S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Judith Dybendal – 14. oktober 2020

Tsjekhov gjennom kameralinsen

Foto: Odd Mehus. Scenograf: Sven Haraldsson. Kostymedesign: Ane Aasheim. Lysdesign: Torben Lendorph


Publisert
14. oktober 2020
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Onkel Vanja Av Anton Tsjekhov

Den Nationale Scene i Bergen

Premiere 10.oktober 2020

Oversettelse: Knut Ofstad Regissør: Stefan Larsson Scenograf: Sven Haraldsson Kostymedesign: Ane Aasheim Lysdesign: Torben Lendorph Lyddesign: Tor Endre Kalvenes Inspisient: Kirsti Rosseland Maskør: Mette Noodt Rekvisitør: Espen Røen og Sissel Hamre Kostyme: Elin Marie Aasland og Silje Teland Pedersen Sceneteknisk ansvarlig: Erlend Wiig Hauge Kameraoperatør: Sebastian Dalseide og Ida Brønn Sufflør: Britney Elise Sudmann-Mack

Medvirkende: Kristoffer Sagmo Aalberg, Petronella Barker, Frode Bjorøy, Kristi-Helene J. Engeberg, Svein Harry Schöttker-Hauge, Marianne Nielsen, Sissel Ingri Tank-Nielsen, Sverre Røssummoen.


Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/tsjekhov-gjennom-kameralinsen
Facebook

Filmmediet skaper tidvis en særegen fortrolighet som er som skapt for monologene i Anton Tsjekhovs Onkel Vanja, men konseptet som helhet lider under en lite målrettet bruk av filmatiske virkemidler.

Det er en overbevisende dekadent dagen derpå-stemning i begynnelsen av oppsetningen av Anton Tsjekhovs Onkel Vanja (1897) på Den Nationale Scene i Bergen. På et stort lerret som henger fra taket projiseres en video av den gamle barnepiken Marina i Sissel Ingri Tank-Nielsens skikkelse. Etter beste evne rydder og vasker hun på kjøkkenet. Like etter våkner landsbylegen Astrov, spilt av Frode Bjorøy. Han er så fyllesyk at han knapt makter å åpne øynene. Han klager sitt livs kvaler til Marina, og filmbildet skifter til utsiden av et vindu og zoomer inn på Vanja, spilt av Kristoffer Sagmo Aalberg, som ligger på en divan i samme hus. Brått våkner han og faller fortumlet ned på gulvet, før han, ikledd sitt morgenkåpeliknende antrekk, krabber bort til de to andre. Følelsen av kaos blir komplett med det håndholdte kameraet som aldri er i ro når det følger ham på veien. Like etter roper Vanja og Astrov i takt på en måte som fremkaller ekte guttastemning: «vodka, vodka, vodka, vodka!» til Marina. Hun skjenker i glassene deres.

Knuste håp og bortkastede liv I den nye teatersjefen Stefan Larssons regi konsumerer mange av personene betydelige mengder alkohol mens det kjennes ut som de bare er en hårsbredd fra å gå under av egen selvmedlidenhet og lengsel. Det forsterker en helt grunnleggende opplevelse man kan få under lesningen av Tsjekhovs dramatiske tekst; at avstanden mellom desperasjon og depresjon, handling og passivitet, er forbausende liten for de ulykkelige menneskene i sentrum av skuespillet. Likevel klarer ingen av dem å bryte ut av livene de er så skuffet over, og det virker som det er få utsikter til endring eller håp. Sånn jeg leser det er det en dobbelthet ved denne handlingslammelsen: Årsakene til at karakterene i Onkel Vanja er fanget der de er, er både at de er bundet av et veldig klassedelt samfunn og at noe i dem selv hindrer dem fra å leve slik de ønsker.

På overflaten er det lite ytre handling, snarere er det karakterenes monologer og mindre opptrinn som driver teksten framover. Den pensjonerte professoren Alexander bor i byen med sin unge kone Jelena (Petronella Barker), men bestemmer seg en dag for å ta med seg kona og besøke familiegodset han eier. På godset bor Maria, professorens første svigermor, hennes sønn Vanja og professorens datter fra første ekteskap, Sonja, samt hushjelpen Marina og den ruinerte gårdseieren Telegin. Vanja og Sonja har jobbet seg ihjel for finansiere livet til professoren, og Vanja er nå bitter og angrer seg. Konfliktene eskalerer når Alexander ønsker å selge godset. I tillegg foregår flere kjærlighetsforviklinger, da Vanja er forelsket i Jelena, mens både Jelena og Sonja er forelsket i landsbylegen Astrov.

Nærhet gjennom kameralinsen Sven Haraldssons scenografi er utvilsomt en visuell nytelse. På scenen er det bygget et stort hus med vegger av det som likner sponplater, og gjennom de store glassvinduene til en glassverandaliknende stue på den ene siden av huset og en rekke dører, kan man skimte stuen, spisestuen, og inngangspartiet på husets innside. Innredningen er rik og detaljert med gammeldagse lenestoler og nips, men har også møbler og gjenstander med et 1960-tallspreg. Bak huset er det scenetepper med avbildninger av en grønnkledd skog full av høye trær. At det er mange visuelle detaljer å fortape seg i kler en forestilling med et konsept som baserer seg like mye på livefilm som på teater. At skuespillerne filmes kontinuerlig av to kameramenn underveis mens bildene vises på et stort lerret like over scenen, gir dessuten en opplevelse av å betrakte et filmsett.

Den gjennomgående bruken av nærbilder og bildeutsnitt som fokuserer på én og én skuespiller, er et utmerket filmatisk virkemiddel som kjennes som det er som skapt for de ladede monologene i Tsjekhovs tekst. Ikke bare fører det til at jeg som publikummer får komme tettere på karakterene enn jeg ville gjort til vanlig på Store Scene – det gir også et litt annet spillerom for skuespillerne og en annen intensitet enn i vanlig teater. Små nyanser, som en skjelvende munn eller rødsprengte øyne, får større vekt når det formidles gjennom en kameralinse. Livefilmingen gjør at det oppstår en akutt fortrolighet og intimitet i de personlige innrømmelsene til Jelena, Sonja og Vanja som underbygger desperasjonen og usikkerheten deres på en veldig virkningsfull måte. Jeg får et øyeblikk følelsen av at det like gjerne kunne vært ekte mennesker i en dokumentar jeg ser på, som skuespillere på en scene.

Produktiv lek Larssons regi og de filmatiske virkemidlenes møte med teaterrommet åpner for en delvis produktiv lek med flere deler av Tsjekhovs materiale. Flere av regivalgene skaper et rått og ufiltrert uttrykk som forsterkes både av musikkbruk og video. For eksempel får dialogen mellom Jelena og Alexander i begynnelsen av andre akt en særdeles humoristisk, besk og livstrøtt tone når Jelena mens hun lytter til ektemannens klager på alderdommen står med ansiktet klemt mot et vindu og former ordene «hjelp meg» med munnen når kameraet zoomer inn på ansiktet hennes. Videre er det morsomt og avslørende i en annen scene at når Sonja kommer inn døren og finner Astrov sovende på sofaen, peller hun seg først grundig i nesen, før hun langt mer sensuelt nesten stryker ham på overkroppen. Også forførelsesscenen mellom Astrov og Jelena får en befriende komikk over seg, og det gjøres et stort poeng gjennom filmingen av at Jelenas blikk stort sett er rettet mot Astrovs buksesmekk, før det hele ender med at de har sex i stuen og blir overrasket av Vanja. En festscene mellom Astrov og Vanja der de drikker seg sørpe fulle mens de hopper rundt og omfavner hverandre til The Beatles-hiten «Back in the U.S.S.R», har også dette lattervekkende ved seg. Samtidig er det en vellykket motvekt at scenen mørklegges når Vanja skyter mot Alexander. I det hele tatt er det mange konflikter som skrus flere hakk opp i denne forestillingen gjennom regi, skuespill og virkemiddelbruk, og det fungerer stort sett godt.

For mange støyende virkemidler uten retning Det som dessverre ikke er fullt så bra er at konseptet som helhet mangler faste rammer og tydelig retning. I lys av at livefilmingen brukes som virkemiddel gjennom en to timer lang teaterforestilling, blir det for mye staffasje og distraksjoner i denne produksjonen og for lite målrettet, finstilt og bevisst filmhåndverk. Hvis man skal fortelle en historie gjennom kameralinsen i teaterrommet må man også kunne begrense seg, porsjonere og være taktisk med hva man gjør til hvilken tid. I forestillingens første del roterer huset rundt og rundt ustoppelig mens skuespillerne inne i det filmes, uten at jeg får tak på hvorfor akkurat dette er et poeng eller må fortsette så lenge som det gjør. Etter hvert blir jeg oppgitt og lengter etter at noe skal skje med den veldig statiske scenografien.

I forestillingens andre del har huset sluttet å rotere, og den fremre veggen er forsvunnet. Publikum blir sittende å se på to bilder som legges over hverandre i form av skuespillernes fysiske tilstedeværelse på scenen som dobles med videoen av dem over scenen, men det gjøres skuffende lite ut av potensialet i denne effekten. Isteden er det ofte ganske distraherende å følge med på kameraoperatørene som filmer skuespillerne. På tross av en tidvis fascinerende scenografi, fører det store tekniske maskineriet og den overivrige bruken av livefilm omsider til at skuespillerne får for lite plass til å formidle at livet kan være en stor skuffelse.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no