Den absurde livsleden

Første gang jeg så Konstantin i Anton Tsjekhovs Måken skyte seg, var i 1998. Eller, jeg så det jo ikke, for i god tragisk tradisjon skjedde selve selvmordet offstage, men det er akkurat det som gjør skuddet så sterkt. Forestillingen ble spilt på Nationaltheatret, og Jan Sælid spilte Konstantin. Regi hadde den britiske regissøren Terry Hands. Jeg var ung og ubevandret nok til å bli genuint overrasket og dypt grepet av det sceniske selvmordet. Siden har jeg sett det, eller hørt smellet, mange ganger, og selv om jeg ikke blir overrasket mer, vet jeg at det kan treffe meg på veldig ulike måter. Tsjekhov er en av verdens mest spilte dramatikere, og én av grunnene til det er muligens at det finnes så mange måter å iscenesette dramatikken på. Hanne Tømta er kanskje den norske regissøren som har iscenesatt Tsjekhov mest. Hun har tidligere satt opp Kirsebærhaven, Tre Søstre og Måken på Nationaltheatret. Når hun nå har regi på sistnevnte igjen på Hålogaland Teater (HT), kan man se forestillingen som et nærstudium. På HT blir det fort merkbart at vi har å gjøre med en regissør som har forståelse og interesse for teksten, og som ser at den har mange og ulike fortolkningsmuligheter. Da Tømta satte opp Måken på Nationaltheatret i 2019, syntes jeg det var lagt for mye vekt på de komiske sidene ved teksten. Hun bruker samme bearbeiding av teksten nå som i 2019, av Mari Vatne Kjeldstadli, men den nye sceniske versjonen er på mange måter annerledes, og noe av det som lander ulikt denne gangen, er den vanskelige balansen mellom komedie og tragedie. HTs oppsetning har fått tittelen Måsen. De bruker fremdeles Kjell Helgheims oversettelse fra russisk, men Ragnar Olsen har gitt teksten nordnorsk språkdrakt. Handlingen foregår på et landlig gods ved en stor innsjø. Den berømte skuespillerinnen Irina Arkadina er kommet hjem sammen med sin elsker, forfatteren Trigorin. Hennes sønn, Konstantin, har også ambisjoner om å gjøre seg gjeldende i litteraturen og teatret. Han har skrevet et skuespill som hans utkårede Nina, som vil bli skuespiller, skal fremføre for de hjemkomne og de andre beboerne på godset. Han vil lage noe helt nytt, men det selvopptatte publikummet ser ham ikke, og Nina forelsker seg etter hvert i Trigorin i stedet. Når alle er tilbake på godset i siste akt, har det gått noen år. Nina, som siden sist har født og mistet Trigorins barn, jobber fremdeles forgjeves med å få fart på skuespillerkarrieren. Likegyldigheten til livet sprer seg, og forestillingen avsluttes med smellet fra pistolen når Konstantin skyter seg selv. På HT er scenografien ved Nora Furuholmen. Hun har tidligere samarbeidet med Tømta i en rekke produksjoner blant annet Henrik Ibsens Vildanden på hovedscenen på Nationaltheatret i 2020. Der var familien Ekdals hjem utstyrt med høye trær som illustrerte en glidende overgang mellom hjemmet og naturen og bygget opp under Hedvigs forhold til villanden på loftet. Også i Måsen er det trær på scenen. Det gjør scenerommet vakkert og underbygger naturens plass i fortellingen, det bidrar også med realistiske omgivelser til Konstantins utendørsteater i første akt. Siden de to første aktene foregår utendørs har trærne en annen funksjon enn de hadde i Vildanden. Men også her er forholdet mellom det intime og klaustrofobiske ved hjemmet, og naturen utenfor, sentralt. Interessant nok er innsjøen som er omtalt i sceneanvisningene byttet ut med en liten fontene. Når de snakker om innsjøen, får vi inntrykk av at den ligger et lite stykke unna, og det gir meg en følelse av at naturen er forsøkt temmet og kontrollert. Nordnorsk versjon At teksten er gitt en nordnorsk språkdrakt fungerer overraskende godt. De siste tiårene har det skjedd en åpning for dialekter i norsk teater, og sceneriksmålet er ikke lenger det eneste språket det er vanlig å høre på bokmålsscenene. Hålogaland Teater var i så måte en pioner; allerede fra oppstarten i 1971 gjorde de et poeng av å lage teater på lokal dialekt. På Østlandet ser vi oftere og oftere at alle dialekter brukes på scenen, og jeg har savnet en større bevissthet rundt at dialektbruk også er sceniske tegn. Ingen måter å snakke på, heller ikke sceneriksmål, er nøytral. Men brudd med forventninger eller talemåtene til resten av ensemblet vil i større grad tolkes som meningsbærende. Alt dette forstår de på Hålogaland Teater. Den nordnorske dialekten knytter karakterene til stedet og gir dem særpreg. Når Jonas Delerud spiller Trigorin på østnorsk, tydeliggjøres det at han kommer utenfra. Ketil Høegh spiller legen Dorn som en nordlending som bruker østnorske ord. Når språket får en klang av å strebe sosialt, skaper det en komisk effekt. Det nordnorske språket tilfører også fortellingen en kulturbakgrunn som gir liv til de mer absurde passasjene. Den kjappe replikken, som ofte sees på som en del av væremåten nordpå, passer her godt sammen med Tsjekhovs mange tragikomiske karakterer og utsagn. Dette bidrar til den fine balansen mellom det komiske og det tragiske.

Kjærlighetsmangelen Noe av det mest spennende med denne regien er hvordan den skildrer kjærligheten – og fraværet av den. Forholdet mellom Nina (Ingrid Mikalsen Deinboll) og Konstantin (Iver Innset) blir ofte fremstilt som den første store forelskelsen som blir ødelagt av ærgjerrigheten. I denne tolkningen skildres det ikke som en ungdommelig og uerfaren forelskelse, men som et middel for begges ærgjerrighet og ambisjoner. Kjærligheten er et sidespor helt fra begynnelsen av, kanskje fordi ingen av dem egentlig vet hvordan man elsker. Ærgjerrigheten blir dermed et substitutt for kjærligheten. Dette fører igjen til at livsleden for alle karakterene blir den dominerende følelsen i livet. For å tre ut av depresjonen og livsleden søker de berømmelse og anerkjennelse. Trigorin (Jonas Delerud) og Irina (Kristine Henriksen) kan heller ikke elske, men de speiler seg i hverandre i behovet for anerkjennelse. I denne oppsetningen er ikke Konstantin egentlig noe bedre enn den eldre generasjonen, men jeg får inntrykk av at han i motsetning til de andre vet at kjærligheten kan sette ham fri. Nina representerer det som kunne vært frigjørende og blir derfor hans største begjær. Fordi Konstantin forstår mer av hvordan ting henger sammen og hva som burde være livets mål, blir livsleden for ham til slutt uutholdelig. At Ninas bytte av menn ikke bare skyldes at hun blir blendet av berømmelse, men at hun også tar et aktivt valg fundert i sine egne ambisjoner, gjør at hun fremstår mer som en hovedperson i denne oppsetningen. Det plasserer Konstantin litt i bakgrunnen. Dette er i seg selv ikke et revolusjonerende grep, men for meg blir det tydelig hvor mye jeg tidligere har tenkt at dramaet sirkler rundt Konstantin. Denne lesningen av forholdene mellom karakterene henger også sammen med spill. Alle skuespillerne spiller kledelig tilbaketrukkent, noe som gjør at livsleden og livsmettheten får mye plass. Allikevel lykkes de med å få frem troverdige og lett karikerte personligheter på presist vis. Det er ikke gjennom store geberder skuespillerne lar oss forstå karakterene, men de løfter det personlige og det kollektive frem med små gester og typete, men ikke overdrevet spill. På denne måten kommer Tsjekhovs absurde kvaliteter til overflaten. Dette er noe Tømta har lyktes med før også, og igjen er det fokuset på kjedsommeligheten i tilværelsen som underbygger det absurde. Det gir forestillingen et avslepent og forsiktig preg samtidig som den peker på det komiske i karakterbristene som fører til undergangen på allmennmenneskelig vis. Når smellet kommer til slutt, er det med kraft og sorg, men det er også noe uunngåelig ved det. I markedsmaterialet fra teatret er forestillingen formidlet gjennom bruk av en dus rosa farge kombinert med lysegrønt. Det er bilde av et langbord med sommerlig mat, og alt er avslappet og forventningsløst. Men stille vann har dypest grunn, og under dette rolige og kjedsommelige ligger det et hav av utilfredshet. Når jeg er begeistret for denne forestillingen selv om den er både traust og forsiktig, er det fordi tekst, scenografi og spill kommer sammen i en helhet som både formidler og utfordrer fortolkningene. Det kunstneriske teamet har skapt et behagelig rom å være i, men de har fylt det med ubehageligheter, mange av dem usagte, og det er et godt sted å være for dramatisk teater.