Årets høydepunkter: Julie Rongved Amundsen

Scenekunståret 2023 har vært preget av postpandemisk dyrtid, dårlig institusjonsøkonomi og en økning av kommersielt repertoar. I løpet av året har jeg kjent meg stadig litt mer motløs. Det har vært lengre mellom høydepunktene enn tidligere år, og innimellom har jeg bekymret meg for at teatrene hverken har tid eller penger til virkelig å undersøke hva godt teater er. Istedenfor har vi fått en rekke forestillinger med dramaturgier inspirert av Netflix-binging og Broadway med emosjonelle effekter som minner om britisk 90-tallsteater. Én av årets største teaterdebatter ble symptomatisk nok satt i gang av litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen i BLA da han 23. august anklaget norsk teater for å være «ulitterært». I et intervju med Klassekampen en uke senere hevdet han at litteraturen var «selve arnestedet for meningsskapelse» og at det er vanskelig å skape mening ut fra rent sceniske påfunn. Jeg ble først oppriktig provosert av ideen om at meningsskapelse er noe som bare kan ses i sammenheng med tekst og bruk av ord. Det performative språket er i sin natur bredere enn det. Men ettersom debatten skred frem fikk jeg samtidig en snikende følelse av at Pedersen strengt tatt har rett i at det gjøres for dårlige tekstlesninger i norsk teater, og at viljen til meningsskapelse og formidlinger av erkjennelser om hva betydningsdannelse er, ofte forsvinner til fordel for kjappe og «påklistrede» grep. Til tross for at jeg lurer på hvilken retning norsk teater som helhet beveger seg i, har det vært flere høydepunkter i 2023, og det har ikke vært lett å velge hvilke forestillinger som skal trekkes frem når året skal oppsummeres. Men i lys av Helmich Pedersen-debatten, er de tre forestillingene jeg har valgt å løfte frem alle verk som på ulikt vis går i dybden på og undersøker hva performativ meningsdannelse kan være.

Mette og Iben Edvardsen: Livre d’images sans images, Black Box teater

Livre d’images sans images tar utgangspunkt i H.C. Andersens novelle Billedbog uden billeder fra 1848. I fortellingen møter vi en mann som kjenner på en følelse av fremmedgjorthet når han flytter alene til en stor by. Ut av vinduet i loftsværelset sitt kan han se alle hustakene, og han kan se månen. Hver kveld forteller månen ham en historie om ting den har sett rundt omkring i verden. Månens fortellinger er billedrike og detaljerte, men korte og konsise. Mette Edvardsen sitter i midten av det tomme scenegulvet sammen med tenåringsdatteren, Iben. De leker en assosiasjonslek, og det blir raskt tydelig at bildene som oppstår i denne forestillingen skal skapes i samarbeid mellom scene og sal. Ved hjelp av et enkelt, men billedrikt språk oppstår bildene i publikums indre. På den måten viser forestillingen hvordan kunst så ofte handler om det som ikke finnes, om det vi kan tenke oss og som derfor blir like virkelig som det vi kan se. I anmeldelsen min av forestillingen skrev jeg at forestillingen er en ode til det som ikke finnes, et verk som viser oss kunstens særegenheter nettopp fordi kunsten eksisterer mellom det som finnes og ikke finnes. I det presise, men avdempede scenespråket skapes et omsorgsfullt rom som utforsker hvordan det kan skapes mening i den romlige kunsten.

Den molekylære ballettens hus: AEIOUYÆØÅ, Dyrk Bryn.

Mellom 2010 og 2020 samlet Den Molekylære Ballettens Hus – et tverrfaglig kollektivt kunstprosjekt – inn 256 anonymiserte kunstverk fra både etablerte og uetablerte kunstnere. Hvert av disse kunstverkene består av et symbol eller en figur som Den molekylære balletten kaller toter, og en tot skal forstås som et tegn og som et utgangspunkt for utforskning. Av de 256 totene er seks av dem blitt «aktivert» tidligere, og mellom 13. og 16. april skulle tre nye toter bli aktivert, én for hver forestilling. Aktiveringen skjer gjennom dans og kjemieksperimenter. Aktørene er kledd i abstrakte kostymer som ligner totene, det menneskeliggjør de todimensjonale bildene og abstraherer det kroppslige på samme tid. Noe av det som tiltrekker meg med denne forestillingen er det helhetlige ambisjonsnivået, evnen til å tenke så langsiktig og stort med hva dette kunstprosjektet skal være. I tillegg kommer aspektet med å undersøke hva det er å skape mening som her får både en semiotisk og en ritualistisk side. Forestillingen er svært ulik Edvardsens, men også denne går inn i hva scenekunstrommet kan gjøre når det kommer til å skape mening og danne betydning i kunsthendelsen og hva som skiller et kunstrom fra hverdagsrommet.

Måsen av Anton Tsjekhov, Hålogaland Teater, regi Hanne Tømta

Anton Tsjekhovs dramatiske verk Måken er en av teaterhistoriens aller fineste tekster. Det har jeg ment så lenge jeg har kjent til den. Regissør Hanne Tømta har iscenesatt teksten før, men i oppsetningen på Hålogaland Teater i år, som har fått den nordnorske tittelen Måsen, ser jeg noen nye fortolkningsmuligheter. Forestillingen er en tradisjonell teaterforestilling og en rett frem formidling uten krumspring eller overdrevent fantasifulle grep. I Nora Furuholmens pene scenografi får vi et landskap fra et fin-de-siecle-Russland uten at det er gjort veldig mye for å skape tidsriktighet i noen som helst slags retning. Når jeg velger meg denne forestillingen som ett av tre høydepunkter i år, er det fordi det er en iscenesettelse som tar teksten alvorlig, går dypt inn i den og utforsker hvordan den best mulig kan formidles som teater. Dramatiske klassikere settes opp hele tiden i norsk teater, men jeg sitter ofte igjen med en manglende forståelse for hvorfor tekstene er valgt og hvilken motivasjon iscenesettelsen er drevet av. I Hanne Tømtas grundige tolkning ser jeg at motivasjonen er drevet av et ønske om å forstå og formidle tekstens iboende kvaliteter og spørsmål om menneskelige drivkrefter, ærgjerrighet og kjærlighet.