Bilde fra Vinge/Müllers oppsetning av Et dukkehjem i 2006. Foto: Ida Müller
Kroppen i tegn(e)serien
Da Vinge/Müller kom på scenen med sin første Ibsen-splatter for 20 år siden, traff de tidsånden: Det postmodernistiske spillet med virkeligheten ble møtt med et nytt blodig alvor.
Vegard Vinge og Ida Müllers teater kan beskrives som levende tegneserier. Kunne man også si tegnserie? I 2006 startet duoen sin Ibsen-saga med Et dukkehjem. Rundt årtusenskiftet ble virkeligheten i filosofien ofte lest som et tegnsimulakrum. Vinge/Müllers dukkehjem speiler det, forestillingen var en kulisse- og maskegrøsser. Samtidig gikk duoen, med kroppen som våpen, til angrep på postmodernismen som de selv representerte. Varslet de simulakrets død og en ny sult på virkelighet? Da jeg kom til Oslo i 2006, hørte jeg at en norsk-tysk kunstnerduo, regissøren Vegard Vinge og scenografen Ida Müller, sparket skuespillerne under prøvene på Et dukkehjem, fordi «de saboterte forestillingkonseptet». I stedet spilte Vinge og Müller alle rollene selv, sammen med assistenten Henriette Berggren, iført masker. Premieren var på Grusomhetens teater på Hausmania i Oslo den 18. august 2006. Det ble en hit! Vinge/Müllers off-off-off versjon av Ibsenfestivalen trumfet den offisielle. Et bilde av duoens Nora, med gummimaske, gigapupper og blond parykk, sittende foran en pappbløtkake, prydet forsiden av Norsk Shakespearetidsskrift. Skribenten Henning Gärtner feiret happeningen i tidsskriftet og omtalte den som japansk nō-teater «kostymert av Paul McCarthy» (den amerikanske overskridelseskunstneren). Gärtner var så begeistret at han tildelte dem sin selvskapte Gabler-pris i Morgenbladet. Og i Kunstkritikk.no skrev kritikeren Jan Inge Reilstad at kjæresten hans trodde Vinge virkelig «gikk bananas». Dette var the new shit, bokstavelig talt. At det var mye avføring, og at Noras sønn Bob til og med spiste sin egen bæsj, nevnte de som hadde sett happeningen med et skjevt smil. I mars 2007 reiste jeg til Stavanger for å oppleve galskapen.
Foto: Ida Müller
Du er ikke deg selv
Å entre scenerommet på Tou Scene var som å komme inn i et av de småborgerlige trehusene som omringer teatret. Scenografien bestod av et kjempedukkehjem av tre med knæsjrosa blomstertapeter, tegnet for hånd med barnslig strek, samt påklistrede dører og vinduer. Også peis og piano var tegnet på denne trippy måten. Utenfor et vindu var det et maleri av et norsk fjellandskap. I det gammelmodige interiøret sto det en tv, også den av papp. Kronen på verket var en fjerde vegg som ikke ble brutt. Første inntrykk av dette teatret med «revolusjonært potensial», slik Gärtner hadde skrevet, var uskyldig, nesten rørende. Aktørene som entret scenen, ble del av dukkehjemsestetikken. De beveget seg mykt og mekanisk, som marionetter. De hadde på seg gummimasker fra partybutikker med et harry, uskyldig eller perverst uttrykk. I denne tredimensjonale Ibsen-tegneserien gjorde klærne, parykkene og særlig maskene aktørene til karakterer. Virkelige ansikter har aldri vist seg i Vinge/Müllers teater. Hvem som spilte hvem, gjorde en nyanse-, men ingen vesensforskjell i rolletolkningen. Bob, iført uskyldig guttemaske og shorts med håndtegnede Adidas-logoer, ble først «spilt» av Müller, deretter av Vinge. Skuespilleren Gregory Nelson, oppført i rollelisten i Stavanger i stedet for Berggren, hadde på seg en sexdukkemaske og ble til Nora. Klærne hennes matchet rosafargen på veggene. En maske med bart og en dress med malte striper forvandlet så Nelson til Noras mann Torvald. Ida Müller spilte datteren deres Emmy med fletter, en brillemaske og en prikkete kjole.
Å gå eller ikke gå, det er ikke spørsmålet
Nora spiste bløtkake, leste Det annet kjønn av Simone de Beauvoir og sa på repeat: «Jeg er først og fremst et menneske», «den hellige plikten jeg har mot meg selv» og «jeg vil ikke se barna». Regissøren destillerte Ibsen-karakteren etter sin tolkning. De få setningene som var igjen av Noras replikker, ble sagt veldig langsomt eller veldig raskt, på høyeste eller laveste pitch, av en forvrengt stemme over høyttalerne, ikke av «dukkemennesket» på scenen. For å signalisere at karakterene snakket, beveget aktørene hodene skjematisk opp, ned eller til siden. Alt dette var grep som siden skulle bli Vinge/Müllers varemerke. Mens Nora bladde i feministboken sin, kunne man se Emmy alene, overlatt til 80-talls-walkmannen med båndsalat, mens Torvald makulerte dokumenter. Det kjente plottet der Nora går, måtte tilskueren supplere selv. Å se Bob pusse tennene, sette seg på doen og høre prooommmpe- og bæsjelyder i femten minutter over høyttaleranlegget var en sublim opplevelse, en estetisk erfaring av det overveldende og grensesprengende. Nora gikk inn til sønnen på badet og tok av seg den rosa blusen så de store plastbrystene kom frem. At hun ikke bare badet sammen med sønnen sin, men nesten druknet ham, sier sitt om morskjærligheten. Helmerbarnas hverdagshandlinger, som å spise eller gå på do, men også overgrepene, fikk mer scenetid enn Noras indre konflikter. Hun ble bifigur i «eget» stykke. Vinges sympati gjaldt barna. Bob, Ivar og Emmy måtte tåle konsekvensene av Noras «selvrealisering». At Nora gjentok setningene om plikten mot seg selv, var derfor neppe ment som et krav om å stå imot rolleforventninger, slik de ofte tolkes. Det var en kritikk av Noras selvsentrerthet. Banksjef Torvald Helmer var ikke bedre enn sin kone. Karrieristen satt på kontoret, stemplet rytmisk kontrakter og brev eller telte penger i en mekanisk koreografi. Onkel Skrue goes Frankenstein? At Torvald fikk et sammenbrudd over et aksjefall, og Emmy måtte stryke ham over håret mens hun slikket på en kjærlighet på pinne, gjorde ham verken mer sympatisk eller til en bedre far. Det minnet om Noras nakenbading med Bob. Forestillingen handlet om narsissistenes, kanskje overgripernes, omsorgssvikt. Ikke om Noras rett til å gå.
Foto: Ida Müller
Ikke engang ekte ketchup
Når disse miniatyrscenene eller teatrale snap shots med hvert sitt lydspor foregikk samtidig, ble det til polyfone, musikalske komposisjoner. Bak dem sto komponisten Trond Reinholdtsen, som fremdeles er kompaniets komponist. Populær- og høykultur ble sitert gjennom Reinholdtsens lydfragmenter, i Müllers malte rekvisitter og i Vinges stunts. Alt fra Adagio for Strings av den amerikanske komponisten Samuel Barber, Idun Ketchup, Nei-til-atom-våpen-buttons, Paul McCarthys marerittshappenings til en maskeopptreden med King Kong og originallyd fra filmen ble gjengitt – og underliggjort. Forestillingen blandet samtiden med Ibsens tid og mikset sjangre som performance, titteskapsteater og grøsser. Tradisjonelt dramatisk teater påstår å være fiksjon selv om rekvisitter, scenografi og ansikter ofte er virkelige (et ekte glass, en tv fra Elkjøp, et skuespillerfjes). Vinge/Müllers dukkehjem og dets beboere var dobbelt fiktive: ting og mennesker var gjenskapt av papp, kryssfiner og gummimasker. Resultatet var et postmodernesimulakrum, en representasjon som ikke viser tilbake til en original, en kunstig virkelighet på egne premisser. Helt ned til rekvisittplanet, som Idun Ketchup-flaskene av papp med Müllers tegninger av tomater. De siterte de ekte flaskeetikettene, som i sin tur fremstiller Iduns «tomatmyte», og «tomatdrøm», ikke en «originaltomat». Dette var samfunnskritikk på scenen, filosofisk avansert. Dukkehjemmet forvandlet seg i løpet av forestillingen til et skrekkhus. Emmy stakk seg til døde i badekaret med en pappkniv, og Bob stanget hodet i veggen. Så drepte han Nora med motorsag. Voldsorgien ble akkompagnert av musikk av Mozart. Aggresjonen var både hevn for Nora og Helmers omsorgssvikt og en kommentar til postmodernismen og dens vrangsider. Blodet var mer uekte enn alt annet. Når Bob skadet noen, sprøytet han ketchup over dem. Det var et ironisk blunk til splatterfilm, men ikke engang ketchupen var virkelig. Den var teaterblod som scenografen for effektens skyld lot representere ketchup. Ketchupflasken var morsom, og jeg hadde ikke sett noe lignende i teatret før, men grepet tilhørte en idéhistorisk fortid. Hadde Vinge/Müller bare kost seg med postmodernistisk blandingsestetikk, slik Jeff Koons gjorde på 1990-tallet med knallfarger i sin speilblanke Celebration Series eller med pornositatene i Made in Heaven, ville dukkehjemmet vært en fortidskommentar. I 2006 var postmodernismen på vei ut. Mange var lei av den ironiske distansen til virkeligheten.
Foto: Ida Müller
Mer Vinge enn Bob
I den performative vendingen rundt årtusenskiftet ble kroppens fysiske nærvær feiret, og aktørens eget liv ble ofte dyrket fremfor en fiktiv rolleidentitet. Tematiserte Vinge/Müller overgangen fra postmodernismen til denne hungeren etter virkelighet? Teatret de lagde utstilte kroppens desperasjon i en postmodernistisk medie-, vare- og tegnrealitet. Etter voldssitatene kom Bob inn i badehette med maske for å gjøre opprør imot tegneserien, eller tegnserien han var fanget i. Uten bukser, med den nakne kroppen in our face, sparket han hull i de malte blomsterveggene. Han – nå mer kunstneren Vegard Vinge enn figuren Bob – gikk til angrep mot kulisserepresentasjonen. Han ødela hele dukkehjemmet. Den skrøpelige pappscenografien hadde mer substans enn ventet. Vinge brukte ekte muskelkraft og svette til sitt hærverk. Da hendene ble oppskrapt, var det ikke teaterblod som piplet frem. Jeg hørte igjen tingenes ekte klang, treveggenes brak. I Die Äthetik des Performativen (Den performative estetikken) fra 2004 beskriver teaterviteren Erika Fischer-Lichte et øyeblikk som begeistret publikummet som så Frank Castorfs Idiotene (2002). Aktørene, som inntil da bare kunne sees på et filmlerret, hadde en sterk «aura» da de endelig kom frem fra skjulte rom i scenografien, takket være dette første fraværet av kropp. Eller kropp kun som pikslet tilstedeværelse. Jeg var like begeistret over fysikalitetens og den nakne kroppens ankomst i tegn(e)serien. Også produksjonens virkelighet sprengte seg inn. Vinge sto blant publikum og skrek i mikrofonen: «Jeg har fullmakt til å foreta de fornødne forandringer i personalet». Helmer-setningen ble hans. En slik fullmakt over «personalet» hadde Vinge også brukt da han, kanskje med rette, ga skuespillerne sparken under prøvene på Grusomhetens teater.
Foto: Ida Müller
Gjenkomsten av det virkelige
At kroppen, scenografiens materialitet og fakta fra prøveprosessen sprengte seg inn i det postmoderne Vinge-Müller-simulakret av gummi, barnetegninger og Ibsenfiksjon, gjorde meg euforisk. Bobs lekenhet og Vinges galskap, forent i én kropp, forvandlet også meg til et barn uten folkeskikk. Under applausen krabbet jeg rundt i området mellom scene og publikum, og klemte den nakne Vinge oppe på scenen. Jeg var ikke lenger meg selv, men en karakter skapt av dette teatret. Vinge/Müller var ikke de eneste som hadde et hat-kjærlighetsforhold til Ibsen. Da de satte opp Et dukkehjem, var Henning Gärtner og jeg nettopp blitt ferdige med vårt debutstykke Karrierekonstruktivismer eller free your fucking mind. En kosete Nora, en lille Eyolf med funksjonsvariasjon, en svart Peer Gynt og andre Ibsenkarakterer var her på jobbintervju i likestillingsdepartementet, Kulturrådet og i pornobransjen. Ibsenfigurene våre, regissert av Tore Vagn Lid på Den Nationale Scene med premiere 26. mai 2006, var vulgære, voldelige og deklamerte teori og pop i rytmiske språkflater. Den høsten fikk Julian Henning von Gärtner Blaue – navnet på vårt tohodede dramatikertroll – en forespørsel fra den norske ambassaden i Berlin: «Vil du representere vennskapsrelasjonene mellom Tyskland og Norge kunstnerisk på det tyske utenriksdepartementet i Berlin?» Jeg spurte Vinge/Müller om de ville iscenesette vår Peer Gynt-akt der. Duoen svarte skeptisk. Lite passet dem dårligere enn representasjonsarrangementer. De angrep jo (det politiske) simulakret med den nakne sannheten. Men Karrierekonstruktivismer var i deres ånd. «Free your fucking mind» var 2000-tallets versjon av «den høyeste plikten jeg har mot meg selv». For den norske ambassaden var vi bare en fargerik brikke i et norsk-tysk diplomatisk spill. Det ironiske var at stykket vårt, og spesielt Peer Gynt-scenen, handlet om nettopp den politiske instrumentaliseringen av kunsten som arrangementet eksemplifiserte. Vår svarte Peer Gynt foreslår: Norges nye nasjonalikon burde være «løken uten kjerne». Han presenterte den som et symbol på sammensatt identitet uten essens. Ibsens Peer Gynt hadde uttrykt denne sosialkonstruktivistiske tanken i løkmonologen sin, lenge før postmodernistene. «Vi må skjære løken opp, så det blir synlig at alt sammen er lag til det innerste indre. Derfor er løken det ideelle nasjonalsymbolet. Den halve løken!» sier vår Peer Gynt.
Løk som brand for det postmoderne Norge
Vinge/Müller takket ja og foreslo å la den tyske skuespilleren Lars Feistkorn spille stykkets dramatiker. Alle, selv arrangørene, skulle tro at han var «von Gärtner Blaue». 16. oktober 2006 sto Feistkorn med en Vinge/Müller-maske i lysgården til det tyske utenriksdepartementet, der nåværende president Steinmeier var utenriksminister og sjef. «Von Gärtner Blaue» var klar for en «scenisk opplesning» foran diplomater som spiste norske kamskjell på crostini, nippet til fransk Chablis og iscenesatte sin kulturelle kapital. Heller ikke her var stemmen aktørens. Vinge deklamerte teksten over høyttalere, backstage. Den rullende r-ren i tysken hans på høyt volum var nesten hitlersk. I den høypolitiske rammen føltes «opplesningen» kvasi-terroristisk. Arrangøren befalte at vi måtte skru ned volumet. Samtidig tok «Julian Henning von Gärtner Blaue» frem en sekk. Mens løken ble feiret som brand for det postmoderne Norge, tok han løk etter løk ut av sekken og smadret dem på gulvet. Kom den triste virkeligheten i iscenesettelsen av diplomati til syne? Løkene fremkalte ekte tårer i diplomatenes øyne, som den gang ennå lot seg sjokkere av slikt. Sikkerhetsvaktene prøvde å finne ut av hva som var kriminelt her. Det var bare energien. «Von Gärtner Blaue» fortsatte å smadre løk. Hvis Vinge/Müllers dukkehjem hadde en ødeleggelsesdramaturgi fra simulakrum til virkelighet, fra Bob til Vinge og fra titteskap til splintret treverk, så var løksmadringen på utenriksdepartementet kanskje neste steg? Fra teatrets trygge sal til politikkens virkelige kval – holdt jeg på å rime, som i Ibsens tid. Vinge/Müller var blant de få scenekunstnerne som klarte å fange overgangen fra postmodernismen til virkelighetshungeren i samme forestilling. Postmodernismens relativisering av sannheten er i dag pervertert høyrepolitikk (fake news, alternativ sannhet, konspirasjonsteori, det løkaktige selvet uten kjerne). Det samme gjelder for den performative vendingen, som har blitt til ragebait: biografiske og kroppslige skandaler som tiltrekker seg oppmerksomhet og omsettes til politisk og økonomisk valuta. Men jeg mener ikke, som for eksempel den tyske mediakunstneren Hito Steyrl nettopp sa i et intervju i Die Zeit, at provokatøren i kunsten er en reaksjonær skikkelse som nå, der strategiene hens misbrukes av høyrepopulister, viser sitt sanne ansikt. Jeg mener, motsatt, at høyrepolitikerne stjal fra oss kunstnere et verdifullt performativt formspråk: (politiske) provokasjoner og (kunstnerisk) dekonstruksjon. Og at vi må ta det tilbake! Når noen kunstnere distanserer seg fra disse strategiene, fordi de nå forbindes med høyrepolitikeres vulgærpopulisme, undergraves kunstens mytomane kraft. Når vi i kunstnerisk utviklingsarbeid og produksjon følger krav om (forsknings-)resultater og snevre etiske, for ikke å si administrative retningslinjer, etser det bort det irrasjonelle i kunstverkene. Enkle og altfor entydige identitetspolitiske svar på scenen, om hvem vi er og hvem ikke, går på bekostning av ironisk overskudd, betydningspolyfoni og grenseoverskridelsens ekstase. Hvis strømlinjeformet rettskaffenhet er malen for vårt venstrepolitiske kunstneriske anliggende, er det da egentlig så (post-)humanistisk som det gir seg ut for å være? Det menneskelige og naturlige er voldsomt, monstrøst, kontradiktorisk og uhåndterbart, som Vinge/Müllers kunst. Duoen minner oss om verdien av det ironiske, virkelige, tabloide, barnslige, popkulturelle, pornografiske, kroppslige, overkomplekse og om gåten, enfant terriblen og løgnen i form av fiksjonen, eller "den totale radikale fiksjonen", slik kompaniet skulle presisere senere. Andrew Friedman har nettopp publisert boken Ibsen Apocalypse: Vegard Vinge and Ida Müller’s Six-Hundred-Year Mission to Raise the Ghosts of Modernity. Hurra for at denne mange århundrelange misjonen bare så vidt har begynt – og at enden ikke er i sikte. Duoen er også i godt selskap av flere andre kunstnere, som Florentina Holzingers stuntmatriakat, Jonathan Meeses kunstdiktatur, Ines Bushatskys brasilianiserte Macbeth i Drag, og, i Norge, av ung scenekunst som duoen Kitagawa/Helles subversivt pornografiske forestilling Take all my resources and trickle some down on me, Daddy. Den teatrale overdrivelsen lever også videre i skjæringspunktet mellom kunst og venstrepolitikk. Hurra for pop-konsept-stunts som å plassere et Folkebad foran Volksbühne: et vått opprør mot kutt i midler til alt fra offentlige bad til teatre. Hurra for Det Norske teatret som ga Scene 3 til Tani Dibassey og lot ham eksperimentere. Hurra for brasilianske Teatro Oficina som åpnet sitt tak, lot månen skinne inn og sammenlignet a lua (=månen) med venstresidens kandidat Lula rett før presidentvalget i oktober. Kanskje ser det ikke så mørkt ut, ikke bare på grunn av måneskinnet. Kanskje vi allerede er i gang med å ta tegn(e)serien med arier, storkvinnegalskap, romantiske stunts, sprutende protest og uekte blod tilbake!