Don’t mention the war

I år fyller OscarsborgOperaen 25 år, og det feirer de med å sette opp et ambisiøst bestillingsverk, som inneholder både vandreteater og en fullskala sceneproduksjon. Kommandanten er komponert av Trygve Brøske og har libretto av Marianne Meløy, og verket er skreddersydd til Oscarsborg festnings spesielle historie: Under invasjonen av Norge 9. april 1940 ble som kjent det tyske flaggskipet Blücher senket derfra, noe som forsinket overtakelsen av Oslo såpass at kongefamilien og regjeringen rakk å flykte.

Tilsiktet fomling

Vandreteatret består av fem ulike poster rundt omkring på festningsområdet, i tillegg til mindre tablåer og hendelser langs ruten. Inndelt i fargekodede grupper besøker publikum postene i ulik rekkefølge. Jeg havner i blå gruppe, og en «gruppeleder» med ropert og blå kjeledress fører oss fra sted til sted, sammen med sin identisk kledde «hjelpeleder».

Til å begynne med er det vanskelig å henge med. Hva er det som foregår? Alt virker famlende og hverdagslig, og grensene mellom fiksjon og virkelighet og mellom humor og alvor er hele tiden i spill. Gruppelederen fungerer tilsynelatende som en helt vanlig guide som skal følge operapublikumet til de ulike tablåene, men det blir snart klart at hun også spiller en rolle. Hun jobber for «ledelsen» – en uklar størrelse som ikke spesifiseres nærmere, og tablåene presenteres som ulike ting denne «ledelsen» vil vise oss.

Sammenhengen mellom scenene er også vanskelig å få tak i. Noen ganger er opptredenen rettet mot publikum, i form av «foredrag» e.l., mens andre ganger blir vi bare vitne til noe som utspiller seg uten at aktørene enser oss. Et sted er tidskoloritten 1970-tall og hippie-kollektiv, et annet er nåtidige Idol-deltakere, nazister i uniform og Julius Cæsar til stede ved samme arrangement. Et tredje sted har barn og voksne i 1950-tallsklær en eller annen form for kollektiv sommerfest, med sangleker og levende musikk, mens noen rampunger henger opp et stort protestbanner der det står noe nedsettende om Cæsar.

Når vandringen er slutt, er det meste fremdeles uklart, bortsett fra at «ledelse» i ulike former fremstår som en slags rød tråd – vi har blant annet fått demonstrert både det problematiske ved autoritær ledelse og hvor vanskelig det er å få noe gjort når ingen har ansvaret. På vei tilbake til borggården lurer jeg på om denne forestillingen er helt genial eller helt ute.

Et ledelsesproblem?

Når selve operaforestillingen settes i gang etter pause, blir det fort klart at det er det første som er tilfelle; gradvis veves de løse trådene fra vandreteatret inn i den store operaveven.

Med senkningen av Blücher som omdreiningspunkt er operaen også delt inn i en slags tablåer eller scener uten et sammenhengende narrativ. Selve hendelsen og dens opptakt og etterspill er ispedd harselas med historiens hissige krigsherrer, blant annet Mussolini, Olav den hellige, Hitler, Stalin og Putin, mens den fiktive krigsgudinnen Herja forsøker å holde styr på det hele. Temaet «ledelse» undersøkes fra mange vinkler: Lederne til kommandanten på Oscarsborg ga ingen tydelige ordrer – han måtte selv ta ledelsen. Kapteinen på Blücher hadde derimot helt klare ordrer å følge, men de var basert på løgn og fortielse, som at den tyske invasjonsstyrken ville tas imot som befriere og helter. Var det udelt positivt og heroisk å følge ledelsen til kommandanten på Oscarsborg, mens de som like lydig fulgte sin kaptein på Blücher, burde visst bedre? Noen av de mange hundre unge mennene som døde da Blücher sank får navn og identitet gjennom at brev fra deres etterlatte, som aldri nådde dem i live, blir lest opp. Menneskenes hang til å følge en leder «helt til bunns» blir problematisert, og indirekte tematiseres selve kjernespørsmålet under Nürnbergprosessen: forholdet mellom å følge ordre og personlig ansvar for egne handlinger.

Fragmentert helhet

Selv om alt dette innholdet er godt tenkt, er det særlig måten det fortelles på som gjør det så effektfullt. Det fragmenterte og flakkende uttrykket skaper en skakk og nølende helhet der ingenting kan tas for gitt. Blandingen av parodi og patos, komikk og alvor, og av fullblods fiksjon og iscenesatte brudd – der karakterer tilsynelatende går ut av rollen, glemmer teksten eller nøler og roter det til – skaper en uforutsigbarhet som befrir de tunge temaene fra deres inngrodde selvsagthet. Når stemningen truer med å bli alvorstung og patosfylt, rykkes vi plutselig ut av øyeblikket; en kort stund oppleves det nesten som helligbrøde mot påkrevd høytidelighet, før situasjonen straks glir over i undring og blir en viktig korreksjon til alt som kan lede til selvrettferdige heltehistorier i svart og hvitt.

Scenografien er enkel og overdådig på samme tid. Et skråstilt platå over scenen fungerer både som festningsverk og Blüchers dekk. Noen hvite kasser gjør nytten som ulike møbler og rekvisitter. Mørke vannmasser projiseres mot borggårdens vegg, som en stadig påminnelse om det synkende skipet. Soldater og «vanlige folk» har naturtro tidsriktige kostymer og uniformer, mens de historiske lederskikkelsene er karikerte og overdrevne.

Egneartet militærmusikk

Trygve Brøskes musikk er fantasifull og effektiv – tonal og melodiøs og full av sitater, men aldri forutsigbar eller banal. At den er skrevet for korps gir en virkningsfull militær ramme, understreket av reveljer og fanfarer og stadig tilbakevendende bruddstykker av taktfast marsj. I tillegg til korps har Brøske skrevet inn solostemmer for akkordeon og gitar, som bryter opp uttrykket og gir mulighet til en utvidet lek med sjangre og stilarter.

Et av mange musikalske høydepunkter oppstår når kontratenor Daniel Rene Sagstuen Sæther som øverstkommanderende for invasjonen av Oslo, Admiral Kummetz, synger om kapp med to klarinettister. Magne Fremmerlid er fenomenal som en brumlende, selvgod Mussolini, Eir Inderhaug briljerer som illsint Hitler og Goebbels i et halsbrekkende stemmeleie, Aleksander Nohr er tydelig og troverdig som kommandanten selv, og Christian Eggen hopper ubesværet fra rollen som stødig dirigent til avslappet historieforteller fra scenekanten. Noen nevnt, men ingen glemt – både skuespill og sang holder et høyt nivå gjennom hele produksjonen. Kongelige norske marines musikkorps spiller prikkfritt, og jeg har heller aldri hørt Oscarsborg Operakor bedre enn dette.

Flertydighet til siste slutt

Librettoen balanserer hele tiden hårfint på kanten av det banale – bevisst, skulle jeg tro, med egne vrier på kjente troper om å stå sammen, kjempe videre og aldri glemme. Som når gruppelederne etter tablået i Kongelunden spør (fritt etter hukommelsen): Hva er det aller viktigste vi ikke må glemme etter andre verdenskrig? Spørsmålet er fremsatt som om det var retorisk, men ettersom det jo ikke finnet ett, åpenbart svar, blir det hengende forvirret i luften. Eller når nasjonalsangen parafraseres for å passe til anledningen: «...denne natt som senker drømmer». Den ironiske snerten er aldri langt unna, som når et samlet ensemble til slutt synger i kor at de aldri skal la seg lede igjen, aldri mer gå i takt, eller aldri mer synge i kor.

Selv om oppsetningen samler mange av trådene i siste nummer, er det – heldigvis – fremdeles ikke alt som gir fullstendig mening. Noen spørsmål forblir ubesvarte, konklusjonen er fragmentert og budskapet flertydig. Skal man la seg lede, eller ikke? Forestillingen svarer behørig nølende: «Det kommer vel litt an på».

Kommandanten tematiserer ting vi har hørt tusen ganger før på en måte som ikke føles forslitt. Uten å egentlig fortelle hele historien om okkupasjonen av Norge enda en gang, tas dens redsler likevel opp i full bredde. Og til alt overmål fungerer denne oppsetningen også som et slående eksempel på at opera ikke er en død kunstform, men derimot spesielt godt egnet til å granske og kommentere menneskelivets umulige og kaotiske kompleksitet.