Fortsatt mannsdominans

Like før sommeren ble det kjent at den norske regissøren Eline Arbo (37) overtar stillingen som kunstnerisk leder for Internationaal Theater Amsterdam (ITA). Arbo ble uteksaminert fra Academie voor Theater en Dans ved Kunsthøyskolen i Amsterdam i 2016, og har dermed klatret både raskt og høyt i Nederland. Nå skal hun altså lede ITA, en av Europas mest anerkjente teaterinstitusjoner. Spørsmålet som melder seg her hjemme er: Kunne Arbo ha oppnådd samme lynkarriere som kvinne i det norske teaterfeltet?

Nå er det ikke slik at Eline Arbo er den eneste norske kvinnelige regissøren som har markert seg sterkt de siste årene. Kjersti Horn, Nina Wester, Sigrid Strøm Reibo, Maren Bjørseth, Hanne Tømta, Catrine Telle, Victoria Meirik, Rebecca Nilsson og Hilde Brinchmann er alle kvinner med solide regikarrierer i Norge. Men det disse ti kvinnene har til felles er at samtlige har utdannet seg ved utenlandske institusjoner. Fra regilinja på Teaterhøgskolen har det mellom 1979 og 2023 kun blitt uteksaminert 11 kvinner - mot 34 menn. Det tilsvarer en mannsdominans på 76 % prosent. Så - hva hadde egentlig skjedd dersom Arbo, Horn, Bjørseth og Reibo ikke hadde kommet inn på prestisjetunge institusjoner i utlandet? Hadde Norge da gått glipp av flere av sine mest spennende og nyskapende regissører?

Ifølge regissør og tidligere teatersjef ved Hålogaland Teater, Nina Wester, er svaret et utvilsomt ja. Wester kom ikke inn på Teaterhøgskolen da hun søkte for mange år siden, men hun kom inn på Dramatiska Institutet i Stockholm. - Der utdannet de samtidig lysdesignere, lyddesignere og scenografer. Vi ble coachet i å samarbeide med hele det kunstneriske teamet, forklarer hun. - Det var en anti-autoritær tilnærming til regi. Jeg tror den tilnærmingen gjør noe med det kunstneriske resultatet.

Wester kan huske at hun som kvinnelig student fikk råd av regilærere om at det ville være en fordel å “tone ned” feminin klesstil om man ville ha respekt under prøvene. "Jeg tror dessverre det er sånn at om man som kvinnelig regissør møter opp på jobb i kjole og hæler risikerer man å ikke få like mye respekt. Det feminine nedvurderes ubevisst av folk", mener Wester, og innrømmer at hun alltid tenker over hvilke klær hun tar på seg når hun skal lede prøver. - Det tror jeg ikke en mann gjør på samme måte.

Å snakke om kjønnsrepresentasjon i Norge er på mange måter å bevege seg i et minefelt. Vi vet at vi bor i et av de mest likestilte landene i verden. Norske kvinner har selvsagt stor mulighet for å hevde seg i samfunnet - også i kunst- og kulturfeltet. Dermed blir det lett å konkludere med at likestillingskampen på mange måter er en tilbakelagt problemstilling. Men kvinner utsettes fremdeles for strukturelle mekanismer i arbeidslivet som ikke rammer deres mannlige kolleger på samme vis. Kjønnsbalansen kan til og med bli svært skjev uten at vi vier det særlig oppmerksomhet. Det er fremdeles langt flere menn som regisserer forestillinger på norske hovedscener enn kvinner. På Det Norske Teatret var det kun 27% kvinnelige regissører bak hovedsceneforestillingene mellom 2011 og 2023. På Scene 3 var andelen kvinner i samme periode betydelig bedre, men heller ikke der er det likestilling. Den kommende høsten er det ikke en eneste kvinne blant de åtte regissørene som skal jobbe på Det Norske Teatrets hovedscene, og i vårsesongen som var stod det ikke en eneste kvinnelig regissør bak en premiere på Nationaltheatret.

Ønsker flere kvinner

Kristian Seltun, teatersjef ved Nationaltheatret, mener at det største problemet for hovedscenene ikke handler om kjønn, men om rekruttering av nye, unge regissører som kvalifiserer for hovedsceneformatet. «Det er ikke bare å plassere regissører på hovedscenen, hovedscenen er en størrelsesorden som må mestres. I dag har vi et problem med lavt tilfang av nye hovedscene-regissører overhodet. Konsekvensen av dette blir gjenbruk av regissører. De samme inviteres igjen og igjen. Og hovedvekten av disse er menn,» sier Seltun. Han forteller at han jobber aktivt for rekruttering av nye, kompetente regissører til hovedscenen, både menn og kvinner. «Kvinner trenger kanskje et ekstra push for å tørre å ta steget opp i hovedsceneformatet,» reflekterer han og legger til at det er en utfordring at det ikke har vært uteksaminert flere kvinnelige regissører fra regilinja på KHiO. «Kvinner som er utdannet fra Amsterdamse Hogeschool voor de Kunsten - som Maren Bjørseth og Eline Arbo - ser ut til å ha en annen selvtillit når det kommer til hovedscenen. Man kan spørre seg om KHiO jobber nok i dette formatet?» sier han.

Dekan ved Teaterhøgskolen og regissør, Victoria Meirik, sier at KHiO samarbeider med utdanninger som gir registudentene tilgang til store ensembler. Sammen med gode fasiliteter og tilgang på store lokaler, mener Meirik at Teaterhøgskolen stiller sterkt når det kommer til hovedsceneformat. Hun legger til at høgskolen har jobbet langt mer aktivt med kjønnsfordeling de siste årene, og at de har notert seg tilfanget av kvinnelige regissører fra utdannelser i utlandet. I 2018 økte Teaterhøgskolen inntaket fra tre til fire studenter per kull. Kullet som uteksamineres i 2024 er det første kullet i høgskolens historie med overvekt av kvinnelige studenter.

Erik Ulfsby, teatersjef ved Det Norske Teatret, er tydelig på at det er krevende å oppnå full kjønnsbalanse i teatret: «Selvsagt ønsker vi oss bedre representasjon. Men det er en utfordring at det rett og slett er mange flere mannlige enn kvinnelige regissører å velge blant, ikke minst internasjonalt», påpeker han. «Det begrenser dessverre handlingsrommet vårt når det kommer til programmering.» Ulfsby trekker imidlertid frem hovedsceneproduksjoner som Kristin Lavransdotter, Semper Eadem og Lehmantrilogien som eksempler på ambisiøse satsninger med kvinner bak roret.

Men stemmer det virkelig at det er mange flere mannlige regissører enn kvinnelige? Det kommer i så fall an på hva som er mange. En oversikt fra Regiforbundet viser at rundt 44% av forbundets aktive medlemmer er kvinner - altså en høyere andel enn det representasjonen ved især de store scenene skulle tilsi. (Se note i faktaboks.) Kan dette tyde på at kvinnelige regissører lettere forsvinner ut av teatersjefenes synsfelt? At de ikke blir sett og løftet i samme grad som mannlige?

Manglende tiltro til kvinner?

I 2019 lanserte Den Norske Opera & Ballett en koreografisatsing med mål om at framtidens koreografer skal få like muligheter – uavhengig av kjønn. Da ballettsjef Ingrid Lorentzen tiltrådte stillingen i 2012, hadde ingen kvinnelige koreografer skapt et verk for hovedscenen på Operahuset, men siden koreografisatsningen - som er et samarbeid med Norsk Tipping og Talent Norge - ble etablert, er tallet snudd til seks hovedsceneverk. Tidligere i år uttalte Lorentzen til Aftenposten at kvinner i svært liten grad slipper til som koreografer for store, prestisjetunge produksjoner. For flere av koreografene har hovedsceneoppdraget blitt en døråpner til spennende jobber internasjonalt.

I dag er det slik at Nationaltheatret, Det Norske Teatret og Oslo Nye Teater har mannlige ledere. Ved de mindre scenene i hovedstaden - Black Box teater, Det Andre Teatret, Kloden Teater, Dansens Hus, Nordic Black Theatre og Teater Manu - har i dag kun sistnevnte kvinnelig sjef. Historien er ikke stort lystigere: Nationaltheatret, Det Norske Teatret og Oslo Nye Teater har kun hatt fem kvinnelige teatersjefer til sammen - mot 57 mannlige. Nationaltheatret fikk sin første kvinnelige teatersjef - Ellen Horn - i 1992, mens Hanne Tømta satt fra 2009 til 2020. Utover dette har teatret hatt 22 menn i stillingen. Catrine Telle var sjef ved Oslo Nye Teater fra 2011 til 2013 - én av to kvinner i teatrets historie - mot 19 mannlige. På Det Norske Teatret er historien enda mer spesiell. Her har det kun vært én kvinnelig teatersjef - skuespilleren Cally Monrad - som ledet institusjonen under 2. verdenskrig. Men Monrad ble innsatt etter initiativ fra okkupasjonsmakten fordi hun var medlem av Nasjonal Samling. Teatret har altså ikke hatt en eneste kvinnelig teatersjef ansatt under normale omstendigheter.

Det er verdt å merke seg at det ser ut til å være ett segment i teaterfeltet hvor kvinner dominerer: Teater med barn og unge som målgruppe. Her er kvinner overrepresentert både som teatersjefer og regissører. Av de syv kvinnelige sjefene ved landets til sammen femten institusjonsteatre, er tre ledere for teatre med barn og unge som hovedmålgruppe - Brageteatret, Unge Viken Teater og Barneteatret Vårt i Ålesund. Sistnevnte er en underordnet del av regionteatret for Møre og Romsdal - hvor Kristian Lykkeslet Strømskag er teatersjef. Ved Hålogaland Teater, hvor Egill Pálsson er teatersjef, er regissør Katrine Strøm leder for Lille Hålogaland Teater, som produserer profesjonelle forestillinger med barn og unge som målgruppe.

Langt flere kvinnelige enn mannlige regissører lager teater for barn og unge, både i og utenfor institusjonsteatrene. Kan det være slik at kvinner oftere forventes å regissere forestillinger for et barnepublikum? Denne høsten er Maren Bjørseth eneste kvinne med premiere på Nationaltheatrets hovedscene - da med familieforestillingen En julefortelling. Maria Drangeid skal regissere Den Fantastiske Mikkel Rev i Kanonhallen, og på Det Norske Teatrets amfiscene skal Charlotte Frogner ha regi på Hans & Grete.

Måles mot høyere standard

Forskning viser at når det kommer til lederskap, har vi betydelig lettere for å ha tiltro til en manns evner enn til en kvinnes. Dette gjelder både kvinner og menn. Kvinner blir målt mot en høyere standard når de evalueres for en lederjobb. Når det i tillegg er slik at tidligere erfaring veier tungt i enhver ansettelsesprosess, blir gjerne resultatet at menn går fra jobb til jobb, mens kvinner strever med å få bygget opp CV-en for å kvalifisere til de samme stillingene. I teater-Norge finnes det mange eksempler på dette. Søkerlistene til sjefsstillinger ved hovedstadsteatrene de siste årene, viser at kvinner er godt representert. Men det ser ut til at det kan være vanskeligere for dem å faktisk få jobben.