Priset være teatret

Tyra Tønnessen skrev tirsdag et kampskrift mot Heddapriser, kåringer og konkurranser. Debatt er alltid av det gode, så det er jeg glad for. Jeg er talsmann for årets Heddajury, men dette forsøket på et svar står jeg for alene. Heddajuryens lønninger er dessverre ikke høye nok til å forsvare innkalling av full jury. Men min påstand som forsvarer er uansett: Ikke skyldig. Verden vil aldri bli et perfekt sted, men den er et bedre sted med Heddapriser enn uten Heddapriser.

Tønnessen har satt sine innvendinger opp i seks ryddige punkter her på Scenekunst.no, så la meg prøve å svare like ryddig.

1) Første innvending er at kunst ikke er konkurranse. Hun argumenterer for at det er så mange parametere innen kunsten at det ikke er mulig å si hva som er best. La meg først si at det i så fall er en svært dårlig skjult hemmelighet at det finnes konkurranse innen kunsten. Det konkurreres om stipender og støtte, de går til dem beslutningstakerne mener er best. Jeg hører til og med at det konkurreres om roller, til og med også i åpent lende, på auditions. Hvordan skulle man egentlig ellers gjort det? Loddtrekning? Kvalitet er et subjektivt, men helt nødvendig kriterium når kunst skal diskuteres. Og teaterpriser har alltid vært der. Som Rania Broud i juryen minnet meg på, så begynte grekernes Dionysiaer med priser for rundt 2500 år siden. Først for dramatikken, siden for skuespillerne.

La meg røpe en annen hemmelighet: Når teatersjefer bestemmer repertoar så jakter de på de beste regissørene de kan få tak i. Og når teaterregissører diskuterer besetning på teatersjefens kontor vil de ha de skuespillerne de mener er best til hver rolle. Når man prøver ut forstillingen på gulvet, velger man til en hver tid det grepet man finner best. Og hvis man vet hva som er best så tidlig i prosessen, bør det vel også være mulig å vurdere ferdige forestillingers kvaliteter opp mot hverandre?

Alle slike vurderinger er subjektive, ikke objektive. Mange er heldigvis uenige med oss i juryen, og la meg avsløre nok en hemmelighet: Vi er ikke alltid enige oss i mellom heller. Heldigvis. Slikt blir det bra diskusjoner av. Men akkurat slik prøvetid helst bør ende i ferdige forestillinger, bør jurydiskusjoner føre fram til kåringer. Slike som stimulerer til samtaler og diskusjoner. Hvilket er bra, for det snakkes for lite om kunst og teater. Og ingen andre enn juryen vil noen gang få vite om det skilte en millimeter eller en meter mellom de ikke nominerte og de nominerte, eller mellom de nominerte og prisvinneren.

Tønnessen sammenligner idrett og teater og påpeker at sport og teater er forskjellig. Det har hun helt rett i. Mange idretter kan måles objektivt og ikke bare billedlig, i centimeter eller sekunder. Noen idretter er i en mellomposisjon, der flaks også roter ting til (ta for eksempel landskamper). Men kunst er aldri objektivt, vi er heller ikke «liksom-nøytrale». Juryen utøver sitt subjektive skjønn. Igjen: Litt slik som teaterregissører.

2) I andre punkt argumenterer Tønnessen for at teater er kollektivt og at det skaper vondt blod i teatret «når noen utenfra går inn i dette kollektivet og fremhever en prestasjon». Her steiler jeg litt: Vil virkelig ikke teatret bli sett utenfra? Det må bety at du ikke vil ha anmeldelser heller? Skaper det ondt blod at noen (noen utenfra!) syns én skuespiller er strålende uten å si «strålende» til resten av gjengen? Jeg tror bedre om norske teaterkunstnere: Jeg tror de samtidig kan klare både å være potte sure fordi de ikke selv fikk en pris og glede seg over at kolleger hylles. Det heter seg på sportssidene at «sølv er nederlag», men du skal da virkelig ha et idrettshue for ikke å bli stolt av å bli nominert – selv om du ikke vant?

Betyr alt dette at feil skuespiller eller forestilling av og til hylles? Tja, for å mene det må man jo ha en mening om hva som er best. Best er ikke et farlig ord, så kjør gjerne debatt – det løfter fram flere, og det er bra.

3) I sitt tredje punkt nevner da også Tønnessen at hun er uenig i mange av juryens vurderinger. Det må hun være ut i fra en vurdering av at noe er bedre enn noe annet. Så det er altså mulig. Og skal man ta argumentet om teatret som en kollektiv kunstart på alvor, skal da heller ikke anmeldelser vurdere enkeltpersoner i forestillinger? Da vil kritikeren bare kunne skrive om forestillingen som helhet? På et punkt er vi enige: Som jury har vi sterkt anbefalt Heddakomiteen å innføre en samspill/ensemble pris for å hylle glitrende samspill mellom skuespillere. Den prisen mangler vi nå.. Personlig mener jeg ellers at det tvert i mot er et problem at kritikere skriver mindre om enkeltskuespillere enn de gjorde før. Uten å nevne navn tar Tønnessen så opp utfordringen med at noen forestillinger er koproduksjoner med utlandet, eller gjenbruk av løsninger fra det samme utland. Jeg mener samarbeid med utlandet er en god praksis i et lite, åpent land som Norge. Forskjellige sjangere, som teater, dans og opera skapes også på forskjellige måter ut i fra forskjellige tradisjoner. Men vi er helt enige om at det nyskapende og originale er – og unnskyld at jeg stadig kommer tilbake til dette ordet – best.

4) I sitt fjerde punkt kritiserer Tyra Tønnessen at kritikere er representert i juryen. Hun mener en jury av bransjens egne folk kunne fungere som et korrektiv til kritikkene. Mon det. Min tese er at en helt intern jury fra bransjen dramatisk vil øke risikoen for det «onde blodet» Tønnesen bekymrer seg for. Det beste man kunne si om en slik jury er at de ville være at de var så kompetente at de var inhabile. Det verste ville være at de korrigerer kritikerne på vegne av venner og bekjente.

Nå er ansvaret todelt: Vi har en Heddakomiteé, full av kompetente teatermennesker, som bestemmer hvem som sitter i juryen og juryarbeidets rammer, priskategorier og premisser. Så har vi en Heddajury, som i all beskjedenhet også er nokså kompetent, og som er gitt ansvaret for å se forestillinger og dele ut priser etter de kriteriene komiteen har satt. Det er en klok løsning.

5) I femte punkt siterer Tønnessen Rolv Wesenlunds «Slapp av, alle får». Den falt ikke under en Heddautdeling som hun skriver, men på en Amanda-prisutdeling. De har færre filmer og enda flere priser. Men det vondeste for henne er at så mange må gå inn i alderdommen med tom peishylle, uten en eneste Hedda. Som en nominert sa til meg på søndag: «Peishylle? Når faen skal jeg få råd til en peis?». Men lønnsforholdene blir her et sidespor. La meg si at det å være scenekunstner for mange blir å gå langsomt gjennom sesongene, skotte på de opphengte rollelistene og gradvis skjønne at de aldri fikk en Ophelia eller Julie. Hamlet og Lear kom aldri fram til dem. Jeg beklager de gammeldagse eksemplene, men dere skjønner hva jeg mener: Skuffelse er en del av livet. Det beste man kan si om den er at den bygger karakter. Men den blir jo ikke mindre om vi fjerner noen statuetter.

6) Og så – til sist kommer Tyra Tønnesen fram til prisen. Hedda er en tvilsom hyllest. Hun svikter seg selv for komfort og status, før hun skyter seg i siste akt. Statuetten er formet som en pistol. Man kan si mye om det, men jeg tror ikke at prisen skal leses som en oppfordring til å redusere teatrenes pensjonskostnader. Hedda står da godt som et motstykke til «Peer Gynt»-prisen. Han var jo heller ikke en plettfri hedersmann. Jeg syns det er fint at teatret hyller de kompliserte karakterene framfor de rene og ranke. Jeg tror faktisk teaterscenen også er stedet for de skakke sjeler, de vanartige villskudd og de stormannsgale generaldøtre. Det er et mangfold i det jeg liker at vi hyller. Og en dag skjønner kanskje Hedda at pistolen skal rettes i en annen retning. Kanskje til og med i mot konkurransesamfunnet. I teatret er jo alt mulig.

For å oppsummere: Tyra Tønnesen har rett i mye. Men drømmen om det vidunderlige møter alltid virkeligheten: Valg må tas.

Er det bedre at det finnes en Heddapris enn at det ikke finnes en Heddapris? Jeg tror det er fint den finnes. Kan vi løfte fram skuespillere for strålende prestasjoner, eller skal vi bare hylle kollektivet der det ledes til seier av regissøren? Jeg sier: Leve skuespilleren. Leve dramatikeren. Leve scenografen, lysdesigneren, lyddesigneren og kostymemakeren. Hver og en av dem er en del av og samtidig mer enn kollektivet de arbeider i.

Og ikke minst: Leve debatten! I år ga Tyra Tønnessen oss den: Takk! For slik en teaterkritikk ikke skal være er en endelig dom, men starten på en samtale, er en juryvurdering heller ikke siste ord, men heller et oppspill til nye samtaler om kunst og kvalitet. Verdien av Heddaprisen ligger ikke i dekoren på folks peishyller. Den ligger i oppmerksomheten den skaper om scenekunsten. Tro meg: Den trengs.