Graffiti, nakne vegger, øl – og opera

Opera er ikke nødvendigvis bare noe som finnes på store scener med avansert scenemaskineri, egen kommunikasjonsavdeling og vinpakke i pausen. Kanskje har kunstformen like gjerne sin naturlige plass på en trang pub der publikum heller innpå skummende brunt fra fat. Det satser i hvert fall Operakollektivet på, når de nå feirer ti års eksistens med å lansere en ny konsertserie på Kafé Hærverk.

Operakollektivet er grunnlagt av komponist Gísli J. Grétarsson, librettist Oda Fiskum og tenor Patrick Egersborg. Ifølge kompaniets egne nettsider utvikler og fremfører de «ny opera med samfunnsrelevant tematikk og satirisk brodd». Formålet med det nye konsertprosjektet er å «invadere» Kafé Hærverk med samtidsopera som «sjelden eller aldri blir fremført, av levende og nesten levende komponister» Etter første konsert i serien å dømme, der utdrag fra tre nåtidige operaer ble fremført konsertant, legger de opp til at dette skal skje med lave skuldre og en god dose humor.

Upretensiøst og levende

For meg som vanker i det eksperimentelle samtidsmusikkmiljøet, er Kafé Hærverk et velkjent sted, og det har mildt sagt en ganske annen atmosfære enn andre steder som ofte viser kammeropera i Oslo, som for eksempel Gamle Christiania Raadhus.

Innvendig består kafeen av en smal scene på den ene siden av rommet og en omtrent like stor bar på den andre siden. Imellom der er det plass til et lite publikum på rundt 40 stående eller 30 sittende. Stedet har mørke vegger, ståldører og er ellers prydløst, mens inngangen er nedsauset i graffiti: enkelt, billig, og perfekt for det frie og altfor ubemidlede musikkfeltet.

I tråd med den upretensiøse stilen åpnet dørene først omtrent et kvarter etter at forestillingen skulle ha startet. Så fort jeg trådte inn i lokalet, føltes det som om det sosiale stod like mye i sentrum som selve forestillingen. Det var ingen stoler til publikum bortsett fra noen få høye krakker ved baren, og den smale scenen helt uten scenografi skrek ikke akkurat etter å ta oppmerksomheten bort fra samtalen med sidemannen. 

Starb*cks-drama

Det skulle gå enda et kvarter før musikerne inntok scenen; først Stefan Zlatanos Ibsen, som rullet i gang en fem minutters ouverture på piano, før sangerne Renate Ekerhovd, Patrick Egersberg og Siv Misund stilte seg opp og kastet seg inn i et utdrag fra Gísli J. Grétarssons opera Team Player. Utdraget ble fremført helt uten scengrafi med sangerne oppstilt på rekke og rad på scenen.

Denne operaen handler ifølge programmet om «generasjonen som gikk fra å bruke kaféen som kontor, til å jobbe på kafé». Det vil si når frilanseren som pleier å sitte ved kafébordet med Mac-en oppslått, møter 30-årene og virkeligheten: Man er ikke lenger ung og lovende, trenger penger til livets opphold og ender opp bak disken isteden.

Det kommer ikke frem hvor i operaen dette utdraget er fra, men handlingen i den scenen vi fikk høre, foregikk ved disken på kafeen «SueUs». Det fortalte librettist Fiskum, den eneste ikke-syngende på scenen. Hun fungerte som en slags «taler» som med stille og innadvendt stemme (i kontrast til den dramatiske musikken) skisserte opp scenario og handling, siden det hele foregikk i konsertant form og uten noe særlig regi. Underveis meddelte hun at navnet på det som åpenbart viste til en kjent amerikansk kafékjede, var sløyfet for å unngå søksmål. En ekspeditør (Siv Misund), tilsynelatende under opplæring, skulle ta imot bestilling av en kunde (Renate Ekerhovd). Kunden hadde dårlig tid og ønsket en vanlig kaffe. Ekspeditøren derimot, vimsete, sosialt udugelig og usikker, slet med å ta imot en enkel bestilling, samtidig som sjefen (Patrick Egersborg) fra sidelinjen forsøkte å detaljstyre hva hun skulle foreslå av ekstra produkter og tilbud.

Dramaturgien bestod i en gradvis oppbygging av kundens frustrasjon over ikke å kunne få en vanlig kaffe, uttrykt med økende dynamikk og musikalsk spenningsoppbygging, imponerende levert av kaffetørste Ekerhovds kaskader av stadig mer virtuose linjer. Det hele når et kort klimaks etterfulgt av en abrupt avslutning idet hun gir opp og forlater kafeen.

Operatiske byråkrati

Enda mer treffende og gjenkjennelig om vår tid var handlingen i Systemet, av samme komponist, også denne helkonsertant fremført – bortsett én stol som ble brukt mot slutten. Etter en minglepause entret Patrik Egersborg scenen igjen, denne gangen som ulykkelig saksbehandler i Nav. Siv Misund som «Bruker 1» med pengeproblemer og et alkoholproblem som var «altfor lite» til å få hjelp, får et repetert «nei» av saksbehandleren, uansett argument for pengebehov. «Bruker 2» – spilt av Mikkel Skorpen – ville ha jobb, men hadde en «altfor stor» CV til å få hjelp.

Saksbehandleren bestemmer seg for å bli en slags frelser. Vi får aldri vite hva som skjer med den alkoholiserte «Bruker 1» (jeg antar at dette er sløyfet i utdraget vi får høre), men «Bruker 2» skisserer drømmejobben sin, «et langsomt arbeidssted med respekt for prosessen og i et skjermet miljø». Det forklares at det går galt når systemet holder på å gå tomt for penger, saksbehandleren jukser (vi fikk ikke vite hvordan), og jukset setter seg fast lenger oppe i systemet. Saksbehandleren utvikler derfor stressproblemer, og siste del av utdragene handler om å skaffe seg en psykiatrisk diagnose. Det avsluttes med en vals mellom Egersborg og Skorpen som består av typiske kartleggingsspørsmål for psykiske lidelser, som «har du følt deg deprimert i det siste» og «får du tanker i hodet fra en kraft utenfor deg selv».

Upersonlig avtrykk

I begge verkene til Grétarsson hvilte musikken på en sømløs flyt av teknikker plukket fra komponister som Ravel, Debussy, Prokofjev og Sjostakovitsj, som for meg høres ut til å være tilfeldig sammensatt. Den bestod av modale akkordprogresjoner, blokkharmonikk, en god dose bi-tonalitet, slørete gester og annen snacks fra førkrigstidens koldtbord. Hadde det vært slik at musikken bevisst spilte på dette lappeteppet av stilistiske innfall, tror jeg snodige og interessante ting kunne oppstått i møte med en libretto om et håpløst Nav-system. Det hele foregikk derimot innenfor en så begrenset ramme av godt kjente stilsammensetninger at jeg snarere satt igjen med følelsen av at komponisten har jobbet ganske ubevisst etter innfallsmetoden. Hvor var Grétarssons egne musikalske avtrykk i dette flettverket av assosiasjoner? God opera handler om spenningen mellom det musikalske materialet og teksten, slik at man rives mellom komponistens og librettistens stemme. I disse utdragene ble sistnevnte altfor dominerende.

Musikken ble allikevel løftet av jevnt over gode sangerprestasjoner, forsterket av Zlatanos Ibsens alltid stødige akkompagnement. Det var i det hele tatt et lag som føltes sammensveiset, der teknisk overskudd gav krefter til god kommunikasjon i musiseringen, som oste av humor og sangglede.

Skjør og vakker blackmetal?

Umiddelbart etter Systemet fikk vi en liten smaksprøve på operaen SATAN av Marcus Paus, som er underveis i skriveprosessen og med urfremføring i 2028. Før utdraget fikk vi først et kort intervju med komponisten hvor han forklarte at operaen tar for seg metalmiljøet i forbindelse med kirkebrannene på 1990-tallet. Jeg synes Marcus Paus’ musikk er betydelig mer konsekvent enn Grétarsson: Enklere, mer renskåret og uten en hang til alltid å skulle gjøre alt mulig på en gang. Utdraget fra SATAN var dramatisk, med sterke dynamikker og høy energi, men det var for kort til å danne seg et bilde av slags opera dette kommer til å bli.

Som ihuga blackmetal-fan ser jeg frem til urfremføringen med like doser nysgjerrighet og bekymring over hvordan denne sjangeren, med skrik, brøl, støy, drap, avkappede grisehoder og annet gørr, skal gjengis i Paus’ skjøre, vakre og melankolske univers. Men kanskje er det nettopp denne kontrasten som vil danne motstand og dybde.

Innenfor boksen

Opera i nye former, med moderne samfunnskritikk og i en slags avkledd arte povera-stil, er på ingen måte banebrytende. Opera har est ut i alle mulige former, fra musikkteater, musikal, teater og en rekke andre sceniske formater de siste godt og vel 100 årene. I norsk kontekst er det vanskelig å komme unna Trond Reinholdtsens «The Norwegian Opra» – en serie operaer som fant sted i komponistens leilighet i Gamlebyen i Oslo – der han selv var både librettist, regissør, scenograf og (ikke minst) komponist. Jeg kommer også i tanker om Lars Skoglunds småabsurde, drømmeaktige kammeroperaer, og på Norges musikkhøgskole foregår det flere doktorgradsprosjekter som tematiserer opera som mini-form – som hos Martyna Kosecka eller Rebecka Ahvenniemi.

Operaformen er med andre ord stadig i forandring. Å «omdefinere hva opera er», som Operakollektivet selv beskriver som sitt oppdrag, kan bety så mangt, men i lys av alt som foregår i sjangeren er jeg ikke så sikker på om det er det de egentlig ønsker å gjøre. Det fremstår heller for meg som at de søker en annen, mer tradisjonsbunden vinkling, som ikke forsøker å sprenge formen, men å re-kontekstualisere den: Rammen består, mens innholdet endres – en palimpsest med vår tid som ferniss.

Flere workshops og mindre marmor

Uavhengig av disse definisjonene heier jeg uansett på Operakollektivets initiativ av hele mitt hjerte. For operasjangerens omdømme er unødvendig tett forbundet med hvit marmor og huset i Bjørvika. Det krever ikke mye fantasi å forestille seg hvor fattig den klassiske instrumentalmusikken hadde vært om orkestermusikk var alt vi hadde. Derfor er det kanskje det frie feltet som sådan Operakollektivet like så godt kan sies å forsvare – ikke bare operafeltet.

At gjengen i tillegg jobber med workshops og har lange samarbeid mellom komponister, vitner om at de tar prosjektet sitt på alvor. De tar sikte på å være seriøse aktører i langt større grad enn den avslappende og humoristiske atmosfæren på Kafé Hærverk umiddelbart skulle tilsi. Denne balansen mellom uhøytidelighet på scenen og alvor i gjerning traff meg. Jeg håper derfor at Operakollektivet finner mer ressurser til å utvide arbeidet sitt, så de kan ta flere komponister og prosjekter under vingen.