Dyktig, mørkt og morsomt

OK, Så hva er nå dette for noe? Et hundre år gammelt og sjeldent spilt stykke? Evig aktuelt, liksom?

Nei, nokså spesifikt aktuelt, faktisk. Handlingen i «Flukt» er lagt til tiden da de røde knuste de hvite under den russiske revolusjon og i en brutal krig presset dem ut av Krim-halvøya i nåværende Ukraina. Slik fungerer den godt som kommentar til Russlands invasjon av Ukraina i dag, og til skjebnen til flyktninger i alle vår tids kriger.

Men dramatikeren, Mikhail Bulgakov, er da russisk?

Om dette strides det. Han hadde russiske foreldre som flyttet til Ukraina. Han vokste opp og tok utdannelse i Kiev. Han ga slett ingen støtte til ukrainsk uavhengighet, men alvorlig talt: Han var forfatter under Stalin. Nå vil mange i Ukraina boikotte ham som russiskvennlig. Det er synd Nationaltheatret med sine debattarrangementer ikke våger røre den debatten.

Men under Stalin skriver Bulgakov et stykke om generaler og overklasse fra den andre siden?

Stalin hadde ham i en lekker felle. Han fikk lov til å skrive, men ikke til å publisere. Han overlevde som regiassistent, etter ordre fra Stalin. Flukt ble ikke satt opp før i 1957. Det skildrer de siste dagene av borgerkrigen. De «hvite» styrkene kjemper sin siste kamp på Krim før generalene flykter til Konstantinopel med overklassen på slep. Vi møter krigsforbrytelser, desperate skjebner formidlet med svart og absurd komikk.

Og hva handler det om?

Menneskets møte med den umenneskelige krigsmaskinen og om hva flyktningstatus kan gjøre med mennesker. Krigen brutaliserer både generaler og sivile. Og hvem vi er kommer alltid an på hvilken situasjon vi er i: Noe av det meste effektive i forestillingen er nettopp forandringen i mennesker når de kastes ut av sine liv eller maktposisjoner og plutselig blir ribbede flyktninger. Noen blir gale, noen vrir seg unna, noen selger seg – og noen vokser på krisen. Marte Ingebrigtsen overbeviser som en av dem som kan å overleve.

Blir det bra teater?

Definitivt. Vi møter Maria Kristine Hildonen som Serafima og Herbert Nordrum som den ustyrtelig forelskede Sergej. Hun er gift med en rik og korrupt minister og flykter for å finne ham. Han er privatdosent, hvilket er et fint navn på en vikar, og flykter på uforlignelig fomlete vis på jakt etter en bedre jobb. På veien møter de general Tsjarnota (Trond Espen Seim). Han er av risikoblindt kosakkblod, mens Khludov (Ole Johan Skjelbred) er en kjøligere general med sans for å henge folk, enten det trengs eller ei. Disse hersker over krigens mange ofre, deltagere og profitører. De følges gjennom fire akter som hver består av to drømmer. Eller mareritt, egentlig. Altså slik livet er under krig.

Man får altså mye for pengene?

Det bør man få. Nationaltheatret tar nå tre kvart tusen kroner for billetter i orkester, 600 kroner for første balkong. De har definitivt tatt overklassens side i klasssekampen om billettene. Men allmuen kan fortsatt kjempe om et femtitalls plasser øverst på andre balkong, om de ikke har høydeskrekk. De koster bare 265.

Nok om virkeligheten, hvorfor er forestillingen så bra? Regissør er Alexander Mørk-Eidem. Et av hans spesiale er klassikere, et annet er å gjøre dem interessante og til og med underholdende for et stort publikum. Med «Flukt» viser han sin evne til å fortelle en historie engasjerende. Her går ikke energi går tapt i scenisk tomprat, fortellingen stamper av gårde som et pansret tog i krig. Det uvesentlige ryddes brutalt til side. Tross dette og det store formatet inviteres vi inn i menneskeskjebnene, både de som kjøres over og de som kjører.

Ja for slikt står da på skuespillerne? Selvsagt. Men Mørk-Eidem har evnen til å forankre skuespillernes arbeid i teatermaskinen. Og skuespillernes kvaliteter trives i hans innfatning. Maria Kristine Hildonen rolle starter som gift overklassekvinne på flukt. Hun ender som en kvinne ribbet for alt unntatt sin menneskelighet. Det er et gripende, nakent spill som står som kontrast til de mer brutale scenene. Herbert Nordrum er lattervekkende presis i sitt spill som premiefomlete førstedosent. Sammen gir de to tidlig varsler om humor og sårbar menneskelighet, slik at vi skjønner at her blir det også er lov å le. Trond Espen Seims kosakkgeneral er like breddfull av klassisk machobravado som av impulsivitet og svakhet: En general som spiller bort sine siste penger på kakkerlakk-veddeløp (!), og roter bort buksa si i Paris uten å miste verdigheten. Gjør Bulgakov narr av generalene? Han gjør også dem menneskelige, også i sine krigsforbrytelser. Generalene til Seim har et motstykke i Ole Johan Skjelbreds kjølig avstumpede general. Her henges folk uten affekt. Det er et sterkt portrett av nihilisme og følelsesløs kynisme, som til slutt får sin straff. Khludov forfølges av spøkelset til en hengt soldat – her i form av en videofilmende skikkelse, der Jacob Jensen gjør inntrykk i en liten og etter hvert stum rolle. Skjelbred gjør et sterkt inntrykk i sine første scener, han dominerer rommet fra sitt hjørne av scenen. Seinere blir det noe mer statisk over hans stadige gjensyn med spøkelset som forfølger ham. Vi ser ikke utvikling.

Hvilket landskap er vi i på scenen? Erlend Birkeland er rutinert scenograf og leverer som nesten alltid. Dreiescenen er delt i to av en blikkvegg, slik at vi hele tiden har et forrom og et bakrom – det gir en egen uro for hva som skjer eller kan komme bakfra. Scenen er naken, med få objekter. Et vakt- eller lyskastertårn dominerer. I blikkveggen er det innfelt et lerret der vi ser svart/hvitt-film som tidfester handlingen til første verdenskrig. Disse vokser til store bakscenefilmer i noen scener. Disse rommene kan illudere kloster eller jernbanestasjon, Krim eller flyktninge-kvarterene i Konstantinopel – vi sneier også innom en dekadent russisk oligark i Paris. Kostymene til Jenny Ljungberg og maskene til Ida Kristine Høgbakk kan også gjerne fremheves: Med nedtonet og konsekvent fargebruk er de med på å gi skikkelser og situasjoner troverdig identifikasjon. De er kanskje litt over toppen der de glir over i absurd farse i de ydmykende flyktningescenene i Konstantinopel.

Så hva står igjen som det beste ved forestillingen? To ting: Det profesjonelle håndverket i mange ledd i en virkelig stor og krevende teaterproduksjon, og skildringen av menneskets kamp for å overleve under krig og flukt. I en brutal verden blir vi alle så små, uansett hvor mange stjerner og patroner vi har. Samtidig lar Bulgakov og slik også oppsetningen det fattige lille blafrende, håpet leve. Det gjør inntrykk.

Og hva var du mindre fornøyd med? Den farsepregede drømmescenen fra Paris, med en korrupt russer og hans usannsynlige dumme tjener ble ikke helt integrert. Den er riktig morsom, men ble stående som en frittstående, kanskje litt for lang sketsj. Og når Nationaltheatret setter opp et stykke av en russlandstro ukrainsk forfatter under en krig i Ukraina er det synd de ikke tør ta tyren ved hornet. Kjør debatt!