarte å lytte med det som premiss, satt jeg igjen med tanken om at gitaren er undervurdert som instrument til dette formålet.

Modig og «unorsk»

Siste konsert var viet samtidsmusikk, med verk av Arnt Håkon Ånesen (1977-), Arvo Pärt (1935-) og Bjørn Fongaard (1919-1980) – rammet inn av middelalderverket Sancta Mater (ukjent komponist). Sistnevnte ble delt opp og spilt både først og sist i programmet. Lund forklarte koblingen med at både samtidsmusikk og middelaldermusikk føles «åpen» på lignende måter. Denne sidestillingen av gammelt og nytt er ingenting banebrytende; stilretningene har fraværet av funksjonsharmonikk til felles, med alt det medfølger av formtenkning, tekstur og rytmikk. Det er en programmeringsformel som ofte lykkes, og det gjør den også her.

Fongaard er et modig programmeringsvalg. Det er noe «unorsk» ved hans kompromissløse, fåmælte og mikrotonale musikk. Den befinner seg helt på grensen til å kollapse, til å bli meningsløs fikling med instrumenter, mens hint av gjenkjennelige musikalske troper holder det hele så vidt på plass. Dette er radikalt nybrottsarbeid, og langt dristigere enn hans samtidige Arne Nordheim og Finn Mortensens tryggere og mer velformulerte musikk. Det er synd Fongaard ikke fikk større innflytelse på samtidsmusikken i Norge i sin levetid, og desto viktigere at han fremdeles hentes frem igjen. 

Konsert for renessanselutt og tape, op. 131 nr. 39, skapte via lutten en bro til fortiden, mens tapesporet av utenomjordiske elektroniske klanger fikk det hele til å flyte i bølger av fortid og nåtid. Vegard Lund insisterte på luttklangens særpreg, noe som forsterket dette inntrykket. I denne konserten medvirket også Anders Førisdal, Fongaard-ekspert og blant de mest profilerte musikerskikkelsene i det norske samtidsmusikkfeltet. I Invensjoner, op. 32, for solo elgitar med mikrotonal omstemming, fikk han frem imponerende klanglig og dynamisk variasjon i det ellers så vagt antydende universet de korte invensjonene svever i. Det var som om selv en fallende mikrotonal gest inneholdt en verden av referanser.

Farlige kilsjeer

Ånesens E minor – where a brother becomes mine befant seg også i et sfærisk, flytende og vakkert landskap, men den mistet nesten all kraft ved siden av Fongaards modig forkrøplede univers. Ifølge det trykte programmet beskrev Ånesen sin egen musikk som «...samskaping, der partituret selv er en utøver som påvirkes av sine medspillere». Det var vanskelig å høre at dette gav seg noe reelt utslag i det klingende. I E-minor var mollstemt, fri gitarklunking dyppet i lang etterklang fra effektpedal, i en estetikk som minnet om forsøksvis avslappende YouTube-klipp med bilder av sandstrender. Moll, klunking og etterklang er ikke i seg selv problemet, selv om de er farlige klisjeer. Det handler om sammenhengen elementene befinner seg i og måten de brukes på. Her fremstod de dessverre som brukt på de mest selvfølgelige måter: dvelende, løst strukturerte toner i fri og sakte rytmikk, her og der med små tonale utsving. Det føltes som lite stod på spill.

For meg er og forblir Arvo Pärt en programmeringsklisjé som nesten alltid føles påklistret – en slags «go-to-guy» om man blir bekymret for at samtidsmusikk fremstår for rart, svevende og ukjent. Kanskje var tanken her å lage en forbindelse til middelaldermusikk, men denne sammenhengen var allerede antydet med Fongaards luttverk. Lufta gikk ut av ballongen idet Pärts Summa (i versjon for to gitarer) begynte å tikke av sted med Pärts særegne tintinnabulistiske treklangsbrytninger blant de ellers så drømmende lydskulpturene til Fongaard og Ånesen. Jeg tror alternative «minimalister» som Klaus Lang eller Laurence Crane hadde stått seg mye bedre i helheten.

De fleste nålevende komponister skriver for gitar i en eller annen grad i løpet av karrieren. På stående fot er Clementi, Donatoni, Ferneyhough og Lachenmann kjente komponister jeg kommer på som har verker for gitarduo, og for sologitar er mengden repertoar kolossal. Jeg skulle gjerne sett et større og mer variert repertoar på denne konserten, og jeg hadde levd godt med litt lenger varighet som følge.

I tillegg hadde jeg satt pris på kortere pauser mellom konsertene. Det var over en time mellom dem – for lite til å foreta seg noe substansielt, for mye til bare noe ikke-substansielt.

Variasjon uten svisker

I løpet av tre timer gitarmusikk skulle man tro at kjente gitarkomponister som Tarréga, Sor eller Villa-Lobos ble spilt minst én gang. Jeg applauderer stort Olsen og Lunds vilje til å utelate gitarlitteraturens erkeklassikere. Det er nettopp konserter som denne som beriker den klassiske musikken, som gir den farge og nyanser – som gjør den levende. Alt var allikevel ikke perler og diamanter, noen ting har jeg allerede glemt av en grunn, men utforskingen av nytt repertoar krever å ta sjanser, uansett om det er gammelt eller nytt. Den usikkerheten våget musikerne å stå i. Da er det ekstra gledelig at konserten verken føltes langdryg eller ensformig, snarere tvert imot. Det fikk frem bredden og variasjonen repertoaret byr på, og ikke minst gitarens utallige identiteter.