Fri ytring under press

Bakgrunnen for temavalget i år er at vi satt på vårparten og kjente på en ullen følelse av at noen dører var i ferd med å lukke seg bak oss, at rommene vi opererer i blir trangere. Nå er jo ulne følelser noe vi i kunstfeltet er eksperter på å ha, og da særlig ulne følelser av å bli forfulgt, misforstått og overvåka. Derfor har vi hentet inn litt ekspertise på ytringsfrihet – Åke Refsdal Moe, som er prosjektleder i teknologirådet og doktorgradsstipendiat ved UiO der han skriver om norsk ytringsfrihetsdebatt.

Og da tenkte vi å drøfte disse tingene litt i plenum og spørre om det er noe reelt som er i ferd med å skje: Er vi blitt skuggeredde? Insisterer vi for mye på vår egen frihet? Ender vi opp i umotivert provokasjon? Eller har vi rett og slett et samfunnsoppdrag som handler om å diskutere det som ikke kan diskuteres i andre fora? Og hvordan kan vi best forvalte dette samfunnsoppdraget?

Har vi et samfunnsoppdrag som handler om å diskutere det som ikke kan diskuteres i andre fora?

Men jeg vil si: som en arbeidshypotese da, for dette innlegget, er at kunstens eget rom, kunstens handlingsrom, blir pressa litt på alle bauger og kanter. Fra veldig mange forskjellige grupperinger med veldig mange forskjellige mandater, men som alle har en grunnleggende premiss, én felles tanke, trass i at dette er folk som ellers ikke kan sammenliknes i det hele tatt, nemlig den at kunst må stå til ansvar for alle konsekvenser kunsten har, og for alle de premissene kunsten forutsetter. Sagt på en annen måte:

1) Kunst kan ikke forståes løsrevet fra et generelt offentlig ordskifte.

2) En kunstnerisk ytring ikke kan forstås på bakgrunn av seg selv, men som del av en større helhet.

Kunstrommet blir truet av en rekke forskjellige grupperinger som ikke anerkjenner kunstneriske ytringer som frie ytringer. Og disse er så mange nå, at jeg lurer på om de er i ferd med å utgjøre en kompakt majoritet, og at vi som forsvarer kunst som frie ytringer, ja som forsvarer frie ytringer i det hele tatt, etter hvert vil begynne å havne i et mindretall. Og da tror jeg at vi begynner å få et veldig stort problem. Ikke bare et kunst-problem, men et demokratisk problem.

Og her vil jeg gjerne få skille mellom to veldig grunnleggende begreper: Ytringsfrihet vs. frie ytringer.

Det er ikke ytringsfriheten som er under press, men den frie ytringen.

Ytringsfriheten er ikke under press i de liberale demokratiene Europa i dag, og selvsagt heller ikke i Norge. Snarere tvert imot løftes ytringsfriheten opp som et nærmest hellig prinsipp, og bra er det selvfølgelig. Idéen om den individuelle friheten står veldig sterkt hos oss, friheten til å si hva man vil, skrive hva man vil, kle seg som man vil – det er et par tabuer, stort sett knyttet til sex og nakenhet – men ellers er det veldig greit å være kunstinstitusjon, å være kulturleder, å være kunstner. Å påberope seg noe annet ville være dumt.

Det er ikke ytringsfriheten som er under press, men den frie ytringen som er under press. Akkurat som det ikke er sensur som er problemet men heller selvsensur. Det er ingen offentlig instans som forbyr deg å uttrykke deg som du vil. Vi oppfordres til å uttrykke oss som vi vil. Snarere sensurerer vi oss selv, og hverandre, ved å trekke et hvert utsagn til dets ytterste konsekvenser.

Den friheten som er under press er friheten til å ytre seg uten at det du sier blir dratt til sine ytterste konsekvenser. Det er friheten til å la et utsagn stå som seg selv, uten å være del av en større helhet, å kunne komme et utsagn uten at dette må stå til ansvar for alle konsekvenser det har, og for alle de premissene det forutsetter. Det er dette jeg tenker på som en fri ytring – en ytring løsrevet fra de ordinære meningssammenhengene de inngår i. Og det er dette jeg tenker på som den kunstneriske friheten – å kunne komme med et utsagn og la det gjelde i en spesifikk kontekst uten at det nødvendigvis skal gjelde i en annen.

Sånn sett så kan man si at et av demokratiets største utfordringer i dag er et spørsmål om stil. Det er et spørsmål om å anerkjenne flere stilnivåer – at en ytring kan fungere som kunst uten at den nødvendigvis betyr det samme i en kontekst utenfor kunsten.

Slik sett så kan vi si at det store ideologiske skillet i dag står mellom dem som anerkjenner at kunst har en egenverdi, at kunstneriske ytringer har en egen valør, og de som ikke gjør det. Og da mener jeg kunst i bred forstand, om kunst som et ytringsrom som kan operere med en viss grad av lukning i forhold til de andre offentlige diskursene. Og det er denne ideen jeg tror det er viktig å kjempe for.

Angrepet på Charlie Hebdo var først og fremst et angrep den kunstneriske friheten.

Angrepet på Charlie Hebdo i Paris i januar, som jo lå friskt i minne da vi drodlet rundt dette seminaret, var ikke først og fremst et angrep på ytringsfriheten. Det var et angrep på den kunstneriske friheten. Det var ikke et angrep på friheten til å tegne profeten Mohammed, eller Gud og Jesus i et heftig analt favntak. Det er et angrep på friheten til å tegne Gud og Jesus i et analt favntak uten i samme øyeblikk å stå til ansvar for de mange som sannsynligvis korrekt vil påpeke at dette er noe Gud og Jesus ikke driver med. Det er et angrep på friheten til å si «ja, vi vet at det ikke nødvendigvis er sånn det forholder seg, men vi valgte å gjøre det allikevel».

Og hvorfor det?

Jo, fordi det kan bety noe annet i den sammenhengen vi presenter det i.

Å forsvare den frie ytringen er å forsvare ideen om at det finnes sånne sammenhenger, der det som betyr noe i «virkeligheten» kan bety noe annet i kunsten.

Om ikke i kunsten, hvor da? Hvor kan man leke med potensielle virkeligheter? Hvor kan man stille spørsmålene som ikke lar seg stille i fornuftig samtale? Som overskrider grensene for hva det er mulig å snakke om?

Massenes sensur A propos Jesus. Forestillingen On the concept of the face regarding the son of God som Sven Åge Birkeland kuraterte til Nationaltheatret for et par år siden, har siden sist utløst flere opptøyer, i Paris ble publikum angrepet, forestillingene ble sabotert – rasende mobber på flere tusen som protesterte mot det de kalte kristenhat/christianophobia.

Et bilde av Kristus som oversmøres med avføring, eksplisitt sådan. Men om ikke i kunsten, hvor? Eller skal vi si at sånne bilder ikke har lov til å eksistere?

En tilsvarende sak har vi sett i forbindelse med Rodrigo Garcia, en argentinsk-spansk regissør som nå er teatersjef på Centre Dramatique Nationale i Montpellier. Forestillingen hans Golgota Picnic ble forsøkt stoppet av franske katolikker, fordømt av erkebiskopen av Toulouse, teatersjefen på Rond Point i Paris mottok drapstrusler. I fjor skulle forestillingen spille i Polen, og vi fikk opp en hellig allianse av nasjonalister og religiøse aktivister som forsøkte å sabotere forestillingene, de angrep publikum og drev med demonutdrivelse, blant annet anført av en av erkebiskopene i Polen. Forestillingen ble kansellert ved Malta-festivalen i Poznan, fordi arrangørene fryktet for liv og helse til personal og festivalgjester. Dette har avfødt store kulturdebatter i Polen, og er kanskje å sammenlikne med vår hjemlige Handke-debatt, bortsett fra at temperaturen der var langt høyere. Det er den mest kjente hendelsen i 250 år med polsk teater.

Dette skjer mer og mer. Og dette er ikke små tullebukker i kjelleren på Black Box. Dette er store internasjonale navn, store internasjonale festivaler. Massene sensurerer, ikke myndighetene.

Så hva har skjedd? Er det vi som har strukket oss for langt? Eller er det et prinsipp som er i ferd med å gå i oppløsning. Hvorfor får vi ikke være i fred lenger?

Strengere regler for teatret? Dette vi har snakket om nå er jo høyreorienterte, nasjonalistiske og religiøse grupper. Klassisk reaksjonære. Men det er ikke bare her det skjer. I Norge har vi hatt en langt mer gemyttlig form for selvsensur i kulturlivet i de siste årene, først og fremst i forbindelse med 22. juli 2011, da kunstfeltet var det eneste samfunnsfelt der det ikke var lov til å diskutere Anders Behring Breivik. Debatten gikk høyt om Christian Lollikes og Kai Johnsens planer om å sette opp Manifest 2083 på Dramatikkens Hus, i de samme mediene som overbød hverandre om å skrive om sine egne emosjoner knyttet til dette, litterære strategier som inntil tidlig 2000-tallet hadde vært forbehold litteratur og essayistikk, ikke journalistikk. Her må vi spørre: Er det noe med kunstfeltet i seg selv som gjør det ekstra følsomt? Er det noe eksplisitt med teatret? Som gjør at man ganske motsatt ikke kommer unna her med det man ville kommet unna med i offentligheten? Er offentligheten i ferd med å endre seg?

Kunstfeltet var det eneste samfunnsfelt der det ikke var lov å diskutere Anders Behring Breivik.

Selv har jeg kjent på den samme selvsensuren, Milo Rau, en tysk teatermaker som gjestet oss i 2013 kontaktet meg for å arrangere visninger i Oslo av hans stykke Breiviks Forklaring. Stykket er rett og slett en opplesning av Breiviks forklaring i retten, lest av en kvinnelig tyrkisk skuespiller med en påfølgende diskusjon mellom aktører og publikum. Alt materialet er tilgjengelig på nettet, og gjengitt i flere medier, bl.a. NRK, men jeg ville ikke gjøre dette. Fordi jeg visste at det ville bli et hælvete, og jeg ville ikke belaste de etterlatte mer for å forsvare et prinsipp. Men her har vi jo et eksempel på at den frie ytringen som sådan blir farlig, at det at den er løsrevet fra vanlige meningssammenhenger, i et rom der den kan diskuteres, gjør den enda mer betent.

Mediene påberoper seg retten til å diskutere vanskelige ting og fordømmer kunsten for å prøve på det samme.

Det er unødvendig å si at denne forestillingen har skapt mye kontrovers rundt om i Europa, og det er ingen grunn til å tro at den ikke ville gjort der her i Norge også. Mediene påberoper seg retten til å diskutere vanskelige ting og fordømmer kunsten for å prøve på det samme.

Å holde sin sti ren Handke-debatten er det skrevet såpass mye om at vi ikke trenger å gå videre inn på den her. Men prinsippet er det samme. Har Handke rett til å skrive litterært om politiske temaer, uten at det han skriver skal reduseres til politisk retorikk? Mange mener at han ikke har rett til det. Fordi et kunstnerisk utsagn ikke kan stå over et offentlig utsagn. Dette er ikke ekstremister, dette er helt vanlige folk.

Her har vi jo nettopp helt andre grupperinger som mobiliser mot kunst som fri ytring, der protestene både mot Charlie Hebdo, Romeo Castellucci og Rodrigo Garcia nok kan plasseres på ytterste reaksjonære fløy, er protestene mot Lollike, mot Rau og Handke, fra den liberale middelklassen, ikke minst blant kunstnere selv.

Har Handke rett til å skrive litterært om politiske temaer, uten at det han skriver skal reduseres til politisk retorikk?

Det samme er tilfelle med protestene mot Nationaltheatrets oppsetning Vi tygger på tidens knokler. Den kanskje første demonstrasjonen mot en teaterforestilling i Norge på ganske mange år. Problemet her var ikke forestillingen i seg selv, men at den deltok i et internasjonalt prosjekt med blant annet det israelske nasjonalteatret Habima. Og nettopp derfor ifølge demonstrantene legitimerte Israels illegale bosettingspolitikk på Vestbredden. Denne saken oppsummerer egentlig det helt grunnleggende problemet.

Vi vil jo ikke legitimere Israels bosettingspolitikk på Vestbredden. Og bidrar vi til å legitimere Israels bosettingspolitikk på Vestbredden ved å samarbeide med Habima? Ja, det er slett ikke til å unngå. Men gjør vi bare det? Er det mulig å operere med to nivåer på argumentasjon her – at kunsten i seg selv kan friststilles fra den grunnleggende legitimeringsproblematikken, at det kunstneriske arbeidet kan operere på et nivå over eller på et nivå ved siden av produksjonsvilkårene kunsten har?

Det er jo mange som nettopp mener at dette ikke er mulig lenger. Og det er ikke helt tilfeldig at skvisen her kommer fra venstre, fordi dette er klassisk marxistisk kulturteori: Et kunstverk skal utelukkende vurderes som en representasjon av sine egne produksjonsvilkår. Hvis vi følger denne logikken, og samtidig forsøker å holde vår sti ren, er det kanskje ikke så mange vi kan samarbeide med til slutt?

To nivåer Til slutt er det en debatt som er kommet opp i litt senere tid, som flere her har engasjert seg i. Nemlig nivået kunst omtales på i forvaltning og offentlig debatt. Nå sist var vår kollega Agnete Haaland fra Den Nationale Scene ute og argumenterte mot Bård Vegar Solhjell fra Sosialistisk Venstreparti som hadde etterlyst mer innholdsfokus i kulturpolitikken. Haaland repeterer her et ganske grunnleggende poeng: Det grunnleggende med Norges kulturpolitikk anno 2015 er faktisk at politikerne ikke er opptatt av innhold. Det skal dere heller ikke være.

Dette er et mandat som er overlatt til oss. At dette betyr at kulturpolitikernes oppgave er å pumpe oss fulle av penger som vi kan bruke som vi vil, forstår vi jo at ikke er riktig – selvsagt skal de sette rammebetingelser, og selvsagt forstår vi at kulturpolitikken er instrumentell i forhold til den generelle politikken. Men kan vi allikevel operere på to nivåer her? Kan vi isolere kunsten som sådan? Og si at dette er det vi driver med? Dette kan vi bedre enn dere. Og dette må dere respektere. Alt det andre – go for it.

Problemet er når kunstinstitusjoner bedømmes som enhver annen institusjon, uten at det tas høyde for mandatet.

Problemet er når dette perspektivet forsvinner helt fra kulturpolitikk og offentlig forvaltning. Det er dette vi begynner å se tendenser til også. At kunstinstitusjoner bedømmes på lik linje med enhver annen institusjon, uten egentlig at det tas høyde for det mandatet som gjør kunstinstitusjonene til det de er – at premissene for effektiv drift, målstyring og så videre er annerledes hos oss. Eller så kan vi spørre om de er det. Dette er bare noe vi skal touche innpå nå. Men også her ser vi at kunstens frirom er truet. Vi skal jo ikke unndra oss prinsippene for offentlig forvaltning.

Det som forventes av oss er at vi skal sutre og klage. Å slå SV i offentlig hartkorn med IS kommer det ingenting godt ut av. Det er ingen stor konspirasjon mot kunstens hellighet på gang.

Men jeg tror det kan se ut til at ideen om fri ytring er pressa på mange bauger og kanter nå, og jeg tror det er en debatt vi er nødt til å være oppi, for hele tiden å reforhandle det rommet vi er blitt satt til å forvalte.

Teksten ble holdt som innledning til Norsk teaterlederforums høstseminar 29. – 30. oktober 2015, som hadde overskriften "Ytringsfrihet, (selv)sensur og teatersjefens «redaktøransvar". Den var først publisert på nto.no