Årets høydepunkter: Hilde Halvorsrød

2023 er så fullt av store operaopplevelser at det er vanskelig å velge bare tre favoritter. Når jeg leter etter tre høydepunkter å trekke frem fra 2023, blir det tydelig at det har vært et ualminnelig godt operaår. Jeg har skrevet kritikk av over 30 ulike musikk- og teaterforestillinger i år og sett og hørt enda flere, og hvis jeg lager en grovt rangert liste, er det operaforestillinger på alle de øverste plassene. Jeg har riktignok sett mest opera, over 16 oppsetninger, men uansett – det er ikke hvert år at en så høy andel er bemerkelsesverdig gode.

Skråblikk på «Blücher»

Det er likevel ikke vanskelig å velge den forestillingen som står igjen som årets desiderte høydepunkt, nemlig OscarsborgOperaens urpremiere på Kommandanten midt i august, av Trygve Brøske og Marianne Meløy, regissert av Ivar Tindberg og dirigert av Christian Eggen. Den lykkes med så mange ting på én gang: For det første med den ambisiøse og stort anlagte formen, med både vandreteater som tok hele festningsområdet og fullskala opera på scenen i borggården. For det andre med en så oppfinnsom behandling av et tilsynelatende uttværet tema – invasjonen av Norge og senkningen av «Blücher» 9. april 1940 – at det fremsto nytt og evig relevant. For det tredje var forestillingen en eklatant demonstrasjon av operaformatets potensial – nå også som stedsspesifikt teater. Det samme helstøpte resultatet kunne ikke forekommet noe annet sted eller i noe annet medium. Alle elementene hadde sin uerstattelige rolle i byggverket – musikken, sangen, teksten, scenografien, skuespillet, lyssettingen – og festningen selv, der det hele faktisk fant sted for 83 år siden.

Musikken i sentrum

I en langt mer tradisjonell, men ikke mindre storslagen ende av skalaen, finner vi Bergen Filharmoniske Orkesters semikonsertante oppsetning av Wagners Parsifal. Med orkestret på scenen og enkle sceniske virkemidler som effektivt understøttet handlingen – hverken mer eller mindre – ble musikken det bærende elementet, og dens voldsomme narrative kraft fikk folde seg ut i all sin velde. Orkesteret, dirigent Edward Gardner, det store prosjektkoret og et makeløst solistlag gjorde at årets sterkeste musikalske opplevelse kom allerede i januar.

Fjellavis med levende bilder

Både Richard Strauss’ Elektra og Verdis Maskeballet ved Nasjonaloperaen blir nok stående i min personlige operahistorie. Den første mest på grunn av Ole Anders Tandbergs vellykkede univers av slitne forstadsgangstere, og Elisabeth Teiges fenomenale Krysotemis, en rolle hun også fikk Kritikerprisen for. Den andre fordi regissør Karolina Sofulakden beviste at det grandiose kostymedramaet slett ikke behøver å ha utspilt sin rolle, og fordi Matteo Lippi som Kong Gustav og Marita Sølberg som Amalie sang så eventyrlig at jeg glemte tid og sted. Likevel er det Opera di Setras urpremiere på Flåklypa Tidendes opera som knepent kaprer den tredje og siste plassen blant årets tre høydepunkter. Operaen er komponert av Eva Holm Foosnæs med libretto av forestillingens regissør og koreograf, henholdsvis Ronald Rørvik og Toni Herlofson. Med respekt og fantasi lar den Kjell Aukrusts kjente figurer fra den fiktive avisen Flåklypa Tidende boltre seg på scenen i en lang rekke underfundige og sprø tablåer, nesten som om «avissidene» ble levende. Opera di Setra er dessuten en totalopplevelse, der opera på høyt nivå serveres blant rautende kuer og pittoreske fjellformasjoner.