Jeg klarer ikke la være å kritisere i disse glade sommerdager: Det er mye å si mot Heddaprisen, jeg skal nøye meg med 6 punkter.
Leve teatret. Død over konkurransen!
1 – Kunst er ikke konkurranse. For meg er det en reduksjon av det vi driver med å påstå at en kan si hvilken av tre forestillinger, skuespillerprestasjoner og så videre som er best. Det er forskjell på godt og dårlig teater, men våre parametere er så uendelig mange at forestillinger og enkeltprestasjoner ikke kan skilles fra hverandre på samme måte som i idretten der det er få parametere: raskest, flest mål og så videre. Siden hele samfunnet går mer og mer i retning konkurranse og måling, bør kunsten forbli en alternativ måte å forstå verden på.
Det er viktig at forestillingene våre er en del av samfunnet og at hele befolkningen er speilet og representert i det vi lager. Jeg tror det blir lettere å få til god representasjon hvis en ikke samtidig har kravet om at alle forestillingene som løftes og feires også må være de aller, aller beste ut fra en liksom-nøytral målestokk.
2 – Teater er en kollektiv kunstform. Det skaper ondt blod i norsk teater at noen utenfra går inn i dette kollektivet og fremhever én prestasjon. Jeg har selv blitt hedret for arbeid andre har bidratt sterkt til, og jeg har opplevd andre bli hedret for arbeid jeg vet at jeg har stor del av. Det er pinlig begge veier. Det vondeste eksemplet på dette opplevde jeg under en produksjon hvor seks eldre skuespillere klarte å samarbeide til tross for at de hadde hatt et langt liv med til dels harde konflikter seg imellom, ikke minst knyttet til den enes sjefsperiode. Men nå var han gammel, og han hadde hatt et slag. Prøveperioden ble et slags forsoningsarbeid der de andre ga ham den støtten og hjelpen han trengte for å gjennomføre på en vidunderlig måte. Det var gripende å oppleve hvordan de samlet seg om sin felles kunstform, skuespillerarbeid. Den stemningen som oppsto i skuespillerfoajeen den dagen Hedda-nominasjonene kom og denne grand old man nok en gang var løftet opp av fellesskapet og hedret, var ubeskrivelig. Det hjalp ikke at han takket de andre i talen sin.
3 – Jeg er som regel uenig i veldig mange av vurderingene. Dette er jo en subjektiv og alminnelig innvending som en kan si «skaper debatt om hva teater er». Men for eksempel dette at det stadig, og også i år, nomineres forestillinger som i hovedsak er skapt i et annet land, et annet år, og som bare har blitt satt opp på nytt i Norge, med noen justeringer selvfølgelig, men som likevel ikke er originalproduksjoner – det undergraver troverdigheten.
4 – En kunne kanskje forestilt seg at Heddaprisen var bransjens eget korrektiv til den vurderingen vi underlegges fra pressen og kritikerne. Men Hedda-juryene består svært ofte av mange av de samme som dem som anmelder. Kritikkene er gjerne en pekepinn på hvem som vil bli nominert.
5 – Norge er et ganske lite teaterland, og prisen henger dermed ikke så veldig høyt. Alle institusjoner har velbegrunnet håp om pris hvert år. Det påstås at Rolv Wesenlund, som ledet en av de første Heddaprisutdelingene skal ha sagt: “Slapp av, alle får”. At prisen ikke henger så høyt gjør kanskje at de som får den ikke føler seg så utpreget flinke – men enda mer gjør det at de likevel mange som aldri får prisen til tross for et langt liv i teatret, til tross for å ha gitt seg selv og sine dager og kvelder til denne krevende kunsten, at de etter endt arbeid og fortsatt tom peishylle, kan få en liten følelse av at det de ga ikke ble satt helt pris på. Det var en lett pris å få, mange kolleger har fått den, men jeg fikk den likevel ikke, kan de komme til å tenke. Det kan hende de ser stort på det og tenker det er jo ikke så nøye, det er bare litt fest og moro for å få fokus på norsk teater. Men hvis en leser nekrologer over norske scenekunstnere, ser en at i den store offentlige oppsummeringen av et liv blir ikke Heddaprisen glemt, tvert imot.
6 – Hedda Gabler – som prisen er oppkalt etter – er en karakter som svikter seg selv til fordel for komfort og sosial status. En merkelig figur å kalle opp en hyllestpris etter. Når Hedda Tesman oppdager at hun har forrådt Hedda Gabler, skyter hun seg – også et valg jeg mener ikke er til etterfølgelse. Selve statuetten er en pistol forkledd som en kvinne. Jeg håper pris-mottakerne ikke oppfatter den som en oppfordring.