Forrådt av arbeidslivet

Midt i forestillingen Finans, som jeg ser i Teaterkjeller’n på Centralteateret, står det fire voksne menn med lange neser og balanserer en isoporkule på størrelse med en yogaball med fingertuppene. Så plasserer de den varsomt i en svart skinnstol. Mennene er skuespiller Per Bogstad Gulliksen, poet (og siviløkonom) Martin Svedman, scenograf Bård Lie Thorbjørnsen og billedkunstner Bertil Greging. Sammen har de laget forestillingen Finans, basert på Svedmans narrative diktsamling med samme tittel fra 2024. Dette er den andre forestillingen gruppa lager med utgangspunkt i Svedmans poesi. Finans hadde premiere på Bølgen kulturhus i sommer, og har siden blitt vist flere steder på Østlandet.

Dikt på scenen

I Teaterkjeller’n sitter publikum på rader vendt mot hverandre med et avlangt tomrom mellom, som en catwalk. Aktørene entrer scenen med dekonstruerte, delvis avskårne dresser med hvite skjorter og boksershortser under. De har pinocchio-lange neser og alvorlige miner. Møysommelig gjør de scenen klar og skrur på arbeidslys av typen man bruker i oppussing og som er plassert langs scenekanten. Med sorte plasthansker ruller de ut dansematter med speilaktig overflate. Matta blir vasket. Arbeidet blir utført som nettopp det: arbeid. Så triller de inn en sort skinnstol med høyttaler i. Fra denne spiller de opptak av oppleste dikt. Aktørene «leser» også i kor, og en av dem direkte fra en utgave av boka han har med på scenen. Svedmans poesi veksler mellom et byråkratisk og billedlig språk for å skildre en personlig tragedie: «Hadde ingen økonomiske insentiver / for å redde forholdet (...) Etter bruddet / disponerte jeg rekkehuset alene» og «Min båt er konstruert for innsjøer / Ikke det åpne hav». Boka portretterer en manns erfaring med prosessen med å bli permittert fra finansbransjen og gå gjennom et samlivsbrudd med omsorgen for et lite barn. Mer tematisk handler diktene om håp, forventninger og et liv som rakner. I forestillingen virker det byråkratiske språket enda mer fremmedgjørende enn i de skrevne diktene. Situasjonen på scenen er uklar, teksten blir fremsagt av alle de fire aktørene i jeg-form i tillegg til fra høyttaleren som er innebygget i den tomme stolen. Heldigvis spiller ikke aktørene ut tekstens situasjoner eller mimer diktene. I stedet er utgangspunktet for mange av scenene henta fra klisjeer fra arbeidslivet. Mennene på scenen går raskt frem og tilbake, snakker i munnen på hverandre, drikker mengder med svart kaffe fra hvite, identitetsløse krus, mens diktene blir sitert eller avspilt. Forestillingen har ingen tekniker, men Per Bogstad Gulliksen bruker en mobil fra scenen til å styre lyden og med det store deler av forestillingens rytme. Det er lurt å velge forestillingens eneste utdanna skuespiller til dette, for han bringer en trygghet og ro til scenen. Diktene er både konkrete og metaforiske: «Permittert uten lønn / Året har nettopp skiftet / Dagene er korte og kalde», men scenespråket er mer generelt. Det bidrar til at jeg-et forblir distansert. Et viktig unntak er når Svedman står alene et stykke unna de andre og nærmest kaster ut sin egen tekst med tydelig diksjon. Han gjentar et dikt om datteren Miriam. Han virker nervøs, tuppen av den lange nesa dirrer så vidt. Det er noe uvørent, nesten keitete, over leveringen. Måten kroppen hans er spent opp og hånda knyttet, av og til fiklende, skaper et inntrykk av at han fremfører teksten, ikke spiller den. Nerven minner meg om tekstopplesninger på boklanseringer. Noe står på spill, og det singulære eller personlige fra diktsamlingen kommer til sin rett. Svedman gir dikter-jeget en utsagnsposisjon og kropp som jeg savnet i kor-opplesningene og lydavspillingene fra den tomme stolen. Så vidt jeg får med meg, er det ikke lagt til noe annen tekst enn den som finnes i diktsamlingen. Den gjentas til gjengjeld og leses med varierende tempo og intensitet. Det er godt at forestillingen ikke forsøker å forklare eller vise handlingen som kommer frem i diktene, men jobber mot å utvikle et univers med et eget visuelt språk. Samtidig er det litt utfordrende, for diktene har sitt narrativ og utvikling, mens det sceniske og visuelle et annet narrativ. De konkurrerer om oppmerksomheten min. Jeg prøver både å lytte til diktene og å lese og forstå det som skjer på scenen, men det er ikke alltid jeg finner noen direkte sammenheng eller konsekvens.

Språklige og fysiske bilder

Det varierer hvor jeg retter oppmerksomheten min. I begynnelsen er handlingene relativt enkle å lese, og jeg lytter mest til bildene i diktene. Men når en isoporkule på størrelse med en yogaball blir introdusert, tar det tid før jeg forstår hva den skal bety. Aktørene kaster den mellom seg, og jeg innser etter hvert at de «kaster ball», som man ofte sier man gjør med kolleger, men her er det i konkret betydning. På den måten leker de både med språket og arbeidslivsklisjeen. Etter hvert samler de seg under ballen og balanserer den mellom seg på pekefingrene sine før ballen blir plassert i den tomme, svarte stolen. Det som begynte som en konkret handling fra en arbeidslivsklisje, utvikles og bøyes til en mer abstrakt sekvens. Det er noe underlig over den hvite kula i den sorte stolen, og bildet og tolkningsrommet åpner seg mer. Alt blir fremført med alvor og andakt, og de lange nesene bidrar til at situasjonene kjennes absurde og komiske. Samtidig er betydningen av nesa trist, jeg leser det i alle fall som nok et fysisk uttrykk for et språklig bilde, idiomet å få lang nese, altså å ha blitt narret eller lurt. Derfor blir de fire mennene like så mye triste klovner fanget i et fargeløst univers.

Installasjon

Mot slutten henter aktørene inn hver sin tørre pinne. De er brune, og fargen skiller seg fra resten av scenografien og kostymene som er svart og hvit. Kanskje er det ønskekvister, for aktørene søker etter noe mot bakken med dem. Der finner de sitt eget speilbilde. Helt mot slutten danderer de pinnene på den hvite isoporballen som ligger oppi kontorstolen. Aktørene plasserer lyskasteren så de lyser opp installasjonen, og så forsvinner de ut mens Svedmans tekst velter ut fra høyttaleren. Det er et fint bilde, og jeg er glad for at jeg får sitte lenge med det. Når aktørene trer av, hører jeg teksten bedre og kan koble historien til bildet eller installasjonen jeg har foran meg. Endelig fremstår forestillingen som ett verk.

I forestillingen Finans har kunstnergruppa skapt et interessant formspråk som blander installasjon, diktopplesning og skuespill. Tidvis trekker de ulike elementene i litt forskjellige retninger, noe som gjør forestillingen mindre til et helhetlig verk hvor alle delene virker på hverandre, og mer til en samling av ulike kunstneriske uttrykk. Men når alt spiller på lag, klarer forestillingen å løfte diktene og underliggjøre både arbeidslivet og språket vi bruker i det.