Vellykket mosaikk av snålinger

Opera di Setra er en liten privatdrevet opera på en fjellseter, i nærheten av Tylldalen i Tynset kommune – med utendørsscene og benkerader i en gresskledt skråning, kyr på beite og servering av lokale spesialiteter i pausen. Etter eget sigende forsøker de gjerne å gjøre en lokal vri på stykkene de setter opp, som da Den glade enke i 2019 handlet om fylkessammenslåingen av Hedmark og Oppland.

I år har de altså tatt for seg egnens store sønn, Kjell Aukrust, og hans Flåklypa Tidende – en fiktiv avis om en fiktiv fjellbygd. Ifølge Aukrust selv var Flåklypa inspirert av hjemstedet Alvdal, en av setras to nærmeste bygder. Flåklypa dukket første gang opp i spalten «Våre duster» i Forsvarets tidsskrift Mannskapsavisa i 1954, der Aukrust var avistegner. Senere fikk spalten navnet «Flåklypa Tidende», med vitsetegninger og humoristiske tekster formet som avisartikler. «Flåklypa Tidende» figurerte jevnlig i ulike publikasjoner og ble også utgitt i bokform i flere omganger. Gjennom dukkefilmen Flåklypa Grand Prix fra 1975 ble mange av figurene allemannseie.

«Eg baska meg trøyt»

Flåklypa Tidendes opera er komponert av Eva Holm Foosnæs, og regissør Ronald Rørvik og koreograf Toni Herlofson har skrevet librettoen selv. Her får de mest markante raringene fra «avissidene» utfolde seg i fri dressur, med noen tillegg og lokale tilpasninger. Vi møter blant annet sjefredaktør Frimand Pløsen, sportsjournalist Melvin Snerken, forfatter Hallstein Bronskimlet d.a.y. (den aller yngste) som strever med sin store diktsamling Eg baska meg trøyt, enkefru Engelschøn-Glad med sin karakteristiske «tanefein» – hun kan ikke uttale bokstaven L, og ikke minst sykkelreparatør og oppfinner Reodor Felgen.

Første akt foregår på Krokryggen gamlehjem, eller nærmere bestemt på setra, der beboerne er midlertidig innlosjert på grunn av oppussing. I annen akt er beboerne invitert til «nyåpning av Meierisalen i Alvdal», der alle får bidra til underholdningen med sine gamle kunster: Bronskimlet leser selvsagt dikt, det synges og danses, og Reodor Felgen demonstrerer diverse mer eller mindre nyttige oppfinnelser, som et vakuumklosett som gir håndfast hjelp til trege mager. Selvsagt må også bergenser Olram Slåpens Jægermarsj for dobbeltstemmer fremføres, komponert ved å skyte et dobbeltløpet Remington haglgevær mot notepapir.

Høyt nivå

I det store og hele er overgangen fra tøyseavis til komisk opera svært vellykket. Librettistene har gjort gode utvalg og sammenstilling av karakterer og situasjoner. Eva Holm Foosnæs’ musikk er både oppfinnsom og tilgjengelig på samme tid, og den sklir sømløst ut og inn av rollen som fremtredende selvstendig aktør og illuderende bakgrunnsmusikk. Noen ganger melodiøs og sangbar, andre ganger taktil, rytmisk og kantete, men aldri fullstendig abstrakt. Sitater av blant andre Wagner, Puccini og Grieg er snedig flettet inn, og selvsagt Bent Fabricius-Bjerres «Reodors ballade» fra filmen Flåklypa Grand Prix.

Også fremføringen sitter som den skal i alle ledd. Holm Foosnæs dirigerer selv med full kontroll fra en tilsynelatende ugunstig posisjon på siden av scenen, og hennes sjupersoners ensemble er imponerende lydsterkt og presist. Det smeller også av Nord-Østerdal operakor, som heller ikke har noen problemer med presisjonen, selv når de står med ryggen til dirigenten.

Solistprestasjonene er også jevnt over gode. Produsent og tidligere operasjef Lars Eggen, nå sjef for Opera Trøndelag, bobler av overskudd i rollen som Melvin Snerken, og dét med ypperlig komisk timing. Gunnar Andor Nieland overbeviser både scenisk og vokalt som en Bronskimlet blottet for selvironi, mens Ingeborg Haugvik Francke er strålende som Aurikla Wedel-Jørgensen, «syngende friserdame fra Tromsø» med et uforpliktende forhold til intonasjon. Sivert Jullumstrø og Maia Reppe holder styr på «gamlingene» med stødige hender og stemmer, som henholdsvis Simon Snusen og Oliane Sjulusvangen.

Bortenfor tid og sted?

Det eneste jeg ikke synes fungerer helt, er fortellingens ytre rammer. Det er litt uklart for meg om vi er i nåtiden, på avisens tid eller rett og slett helt utenfor tiden: Når sjefredaktør Pløsen i åpningsscenen klager over mangel på både stoff og lesere, insisterer journalist Snerken på at løsningen er å bli nettavis og få profil på Instagram og TikTok. Samtidig antyder klær, språk, fakter, interiør og rekvisitter at vi befinner oss tidligst på 1950-tallet. Det er heller ikke klart for meg om alle rollefigurene er beboere (eller ansatte) på Krokryggen gamlehjem, ettersom særlig både Pløsen og Snerken åpenbart fremdeles jobber med å lage avis, samtidig som de later til å bo på gamlehjemmet. Det ville for så vidt være naturlig at de fleste opprinnelige Flåklypa-karakterene for lengst var på gamlehjem og vel så det i 2023, men Oliane Sjulusvangen og lensmannsbetjent Simon Snusen skal her tydelig forestille unge mennesker. Deres antrekk, gester og talemåter er likevel like gammelmodige som hos resten, og på et tidspunkt demonstrerer de også den «moderne» dansen tango.

I begynnelsen av operaen antydes også på mange måter at det vil komme et plot – skal vi følge skjebnen til den nedleggingstruede avisen? Eller oppstår det komplikasjoner i den hemmelige, gryende romansen mellom Sjulusvangen og Snusen? Men det blir ingen dramatiske narrativer å følge, og etter hvert får jeg inntrykk av at operaen snarere er lagt opp etter mønster fra «avisen» – som en serie løst sammenhengende innslag. Det virker som en god idé og fungerer på mange måter helt utmerket i seg selv, men det hadde likevel gjort seg med en og annen oppstramming og rendyrking av formen.

Uansett er dette bare for en parentes å regne. Opera di Setra har gjort det igjen – laget levende, levedyktig, knakende god operafarse mellom kyr, mygg og dvergbjørk, på en knøttliten utendørsscene langt til fjells.