Årets høydepunkter: Judith Dybendal

Når vi nærmer oss slutten av scenekunståret 2023, og jeg skriver denne teksten, er det ikke lenge siden jeg satt i teatersalen til Det Vestnorske Teateret under den unike hendelsen Jon Fosse ord for ord - en maratonopplesning av Fosses 41 skuespill på 40 timer som ble vist på NRK. Jeg gleder meg over hvordan institusjonsteateret med sin Fosse-satsning ser ut til å ha hentet pågangsmot til å teste ut noe nytt. Jeg tenker at det må være de sterke aktørene fra det frie scenekunstfeltet i Bergen som har inspirert Det Vestnorske Teateret, for de siste årene har det nemlig dukket opp flere initiativer til nye og alternative lavterskel-visningsarenaer for utøverne i byen mellom fjellene. Derfor vil jeg først trekke frem minifestivalen Festival DanseRom som fant sted for andre gang en kald dag i mars på Cornerteateret når jeg oppsummerer 2023:

DanseRom

Initiativtakeren bak DanseRom er den Bergensbaserte dansekunstneren og koreografen Roskva Yasmin Andersen. Blant de åtte programpostene under DanseRom var det noe for alle fra 0-100 år. Dagen startet med to forestillinger for barn, før uteprogrammet forvandlet bystranda rett ved siden av Cornerteateret til en scene for både utøvere og nysgjerrig forbipasserende. Blant annet danset Anders Engebretsen soloen Stjerneskudd på en flytebrygge ikledd en kort, mørkerød tyllkjole og hvite joggesko. Øyeblikket der popdronning Whitney Houstons megahit «I’m Saving All My Love For You» ble spilt mens en gruppe svaner tilfeldigvis kom svømmende bak ham, har klistret seg til hukommelsen min. Kvelden ble avsluttet med tre arbeidsvisninger i kortformat som blandet koreografi med live-musikk. I en post-pandemisk tid som stadig kaster store, mørke skygger over det frie scenekunstfeltet, er det livsnødvendig med nyoppstartede initiativer som DanseRom som viser hva som rører seg på dansefeltet, og som får ting til å skje der publikum er.

Le Sacre Printemps - Meteor

Forestillingen Le Sacre du Printemps av det italienske dansekompaniet Dewey Dell som ble vist under BIT Teatergarasjens Meteorfestival i Bergen i oktober var et annet viktig øyeblikk for meg. Dansekompaniet ble etablert i 2006 og består av Teodora Castellucci, Agata Castellucci, Vito Matera og Demetrio Castellucci. Til en innspilling av musikken fra Igor Stravinskijs Vårofferet oppstår en helt fortryllende verden i en scenografi som forestiller en underjordisk hule og som liksom nesten strekker seg utover og mot oss i publikum i den lille black boxen i Studio USF. I en balletinspirert koreografi danser de fire ansiktsløse utøverne ikledd nydelige stoffer og fargesterke kostymer som forestiller larver og forskjellige insekter. De kaster seg ut i parringslek, gjemsel og slåsskamper som matcher dramaturgien i Stravinkskijs musikk til fingerspissene. På et tidspunkt blir også menneskene som entrer hulen offer for de underlige metamorfosene der både liv og død, drøm og virkelighet er to sider av samme sak. Ikke minst gir det å forsvinne inn i Le Sacre du Printemps meg en beroligende følelse av å være et lite og ubetydelig menneske i en kaotisk verden. Denne godbiten illustrerer dessuten noe annet viktig: En programmering man kanskje ville trukket på skuldrene av som publikummer på en stor scenekunstfestival i Europa, er nettopp det man trenger på en festival i Bergen.

Durante and the Bad Loves (Purgatorio X-XXVI)

«My name is Durante but everybody calls me Dante». Slik lyder en av de mange tekstlinjene i forestillingen Durante and the Bad Loves (Purgatorio X-XXVI), som er et samarbeid mellom Bergensbaserte Spreafico Eckly og musiker og komponist Matteo Fargion og ble vist under årets Meteorfestival. Forestillingen er en fortsettelse av Bad Dante Bad English Bad Opera fra 2022. Lite visste jeg som fortvilet 20 år gammel litteraturstudent da jeg slet meg gjennom utdrag fra Dante Alighieris Den guddommelige komedie uten å skjønne noe særlig, at jeg en dag kom til å gråte av latter over en iscenesettelse av det samme materialet. Andrea Spreafico bruker Dantes tekst som utgangspunkt, og på scenen står Durante selv (spilt av Robert M Johanson) sammen med seks musikere som synger og spiller på synthezisere. Lucia Bubilda Nanni har laget nydelige, broderte halvgjennomsiktige scenetepper som henger fra taket og lyssettes stemningsfullt i sterke farger underveis. Det er ikke helt lett å sette ord på – men det jeg kanskje setter aller mest pris på med denne forestillingen er hvordan den er oppriktig nysgjerrig på Dantes tekst – og tar den fra hverandre og setter den sammen igjen gang på gang. Resultatet er både banalt og veldig morsomt, samtidig som det vitner om en sjelden evne til å undersøke hver krik og krok av kompleksiteten i Dantes verk.