Årets høydepunkter: Runa Borch Skolseg

Benjamin Abel Meirhaege – A Revue

Denne kabareten hadde premiere i 2020, men jeg fikk først sett den og hans Ode to a Lovestory i år. Benjamin Abel Meihaege er en ung flamsk regissør man burde notere navnet til. For noen uker siden hadde han pr emiere på Death Drive på Volksbühnes hovedscene i Berlin. Meirhaege skaper fantastiske, uforutsigbare, visuelle og lydlige tablåer som ofte damper av sex. A Revue er en retrofuturistisk kabaret hvor hele spekteret av menneskelige følelser settes opp mot KI. Det er en dialog mellom hjerte og hodet, menneske og maskin, og vi befinner oss i år 4020. Det stilles spørsmål om hvordan fremtidens gamle musikk høres ut, vil den bli spilt av mennesker, roboter eller romvesener? Vil opera og ballett være vage minner eller en siste sjanse til å søke etter tapte følelser? Begge forestillingene til Meirhaege var sublime scenekunstopplevelser, og min lille trendspaning er at etter år med litt belgisk teaterdvale, er dette landets teater på vei opp igjen. Navn som Meirhaege, Anna Franziska Jäger og Nathan Ooms er alle verdt å sjekke ut

Elina Pirinen- Mortal tropical dances

Jeg har lenge vært en Pirinen-fangirl. Helt siden tidligere teatersjef på Black Box teater, Jon Refsdal Moe presenterte Personal Symphonic Moment under Oslo Internasjonale Teaterfestival i 2016 har jeg fulgt henne. Etter å ha sett et par arbeid hvor jeg har vært litt mindre begeistra, var jeg glad for å se henne back on track med Mortal Tropical Dances. De syv danserne og 11 musikerne som åpnet Meteor 2023 var fryktløse, morsomme, mytiske og energiske. Pirinen er som meg besatt av psykoanalyse, og det ubevisste velter frem på scenen. Forestillingen er både seremoniell, rituell og erotisk. I et litt traurig scenekunstår, synes jeg det var deilig å se noe som fikk fantasien til å spinne videre fremfor å drenere den ned til et nullpunkt. Musikken, som var komponert av Ville Kabrel, og fremført live av ham og et band, forsterket følelsen av å være i et parallelt univers i en drøy times tid.

Balenciaga - summer24

Motehuset Balenciaga valgte å vise sin sommer 24-kolleksjon i et fløyelsrødt drapert og hyperperformativt rom. Moren til sjefsdesigner Demna Gvasalia åpnet showet etterfulgt av et legendarisk cast som ville gjort Shakespeare misunnelig. Castet bestod av motejournalister, professorer og langvarige samarbeidspartnere ikledd sorte, tunge stoffer, blomstrete kjoler, oversiza trenchcoats, scifi-inspirerte solbriller, pompøse og romantiske hodeplagg, sexy skinnbadekåper og kavajer med overdimensjonerte skuldre. For meg var de særegne og personlige måtene å maltraktere catwalken på i møte med den franske komponisten BFRND sin musikk og tekst fra manualen La Veste Tailleur Homme om hvordan man skreddersyr en jakke og lest av Isabelle Huppert, rett og slett blant årets store scenekunstopplevelser. Jeg ropte høyt da Amanda Lepore kom i en svart aftenkjole i blonder, og BRFND avsluttet showet som brud. Klær, rom og lyd gikk opp i en høyere enhet og viste hvor performativ, subversiv og genial catwalken kan være, noe også Trajell Harell flere ganger har vist med sine poetiske og virtuose undersøkelser, nå sist på Dansens hus i januar.