Tåkelegging

Artikkelen Fortsatt mannsdominans, som ble publisert på Scenekunst.no 14. august, påpeker kjønnsskjevheten som fortsatt eksisterer når det kommer til teatersjefsstillinger og hovedscene-regi her i landet. Under arbeidet med teksten snakket jeg med teatersjefer, intervjuet flere kvinner med lang fartstid fra det norske scenekunstfeltet, og hadde også tilgang til andre kilder. I tillegg var jeg i kontakt med Regiforbundet og gjorde flere opptellinger for å kunne gjengi et så presist bilde av situasjonen i teater-Norge som mulig. Hovedlinjen i artikkelen min er at det fortsatt er mannsdominans blant teatersjefer nasjonalt og at kjønnsskjevheten er oppsiktsvekkende stor ved institusjonene i Oslo. I et tilsvar publisert 23. august hevder Morten Gjelten, direktør i Norsk Teater- og Orkesterforening, at mine ‘håndplukkede’ eksempler ikke tegner et balansert bilde av situasjonen. Gjelten minner om at tall kan «brukes og misbrukes til så mangt». Og sånn er det jo dessverre. Derfor mener jeg det er relevant gå gjennom eksemplene jeg brukte i artikkelen og se på hvordan Gjelten velger å vektlegge fakta når han imøtegår mine argumenter.

Først og fremst ser Gjelten ut til å mene at min påstand om mannsdominans blant teatersjefer på en eller annen måte er feilaktig. I tilsvaret legger han selv følgende medlemstall til grunn: 58% avscenekunstinstitusjonene som er medlem av NTO har mannlig teatersjef eller kunstnerisk leder. Ut fra dette konkluderer Gjelten med at «rundt halvparten» av teatersjefene i Norge er kvinner. Det synes jeg blir for lettvint. 42% kvinner betyr at det fortsatt er mannsdominans. NTO-tallene han presenterer viser dessuten at andelen kvinnelige teatersjefer på landsbasis har sunket med 9% siden toppen i 2017. Dette kan man kanskje kalle ubetydelige marginer, men jeg tror ikke at kvinner i det norske scenekunstfeltet opplever dem som ubetydelige. Dobbelt så mange menn

«Av uvisse grunner konsentrerer Lauvstad seg utelukkende om teatrene i hovedstaden når hun teller teatersjefer,» skriver Gjelten videre. Det er ikke riktig. Jeg hadde gjort en opptelling nasjonalt og visste at kjønnsskjevheten også gjaldt på landsbasis, men det var tallene i hovedstaden - scenekunst-Norges største maktsentrum - som var de mest oppsiktsvekkende. I Oslo har nemlig Nationaltheatret, Det Norske Teatret, Oslo Nye Teater, Black Box teater, Det Andre Teatret, Kloden Teater og Nordic Black Theatre mannlig sjef. Gjelten spør hvorfor jeg ikke nevner Vega Scene og Tigerstadsteatret. Det kunne jeg absolutt gjort. Vega Scene og Tigerstadsteatret er interessante i denne sammenhengen fordi disse teatrene langt på vei eksisterer som et direkte resultat av at Kathinka Rydin Berge, Hege Aga Edelsteen, Hilde Brinchmann og Wenche Viktorsdatter Paulsen har banet veien selv. Nordic Black Theatre, Kloden og Det Andre Teatret kan falle inn under samme kategori, men poenget mitt er like fullt den påfallende overvekten av mannlige sjefer: Det er dobbelt så mange mannlige som kvinnelige teatersjefer i hovedstaden, og på de største teatrene i hovedstaden er det i dag menn som har kunstnerisk ledelse. Avsporinger

Gjelten går ikke med på at kvinner ser ut til å streve mer med å nå opp til de mest prestisjefulle posisjonene som teatersjef eller regissør. Heller ikke artikkelen slår to streker under dette. Men som jeg skriver, var det for eksempel kun 27% kvinnelige regissører bak hovedsceneforestillingene på Det Norske Teatret mellom 2011 og 2023, og denne høsten ikke noen. Gjelten dveler ikke ved det, men kritiserer meg i stedet for ikke å nevne at det våren 2023 unntaksvis var to. Det mener jeg blir en relativisering av tingenes tilstand. I snitt har det vært 73% mannlige regissører på Norges største scene de siste tolv årene. Hvis det er mange aktive kvinnelige regissører i bransjen, noe tallene fra Regiforbundet viser, er det nødvendig å stille spørsmål ved hvorvidt kvinnelige regissører løftes i samme grad som mannlige.

Herfra går Gjelten videre til å snakke om Heddaprisen. Han nevner for eksempel at blant årets Hedda-nominerte er det flere kvinner enn menn som står for koreografi og regi, og blant vinnerne ti kvinner og fire menn. Jeg undrer meg over at dette brukes som forsøk på å tilbakevise fakta i artikkelen min. Også jeg har registrert at svært mange forestillinger som er regissert og koreografert av kvinner, ser ut til å treffe både samtidspublikummet og kritikerne godt. Det er ingenting i min tekst som antyder at jeg personlig mener det mangler gode kvinnelige regissører eller at kvinner lager dårlig teater. 

Historien irrelevant?

«Hvor relevant er det å ta med for eksempel hele Nationaltheatrets historie tilbake til 1899 når man skal diskutere dagens teaterlandskap?» spør Gjelten. Jeg mener at det er relevant. Det er viktig å diskutere samtidens mannsdominans opp mot et historisk bakteppe av ekstrem kjønnsskjevhet. Når den eneste kvinnelige teatersjefen på Det Norske Teateret noen sinne ble innsatt ved tvang av okkupasjonsmakten, forteller det oss mye både om norsk teaterhistorie og det glasstaket som kvinner i det norske teaterfeltet historisk har kjempet mot. Jeg stusser over at Gjelten anklager meg for å «ikke en gang nevne» at Nationaltheatret frem til for få år siden hadde kvinnelig teatersjef som satt i en lengre periode, mens faktum er at det står svart på hvitt i teksten min at Hanne Tømta satt som sjef fra 2009 til 2020.

Gjelten kritiserer meg videre for å «plutselig» gå nasjonalt til verks når artikkelen også undersøker det segmentet av teaterfeltet hvor kvinner ser ut til å dominere: teater for barn og unge. Men når man ser nærmere på kjønnsskjevhet, kan flere tendenser vekke oppmerksomhet parallelt. Den ene mest påfallende var i Oslo, den andre gjelder altså teater for barn og unge på landsbasis.

Tåkelegger

«Likestilling blant kjønnene innenfor den profesjonelle scenekunsten er en målsetting som krever stadig årvåkenhet og fokus fra ulike instanser og aktører i bransjen», skriver Gjelten. Det er jeg helt enig i, og derfor undrer jeg meg litt over at Gjelten argumenterer som han gjør. Jeg mener det er viktig at tilbakeslag innen kjønnsrepresentasjon i norsk teater får oppmerksomhet og problematiseres.

Når dette er sagt, så er jeg enig med Gjelten i at artikkelen min kunne vært mer balansert, og inkludert teatrene utenfor hovedstaden på en bedre måte. Samtidig stusser jeg over at Gjelten og NTO tåkelegger noen av de viktigste funnene i min sak.

Han må gjerne påstå at jeg velger mine eksempler med omhu. Hva gjør han selv?