Om nettroll, heksejakt og russisk propaganda

Denne teksten har jeg ventet lenge med å skrive. Egentlig skulle den ha vært inne før jul og nå er sommeren snart over. Det regner, jeg har fyr i peisen, og jeg har ikke noe bedre å ta meg til enn å prøve å bli ferdig med den. Men jeg har ikke noe lyst til å skrive den. Jeg er så lei. Jeg er så jævla lei av alt det denne teksten skal handle om og har så lyst til å bruke tiden min på noe annet. Men likevel - enda en gang skal jeg gå inn i det betente feltet som de siste fem årene er blitt hetende “ytringsklimaet i norsk scenekunst”. Eller kanskje heller ytringsklimaet omkring norsk scenekunst, da det strengt tatt ikke er i scenekunsten selv, men i dens umiddelbare omland at betennelsen har herjet.

Den første tittelen som dukket opp i hodet da jeg fikk bestillingen var: TBT til da «Sløseriombudsmannen» Are Søberg skrøt av å ha bidratt til Putins propagandaapparat 😜.

Den avsluttende smileyen er der for å markere at jeg tuller, selv om jeg egentlig ikke tuller, slik at han som nevnes i tittelen, Are Søberg, ikke skal få rett til å bli sur for det jeg skriver. Den er også et slags vink til denne 😆, som er en mye brukt respons på sakene han publiserer.

Are Søberg er altså, for den som ikke skulle ha fått det med seg ennå, det eneste kjente medlemmet av (det angivelige) kollektivet bak den anonyme Facebook-kontoen “Sløseriombudsmannen”. Jeg skal ikke kalle ham noe annet enn Are Søberg her, eller gi noe mer informasjon, fordi jeg vet at han ikke liker å få beskrivelser på seg. Faktisk følte han seg«umenneskeliggjort» da jeg i en tidligere tekst beskrev ham som et nettroll.

Det Norske Akademis Ordbok (NAOB) definerer begrepet “nettroll” som en “person som troller på internett”. Å trolle på internett defineres videre som “å legge ut provoserende innlegg på Internett og slik “fiske” etter reaksjoner”. Dette synes jeg lyder som en ganske presis beskrivelse av det Are Søberg har holdt på med på Facebook de siste årene. (For eksempel på dette, les her)

Om det skulle være noen som helst tvil har jeg aldri ment å insinuere at Are Søberg er et troll, det vil si et “oftest stort, farlig, menneskelignende vesen som holder til i berg, skog eller hav” (NAOB). Det tror jeg egentlig aldri at det har vært tvil om. Men Søberg mente seg likevel umenneskeliggjort. I samme tekst skrev jeg - etter å ha sammenlignet Søbergs metode med etablert journalistisk praksis - “For nettroll finnes ingen regler. Derfor skal de heller ikke tas alvorlig”. Jeg mente her at folk som driver med trolling på internett, jfr. definisjonen over, ikke forholder seg til journalistiske prinsipper og at det de skriver derfor heller ikke bør tas på alvor som offentlige ytringer. Søberg snudde her mitt argument på hodet og tolket det jeg skrev som at det ikke finnes regler når det gjelder å stoppe ham. Dette er en i beste fall svært kreativ tolkning, og jeg vet ikke om han trodde på det han selv sa her. Det som kommer tydelig frem er at Are Søberg veldig tidlig i debatten om hans virke inntok en sterk offerposisjon basert på en svært kreativ fortolkning av det som ble skrevet om ham. Man kunne nesten kalt ham lettkrenket, for å bruke et begrep som er i vinden blant hans meningsfeller.

Nå er jo spørsmålet om Are Søberg faktisk har skrytt av å bidra til Putins propagandaapparat.

I desember 2019 publiserte den russiske, statseide mediekanalen Sputnik News en sak om norsk scenekunst og scenekunstfinansiering, med Søbergs anonyme facebook-konto som hovedkilde. Det samme gjorde ungarske Mandiner, et nettsted kontrollert av mediekonglomeratet KESMA, som har sterke bånd til president Viktor Orban (se her), og som av International Press Institute (IPI) betegnes som del av det nasjonalkonservative regimets sentraliserte propagandamaskin.

I en oppfølgende sak i Nettavisen, skrevet av journalist Espen Teigen (mer om ham siden), sier Are Søberg at han er «godt fornøyd» med å bli sitert av disse mediene, og at det er «flott å se at dette skaper diskusjoner». På sin egen facebook-konto skryter han av å «ta verden med storm» og sier seg «spesielt imponert over russisk, statseid media» for måten de har fulgt opp saken hans på. Det er russisk, statseid media vi skal fokusere på i det følgende.

Skal vi tro at entusiasmen er ironisk ment? For en liberalist som Søberg, som mener at staten skal holde seg unna det aller meste, kan omfavnelser fra statlige mediekanaler føles klamme. Hakket klammere, kanskje, når det fremgår at Sputnik News er en rendyrket propagandakanal. Og veldig klamt, kanskje, når det kommer frem at Sputniks propagandametode er å fokusere på symbolsaker som er egnet til å skape splid, for på denne måten å nøre opp under polarisering og undergrave tilliten til institusjoner og medier. Det minner jo litt om hvordan han har holdt på selv de siste årene.

Å fokusere på symbolsaker som er egnet til å skape splid for å nøre opp under polarisering var også en yndet strategi for Sylvi Listhaug da hun i drøye to måneder, fra januar til mars 2018 var Norges justisminister. Slik det også var en yndet strategi for Listhaugs kommunikasjonsrådgiver (og kommende nettavisen-journalist) Espen Teigen, da han i samme periode hadde kontroll på justisministerens Facebook-konto. Da Listhaug trakk seg som justisminister i mars 2018, var det fordi ett av innleggene Teigen skrev for henne høstet massiv kritikk fra alle andre stortingspartier enn hennes eget. Bakgrunnen for innlegget var at flertallet i Stortinget hadde felt et forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet om at nordmenn kunne fratas statsborgerskap uten rettergang og domfellelse om det forelå mistanke om terrorvirksomhet. Årsaken til at forslaget ble felt var at stortingsflertallet mente at rettssikkerheten er et ufravikelig prinsipp i et velfungerende demokrati, og at mistanke derav ikke er tilstrekkelig til å foreta inngripende sanksjoner. 

Espen Teigen hadde allerede gjort stor suksess med polariserende innlegg på Listhaugs Facebook-konto da han publiserte følgende: Et bilde av krigere fra Al Shabab-militsen i Somalia, med et påtrykt budskap om at “Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. Arbeiderpartiet mente, i likhet med alle stortingspartiene bortsett fra FrP og Høyre, at prinsippet om rettssikkerheten står øverst i en rettsstat, og at det ikke var grunnlag for å sette denne til side - altså å innføre politisk unntakstilstand - om nordmenn mistenkes for terrorvirksomhet. Men formuleringen, det ensidige fokuset på Arbeiderpartiet, og den manglende konteksten ledet til så mye politisk press på Listhaug at hun slettet innlegget, beklaget og til slutt trakk seg som statsråd. Få dager ble følgende publisert på Lishaugs Facebook-konto: 

"Jeg har opplevd dette som en ren heksejakt, hvor hensikten til Jonas Gahr Støre tydeligvis har vært å kneble ytringsfriheten på et tema som er noe av det viktigste vi må diskutere for Norges fremtid. Jeg kommer aldri til å godta at debatten legges på Støres premisser. Ytringsfriheten er en viktig norsk og vestlig verdi vi må stå opp for.”

Her inntar ikke Listhaug bare en offerposisjon fordi hun er blitt utsatt for offentlig kritikk. Hun mener også at kritikken mot henne er et forsøk på å innskrenke ytringsfriheten. Videre mener hun at dette forsøket har en konkret avsender: Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre, som også var Sylvi Listhaugs viktigste politiske motstander. Å behandle offentlig kritikk av ytringer som angrep på ytringsfriheten er en strategi flere har fulgt i ettertid.

Sylvi Listhaug mente altså at hun var utsatt for en heksejakt og at mediestormen mot henne var et forsøk på å innskrenke ytringsfriheten, iscenesatt av Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre. Men å bli utsatt for offentlig kritikk er ikke det samme som å få sin ytringsfrihet innskrenket.

La oss se på det som faktisk er et angrep på ytringsfriheten i Norge. Statsminister Erna Solberg holdt pressekonferanse den 13 mars 2019, dagen etter at teaterregissør Pia Maria Roll hadde uttalt til VG at truslene mot justisminister Tor Mikkel Waras bolig fremsto som iscenesatt, med sikte på å sverte teamet bak forestillingen Ways of Seeing. Mot dette uttalte Solberg følgende:

"Vi politikere skal tåle å få kjeft for det vi sier og gjør, men det oppleves verre når familien og der vi bor trekkes inn. Det tenker jeg faktisk at de som har laget stykket bør tenke over, at de bidrar til å gjøre det tøffere å være politiker i Norge (…). Det må de bak stykket ha ryggrad til å stå i. Jeg reagerer i dag når man velger å spekulere rundt hvem som kan stå bak. Jeg velger å ikke spekulere, det syns jeg de som står bak stykket også burde la være."

Solberg gjør her en retorisk dobbeltmanøver. Først spekulerer hun i en årsakssammenheng mellom truslene mot justisminister Wara og forestillingen Ways of Seeing. Dernest reagerer hun på at personene bak forestillingen gjør akkurat det samme. Solberg plasserer ansvaret på en person, dernest sier hun at denne personen ikke bør uttale seg om det hun ansvarliggjøres for, og dermed heller ikke forsvare seg mot anklagen. Hadde Solberg reagert på Rolls uttalelser, hadde hun utsatt henne for kritikk. Men det er ikke det hun gjør. Solberg reagerer på at Roll i det hele tatt uttaler seg. Dette er ikke å angripe en persons ytring, men personens frihet til å ytre seg. Ikke kritikk, men et angrep på ytringsfriheten.

Når dette kommer fra overhodet i staten der personen er borger er det grovt. Og Solberg har gjentatte ganger nektet å beklage. Dette er uverdig av Erna Solberg, som statsminister, politiker og samfunnsborger. Listhaugs ytringsfrihet ble ikke angrepet. Hun ble utsatt for kritikk for det hun skrev, eller riktigere, for det Espen Teigen skrev på vegne av henne. Og hun trakk seg som justisminister fordi hun ikke klarte å respondere på kritikken på noen overbevisende måte.

Nettavisens sjefsredaktør Gunnar Stavrum så åpenbart journalistisk kvalitet i Espen Teigens polariserende Facebook-innlegg og hentet ham senere samme år inn som journalist. Her markerte Teigen seg raskt med saker der han videreformidlet stoff fra Are Søbergs anonyme Facebook-konto. Blant annet skrev han saken jeg har nevnt over, om Are Søbergs riktignok beskjedne, men like fullt entusiastiske bidrag til Putin-regimets statspropaganda.

«Ifølge utenrikspolitiske eksperter er det velkjent at russisk statlig media lager saker for å “dokumentere vestens forfall», skrev Espen Teigen i Nettavisen. Are Søberg, som fremdeles var anonym, sa seg altså godt fornøyd med å bli sitert av det russiske propagandaapparatet, og uttalte at det var “flott å se at dette skaper diskusjoner” (ibid.) I saken siterer Teigen også Ola Borten Moe, daværende nestleder i Senterpartiet. Den 12 desember 2019 delte Moe en av Teigens saker basert på Søbergs anonyme nettaktivitet, og proklamerte: “Dette er selvsagt et sykdomstegn på mange vis”.

Det Borten Moe her omtaler som et sykdomstegn, og som ifølge Sputnik altså er et tegn på vestens forfall, er et 12 år gammelt klipp fra en Ibsen-forestilling på Volksbühne am Rosa Luxemburg-Platz i Berlin. Regissør, scenograf, komponist og deler av ensemblet på denne forestillingen er norske, og forestillingen er delvis finansiert av kompaniets støtte fra Kulturrådet.

Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene, ble en kjent trope knyttet til Erna Solbergs håndtering av de mange kontroversielle utspillene til Listhaug /Teigen. Å bruke sykdomsmetaforer i diskusjon av kunstverker har heller ikke vært så utbredt i det politiske miljøet etter annen verdenskrig, så det er nok mange som i dette tilfellet kunne istemt med tropen. Likevel, før vi drar parallellen for langt, er det viktig å presisere at det i Borten Moes tilfelle ikke ligger en direkte nedvurdering av kunsten eller kunstneren til grunn for diagnosestillingen. Dette for øvrig i motsetning til Søbergs kommentarfelter, der spekulasjoner om sviktende mental helse og oppfordring om innesperring sitter løst. (Se eksempler i fotnote)

I motsetning til disse mener Borten Moe øyensynlig ikke at kunsten eller kunstneren er syk. Han mener imidlertid at det er sykt at staten, ved Kulturrådet, har bidratt til å finansiere kunstverket. Hvilke kriterier som skal oppfylles for at staten legitimt skal kunne delfinansiere kunstverk sier ikke Borten Moe noe om. I dette tilfellet mener han at det ikke er foretatt noen prioritering, fordi det allerede finnes for mye penger i staten (ibid.).

I innlegget angriper Borten Moe også prinsippet om fagfellevurdering generelt og etterlyser mer direkte politisk styring av kulturfeltet: “Ansvar detroniseres gjennom styringssystemet vårt. I stadig større grad er det ytre etater og råd som står for tildelingene. Dermed kortsluttes det politiske ansvaret, og statsråden kan toe sine hender.” Statsråden i dette tilfellet er Trine Skei Grande (V) som i samme sak påpeker at det ikke er en statsråds jobb å mene noe om enkelttildelinger. Det Borten Moe kaller å “toe sine hender” kalles andre steder, også av Skei Grande i denne saken, “armlengdes avstand”.

Borten Moe er i sin fulle rett til å angripe prinsippet om armlengdes avstand, og han markerte seg også som en politiker med sans for spektakulære manøvre da han i mai 2022 som statsråd for forskning og høyere utdanning sparket styret i Norges forskningsråd. Borten Moe er heller ikke alene om å angripe armlengdes avstand-prinsippet. Den svenske regjeringens støtteparti Sverigedemokraterna gikk våren 2023 inn for å gi politikere direkte fullmakt til å stoppe kunst de ikke liker. Debatten om begrepet ble utløst da en lokalpolitiker fra SD stoppet et kulturarrangement med LGBTQI+-personer, noe som bør leses i kontekst av at partiet har en sterk nasjonalkonservativ agenda. Ola Borten Moe har ikke frontet noen tilsvarende agenda. Hans sykdomsretorikk har mer til felles med Drain the Swamp, Donald Trumps angrep på den amerikanske statsadminstrasjonen fra 2016. Det er et sykdomstegn, sier Ola Borten Moe, at en forestilling han synes ser dum ut etter å ha lest om den i Nettavisen, er delfinansiert av Kulturrådet. Sykdommen må kureres ved at det bevilges mindre penger til kulturfeltet, og at dette underlegges mer direkte politisk styring, ved at underliggende etater og råd får mindre makt. Det er altså ikke kunsten som er sykdommen, men forvaltningen.

Borten Moe hadde nok allerede sterke meninger om armlengdes avstand-prinsippet i norsk kultur- og forskningsforvaltning. Likevel tjener dette som eksempel på Søbergs metodikk. Via å fokusere på symbolsaker som er egnet til å skape splid - svært tendensiøse og til tider direkte feilaktige uttalelser om kunstfinansiering, lykkes han øyensynlig å skape mistillit til ett av statens forvaltningsorganer ved at en nestleder og kommende statsråd i det som den gang var et stort parti, rykker ut mot armlengdes avstand-prinsippet og etterlyser direkte politisk styring.

Nå er det ikke sikkert at Borten Moe ville ha kommet med sin sykdomsmetafor og rop om mer politisk styring av kunstfeltet om han hadde fått informasjonen fra andre og mer kredible kilder enn Are Søberg og Espen Teigen, som begge i sitt virke som anonyme facebook-provokatører, sistnevnte som ghost writer for Sylvi Listhaug, har markert seg med et lite forpliktende forhold til prinsippet om etterrettelighet. Man kunne faktisk tenke seg at det ville anses som god kultureksport at et norsk kunstnerisk team hadde suksess på en av Europas største og mest prestisjetunge teaterinstitusjoner. Men norske kulturredaksjoner har i liten grad vært interessert i å formidle suksessen. Og fagmiljøene, som kunne formidlet kunnskap ut i kulturredaksjoner og offentlighet er henholdsvis nedlagt og desimert de siste ti årene. (Se for eksempel her og her) Slik sett har scenekunsten vært en lett kontekst å gå inn i for den som ønsker å skape kontrovers omkring offentlig forvaltning. Den er et felt det investeres svært mye offentlige penger i samtidig som det ikke ivaretas noen offentlig diskurs omkring den. Det er med andre ord å be om bråk.

Da Sputnik News etablerte seg i Norge våren 2015 kalte oberstløytnant Geir Hågen Karlsen ved Forsvarets Høgskole den en propagandakanal for å så splittelse, mens NRK-veteran Hans Wilhelm Steinfeld kommenterte at Sputnik var del av et propagandaapparat av Goebbelske dimensjoner. I en kronikk i DN fra samme år skrev Karlsen at Russia Today (RT), en annen av Putin-regimets propagandakanaler rettet mot vesten, har gitt opp å spre positiv informasjon om Russland, og heller “søker(…)å vise Vestens feil og svakheter, og dermed undergrave vår tro på egne institusjoner og medier.” I mai 2017 sa Frankrikes president Emmanuel Macron at Sputnik og RT ikke opererer som medieorganisasjoner, men som «byråer for påvirkning og propaganda, løgnaktig propaganda, verken mer eller mindre.»  Uken etter at Russland invaderte Ukraina i februar 2022 sperret EU tilgang til RT og Sputnik News i Europa. Bakgrunnen for dette var at disse kanalene ifølge EU-kommisjonen sprer giftige og farlige løgner og driver propaganda til støtte for invasjonen av Ukraina. Norge valgte å ikke sperre disse kanalene av hensyn til ytringsfriheten, noe som falt Høyreleder og tidligere statsminister Erna Solberg tungt for brystet. I et skriftlig spørsmål til statsminister Jonas Gahr Støre skrev Solberg: “en sentral del av russisk propaganda forkles i en form som skal minne om de frie medier vi er vant til i demokratiske samfunn. Blant annet gjelder dette «mediene» Russia Today (RT) og Sputnik».

Man kan selvsagt velge å ikke stole på Hans Wilhelm Steinfeld, Forsvarets Høgskole, Erna Solberg, EU-kommisjonen, Emmanuel Macron eller de utenrikspolitiske ekspertene Espen Teigen refererer til i intervjuet sitt, (jfr. Fotnote 3). Men at Sputnik en statlig russisk propagandakanal som sprer desinfirmasjon med hensikt å så splid i vestlige demokratier var allerede allment kjent i Norge da Are Søberg syntes det var flott å bli sitert av den og dermed å ha bidra til Putins propagandaapparat. Man kan undre seg på hvorfor han syntes dette var så flott, men det er jo ikke sikkert at han forsto hva det var han bidro til. Eller kanskje det var ironisk ment? Dessuten var han fremdeles anonym, i motsetning til dem han skrev om, som på grunn av ham ble hengt ut med navn og bilde, både i russisk propaganda og på terroristhyllende nynazistnettsteder jeg helst ikke vil nevne. (Referanser finnes i denne teksten.)

Nå er det jo sånn at ingen av oss har kontroll på hvordan det vi skriver plukkes opp av andre. Og jeg mener ikke her å ansvarliggjøre Søberg for at Putins propagandamaskin plukket opp hans offentlige moro på andre folks bekostning via en sak skrevet av en skandalisert justisministers tidligere spinndoktor. Og selv om Are Søberg på sitt beskjedne vis har bidratt til det anti-vestlige forfallsnarrativet Putin-regimet bruker til å legitimere sin krigføring i Ukraina, tror jeg ikke at hans bidrag spiller noen rolle i den store sammenhengen, og jeg stoler selvsagt på at det verken var bevisst eller tilsiktet. 

Likevel, i en verden der alt vi skriver kan bli plukket opp av hvem som helst og brukes til å fronte diverse lyssky agendaer må vi i hvert fall forsøke å skrive så etterrettelig som mulig. Det har Are Søberg demonstrert at han ikke er interessert i (se eksempler i denne teksten).Og da er det kanskje ikke helt tilfeldig at han ble plukket opp av Sputnik News. For om målet kanskje ikke er det samme, har metoden vært tilnærmet lik. 

Fotnote

Noen få eksempler på kommentarer til en av Søbergs saker om norske navngitte scenekunstnere (16 September 2020):

Liv Marit Vermedal: “Eg er imponert over alle desse håvo på første benk, sitter så andektig og ser på eit riv ruskande, sprøyte galt kvinnfolk.Og dei som gir våre skatte penga til dette sprøytet. Skulle vert sperra inne på lukka avdeling alle sammen.”

Øyvind Raustein: Dette er psykiatri, ikke hverken kunst eller kultur! Hvis noen ønsker å blottlegge lytene og diagnosene sine, så må de for all del gjøre det, men ikke med statsstøtte! Ta inngangspenger og la «artsfrender» betale for å se!

Robert Hørli: Det finnes mennesker på psykiatriske sykehus, som er friskere enn denne personen. HVOR ER PSYKIATRIEN?

Håkon Leonard Busterud: Svindel fra ende til annen, den idioten som har signert utbetaling til dette burde sperres inne snarest.