De mest leste sakene i 2023

På topplisten over de mest leste sakene i 2023 finner vi flere forskjellige typer tekster. Det er essays, debattinnlegg og kritikk. Scenekunst.no lar aldri lesertall styre hva vi anmelder eller hvordan vi skriver om noe. Skulle vi gjort det, ville det betydd ikke å anmelde forestillinger som blir spilt for færre publikummere eller såkalt smalere sjangre, og det hadde kunnet innebære å fokusere på konfliktmateriale. Vi ser også at det leses mer om teater enn om dans, men vi skal fortsette satsningen på dansekritikk. Det er også viktig å merke seg at positive kritikker leses mer enn de negative. Det er kanskje naturlig at disse tekstene deles mer og vises til flere, men våre vurderinger skal aldri påvirkes av dette. Samtidig er det interessant å se hva som har hatt flest lesere i 2023, for det finnes flere overraskelser, og listen oppsummerer på mange vis hvilke ting vi har vært opptatt av i året som har gått. Én av 2023s store teatersuksesser var Nationaltheatrets oppsetning av Døden på Oslo S. Forestillingen ble sett av mange, og til tross for mange positive anmeldelser var flere kritikere skeptiske til den. Her på Scenekunst var både fagredaktør Hilde Halvorsrød og jeg i hver vår tekst kritiske til forestillingen. På bakgrunn av dette skrev Mariken Lauvstad et essay om kvalitetsbedømmelser i den samtidige teaterkritikken. I den mye leste teksten diskuterer hun hvordan kritikken vurderer inderlighet som grep i kunsten i vår tid. Essayet møtte også kritikk, og Lauvstad mottok et svar på essayet sitt fra kritikerkollegene Runa Skolseg og Anette Therese Pettersen. 

Det er ikke uvanlig at de mest leste tekstene er tekster som ser tematisk på kunstfaglige eller samfunnsmessige utfordringer. Det betyr allikevel ikke at vi ikke finner kritikktekster på listen. Hilde Halvorsrøds anmeldelse av Disney-musikalen Frost på Det Norske Teatret er høyt oppe på listen. Der mange kritikere i andre medier var avmålte til forestillingen, var Halvorsrød i all hovedsak svært positiv, ikke minst fordi hun syntes skuespillerne gjorde svært gode roller og sang veldig godt.

Debatt er alltid interessant. I september skrev teaterkritiker Per Christian Selmer-Anderssen en kommentar i Aftenposten om tendenser i norsk teater. Der kritiserer han teaterinstitusjonenes for å mangle evne til å treffe et ungt publikum og anklager dem for å spille «støvete dramatikk» for tomme saler. Teatersjef på Nationaltheatret, Kristian Seltun, skrev et svar til Selmer-Anderssen på Scenekunst.no med tittelen «Som julekvelden på Selmer-Anderssen». Her omtaler han Selmer-Anderssens kritikk som «virkelighetsfjern» og sier at han unner alle små aktører suksess og at det også er bra for Nationaltheatret at andre og mindre aktører tiltrekker seg publikum. Samtidig skriver han at Nationaltheatret allerede i september hadde satt publikumsrekord for 2023, og at det med den støvete dramatikken derfor ikke stemmer. En uke senere svarte Selmer-Anderssen på Seltuns kritikk, og også dette svaret er på topplisten vår.

Hilde Halvorsrød har også skrevet en annen kritikk som er på listen over de mest leste tekstene i 2023, og dette er «Don’t mention the war» om Oscarsborgoperaens oppsetning av den nyskrevne operaen Kommandanten i august. Halvorsrød var begeistret for oppsetningen og skriver om et verk som både lykkes med å fortelle kjent materiale på nytt vis og som viser hvordan opera er en levende kunstform: «Kommandanten tematiserer ting vi har hørt tusen ganger før på en måte som ikke føles forslitt. Uten å egentlig fortelle hele historien om okkupasjonen av Norge enda en gang, tas dens redsler likevel opp i full bredde. Og til alt overmål fungerer denne oppsetningen også som et slående eksempel på at opera ikke er en død kunstform, men derimot spesielt godt egnet til å granske og kommentere menneskelivets umulige og kaotiske kompleksitet.» I august skrev Mariken Lauvstad en tekst om mannsdominans på norske scener. Hun viser til hvordan det er flest mannlige regissører som får oppdrag på hovedscenene ved Oslo-teatrene og hvordan det er flest mannlige teatersjefer. Det stilles andre krav til kvinnelige regissører enn til mannlige, og flere teatersjefer bekrefter at det er vanskeligere å finne kvinner som behersker hovedsceneformatet. Teksten fikk en reaksjonfra Norsk teater- og orkesterforening der direktør Morten Gjelten skriver at Lauvstads eksempelgrunnlag er selektivt. Lauvstad svarte på dette og fremholdt at Gjeltens eksempler ikke endret på konklusjonen om mannsdominansen i norsk teater. Scenekunst.no fikk i 2023 støtte fra Kulturrådets ekstraordinære utlysning til styrking av ytringsklima på scenekunstfeltet til en essayserie. Jon Refsdal Moe skrev teksten Om nettroll, heksejakt og russisk propaganda. Essayet diskuterer Are Søberg og Sløserimobudsmannens ideologiske prosjekt, eller kanskje heller fraværet av det. Dette førte til at den russiske propagandakanalen Sputnik formidlet en sak fra Facebooksiden og at Søberg anonymt i Nettavisen sa at han var fornøyd med det. I lys av dette gir Moe en gjennomgang av debatter og politisk utvikling rundt de populistiske argumentene for å svekke offentlig scenekunstfinansiering. 

I sin anmeldelse av Nationaltheatrets oppsetning av Mikhail Bulgakovs Flukt, endret kritiker Andreas Wiese på kritikksjangerens form, og det er nok en av grunnene til at denne teksten ble mye lest. Teksten har form som en rekker spørsmål og svar, og i den diskuteres det dramatiske verket, hva det betyr å sette opp denen teksten mens det er krig i Ukraina og hvorvidt de involverte lyktes med å lage spennende teater av materialet. Neste tekst ut er også skrevet av Wiese, men i en litt annen kapasitet. De siste årene har han vært talsperson for Heddajuryen. Etter årets prisutdeling skrev regissør Tyra Tønnessen et innlegg som først ble publisert på hennes Facebookside og deretter skrevet litt om og publisert på Scenekunst.no. I teksten kritiserer hun priser til teater fordi kunst ikke er konkurranse og teater er kollektivt arbeid. I sitt mye leste svar forsvarer Wiese å gi priser. I teksten diskuterer han vurderinger av kvalitet og hvordan kunstnere og teatersjefer hele tiden søker etter å lage godt teater. «Er det bedre at det finnes en Heddapris enn at det ikke finnes en Heddapris? Jeg tror det er fint den finnes. Kan vi løfte fram skuespillere for strålende prestasjoner, eller skal vi bare hylle kollektivet der det ledes til seier av regissøren? Jeg sier: Leve skuespilleren. Leve dramatikeren. Leve scenografen, lysdesigneren, lyddesigneren og kostymemakeren. Hver og en av dem er en del av og samtidig mer enn kollektivet de arbeider i.» Den siste teksten jeg skal trekke frem er kommentaren «Hva betyr det at Traavik.infos klage tas til følge?» Teksten er en rent ut kjedelig gjennomgang av forvaltningspraksis i forbindelse med at Morten Traavik og kompaniet Traavik.info klagde på et avslag fra Kulturrådet på bakgrunn av det de mente var saksbehandlingsfeil. De fikk medhold i klagen hos Kulturdepartementet. Dette var en sak som ble omtalt av flere medier, men i Scenekunst.no forstod vi det allikevel som at det hersket usikkerhet om hva det egentlig innebærer at man får medhold i en klage på denne måten. Fordi mange av våre lesere jevnlig forholder seg til Kulturrådet og forvaltningen, ser vi det som en del av vår oppgave å formidle fakta om dette selv om det kan bety litt tekniske tekster. At denne teksten allikevel er blitt mye lest håper jeg betyr at det har vært interesse for de mer tekniske sidene ved søknads- og klagebehandling. Før jeg avslutter skal jeg gi en shout out til en tekst som er blant tidsskriftets mest leste hvert eneste år, og som ble skrevet av Øystein Ulsberg Brager i 2016: «Til deg som søker Teaterhøgskolen». Etter å ha sittet i juryen til andreprøven til skuespillerutdanningen, formidlet Brager den gang noen tanker om hva han mente skulle til for å gjøre en god prøve. At teksten år etter år er blant våre mest leste henger nok sammen med at det kommer opp i søketreff når folk vurderer å søke på KHiO. Teksten er fremdeles interessant når det kommer til vurderingen av hva god skuespillerkunst er og hvordan søknadsprosessen til Teaterhøgskolen gjennomføres, men i lys av høstens debatt om Teaterhøgskolens metoder er egnet for alle, kan nok teksten også leses som et tidsbilde og kanskje bære vitne om at heller ikke skuespillerkunst har evige fasiter.