Sviktende retorikk og kunnskapsløs politikk

I 1997 hadde Oslo Nye Teater et dårlig år. På dette tidspunktet ble teatret finansiert som et spleiselag mellom staten og Oslo kommune, der staten betalte 70% og kommunen 30%, en deling som ligner den mange regionteatre i Norge har. Men byrådet i Oslo, ved daværende kulturbyråd Grete Horntvedt fra Høyre, mente at denne delingen ikke var i Oslo Nye Teaters interesse. Kommunen eide teaterbygningen i Rozenkrantz’ gate, og Horntvedt mente at det ville bli lettere og mer forutsigbart dersom teatret bare hadde én eier. Siden kommunen hadde økonomisk ansvar for Torshovteatret, kom det i løpet av 1998 på plass en avtale mellom Kulturdepartementet og Oslo kommune der Kulturdepartementet skulle ta hele ansvaret for Nationaltheatret inkludert Torshov, mens kommunen tok hele Oslo Nye. Interessant nok innebar denne avtalen også en økonomisk kompensasjon der rammetilskuddet fra staten til kommunen økte med rett i overkant av 33 millioner kroner i datidens kroneverdi mot en tilsvarende reduksjon i Kulturdepartementets budsjett. Dette var en permanent økning i rammetilskuddet. Byrådet i Oslo ønsker nå å kutte overføringene til teatret med 37 millioner kroner. Det er i dag ikke mulig å sette et likhetstegn mellom økningen i rammetilskudd for 25 år siden og det beløpet Oslo kommune ønsker å kutte støtten til Oslo Nye Teater med nå, men det er påfallende at det som i 1999 var et felles ansvar i dag kan fjernes med et pennestrøk.

Eierskap

Det var ikke alle som syntes det var en god idé at kommunen ble eneeier. I en sak i Aftenposten Aften fra 2. januar 1998 sier tillitsvalgt for de ansatte, Gard Øyen, at han mente de ville ha større sjanse for å overleve med to eiere: «Så langt har Oslo kommune vært snille med oss, men vi frykter at stemningen kan snu med en annen politisk konstellasjon i bystyret». Så rett skulle altså Øyen ha, men det var ikke engang den politiske konstellasjonen som skulle endre seg, det var nok at Oslo Høyre endret sin politikk til ikke lenger å anse teatret som kommunens ansvar. For byrådet ser til forveksling likt ut nå som da. Grete Horntvedt er til og med fremdeles aktiv og medlem av bystyret, og både byrådslederen og kulturbyråden kommer fra Høyre. I motsetning til i perioden 1997-2000 da Høyre regjerte i byen alene, sitter også Venstre i byrådet nå. Hvis man leser Stortingsproposisjonen der det redegjøres for makeskiftavtalen i 1998, kommer det frem at avtalen også fra Regjeringens side var tenkt som en styrking av Oslo Nye Teaters økonomi. Man kan også lese det som en felles avgjørelse der sentrumsregjeringens kulturminister Anne Enger og det borgerlige byrådet begge forstod det som et offentlig ansvar å sikre kunstinstitusjonene gode nok vilkår. At Regjeringen valgte å ta en så stor del av det økonomiske ansvaret for teatret etter makeskiftet, tilsier at avtalen ikke var et forsøk på å frasi seg ansvaret, men et ønske om å finne en annen måte å gjennomføre finansieringen på. I 2012 ønsket daværende kulturbyråd fra Venstre, Hallstein Bjercke, som nå er finansbyråd, å gjøre Oslo Nye Teater om til et «prosjektteater». Det var litt uklart nøyaktig hva Bjercke mente med det eller hvordan det skulle være mer kostnadseffektivt, og det ble heller aldri gjennomført. I 2015 vant de rødgrønne partiene valget i Oslo, og tilskuddene til kultur økte kraftig de neste årene mens tilskuddene til Oslo Nye Teater lå jevnt på mellom 80 og 90 millioner kroner i året. Når Bjercke nå er tilbake i byrådet, kommer forslaget om en kraftig endring i vilkårene til Oslo Nye Teater i det aller første budsjettet. Det kan nesten ses som en takk for sist. Samtidig skulle man med historien om Høyre-byrådets engasjement for eierskapet i 1998 tro at det fantes stemmer i byrådet som har forstått hvilket ansvar de har.

Armlengdes avstand

Et annet spørsmål som oppstår når man ser på kommunens eierskap av Oslo Nye Teater, er hvordan selve eierskapet forvaltes og hvordan byrådet ser på kommunen som økonomisk bidragsyter til kunst og kultur. Prinsippet om armlengdes avstand har aldri vært spesielt godt fulgt i Oslo kommune, heller ikke under det forrige byrådet. For at man skal ha en fungerende armlengdes avstand må det gjøres kunstneriske kvalitetsvurderinger av et uavhengig råd eller det må på annet vis sikres at det er et ledd mellom tilskuddsgiver og mottaker, og kunstneriske ledere må ansettes i åremålsstillinger. Mens budsjettet vokste i perioden 2015-2023 og flere tiltak fikk støtte, kunne man også ane en noe kort vei fra myndighetene til tilskuddsmottakere. Det hersket usikkerhet blant kunstnere og kulturarbeidere i kommunen om hvordan de skulle gå frem for å få støtte, og det kunne virke som de som fikk det var de som hadde gjort sine hoser aller grønnest for politikerne som gjorde vedtakene. Særlig har prosjekter som har en sosial side vært favorisert i Rådhuset, og prosjekter som har rettet seg mot barn, som Tigerstadsteatret, Feil Teater og Kloden Teater, har fått støtte. Det forrige blå byrådet ved Hallstein Bjercke var aktive i opprettelsen av Vega scene; det kom til som et resultat av lobbyarbeid fra grunnleggerne, og bevilgningene til teatret har ikke fulgt vanlige normer for armlengdes avstand. Denne måten å drive kulturpolitikk på viser hvordan kommunen har sett annerledes på det å være tilskuddsgiver enn det som har vært vanlig i staten. Når det gjelder Oslo Nye Teater, har imidlertid armlengden fungert på samme måte som det gjør i de statsfinansierte teatrene. Det har vært nedsatt et styre der eierne, altså Oslo kommune, har oppnevnt styremedlemmer i tillegg til to representanter for de ansatte. Styret ansetter en teatersjef som står fritt til å ta kunstneriske avgjørelser. Man kan tenke seg at det var en av grunnene til at Bjerckes idé om prosjektteater aldri lot seg gjennomføre. I denne saken av Chris Erichsen fra 2015 kan man lese at daværende teatersjef Kim Bjarke ikke så det som hensiktsmessig å gå over til en ren prosjektmodell uten kunstneriske ansatte. Som daværende leder av Skuespillerforbundet også sier i saken, var teatret også bundet av avtaler som gjorde at de ikke bare kunne si opp skuespillerne. Måten det er avgjort på å redusere tilskuddet til Oslo Nye Teater med 37 millioner kroner er udemokratisk og vitner om lav forståelse av armlengdes avstand og kunstnerisk frihet. Kommunen har byttet ut alle sine styremedlemmer med et mer «omstillingsvennlig» styre. Istedenfor at Oslo Nye Teater skal ha et styre som tjener teatrets interesser, skal det nye styret tjene byrådets politiske interesser. I sin retorikk rundt kuttene nå, mener kulturbyråd Anita Leirvik North at repertoaret til Oslo Nye Teater ligner for mye på andre teatres repertoar, og de ønsker at teatret skal satse mer på teater for barn og unge. For det første stemmer det ikke; på godt og vondt er Oslo Nye Teaters repertoar ganske egenartet og bredt, men det er uansett helt uholdbart at byråden mener noe om det kunstneriske innholdet til et teater. Politikere skal ikke bestemme over kunsten. Ingenting av dette minner om demokratisk offentlig eierskap av en kunstinstitusjon, og som Hans Antonsen skriver i et innlegg her på Scenekunst.no, er budsjettbeslutningen på linje med mindre demokratiske regimer og noe som gjør at partiene Venstre og Høyre ikke kan ha tillit som liberale partier dersom de gjennomfører kuttene.

Liberalistisk dreining

Kulturredaktør i Morgenbladet, Bernhard Ellefsen, skriver i en kommentar om saken denne uken at byrådet ikke har mandat til permanent ødeleggelse av kulturinstitusjoner. Det mener jeg at han har rett i. Oslo kommune eier Oslo Nye Teater, men hvis man ser kuttbeslutningen i lys av makeskiftavtalen fra 1999, er det åpenbart at finansieringen av Oslo Nye Teater ikke fra noens side er tenkt på som noe som kan skaltes og valtes med etter eget forgodtbefinnende når de politiske vindene skifter. Dette er et ansvar som er større enn Oslo kommune – både fordi publikum på Oslo Nye Teater kommer fra hele Østlandet, akkurat som på de andre teatrene i byen, og fordi teatret er en del av en nasjonal geografisk samling av teater-, konsert- og operahus i hovedstadens sentrum. Men det er også fordi ideen om offentlig finansiering av scenekunst av ulikt slag er et felles nasjonalt anliggende der både lokale og nasjonale myndigheter tar ansvar over hele landet. Også Oslo skal være med på det. Hvis lokale myndigheter begynner å trekke seg ut av den profesjonelle kulturfinansieringen, får vi et ras av teaterkonkurser. I forbindelse med en kommentar om ABE-reformen i vår, leste jeg boken Keiseren og eplekvistene av Norges første kulturminister, Høyremannen Lars Roar Langslet. Det som slo meg med Langslets bok var visjonene for kunsten og viljen til å sette offentlig finansiering av kunst i et kunstfilosofisk perspektiv, med en tro på at kunsten er et gode i seg selv. Som Høyremann er ikke Langslet fremmed for at man kan tjene penger eller for at det også finnes et markedsperspektiv, men han skjønner at kunsten har en verdi utover dette. Langslet er også klinkende klar på betydningen av armlengdes avstand og kunstnerisk frihet. Han skriver boken mot slutten av den kalde krigen, og i lys av det får argumentene for frihet i kunsten en ekstra tyngde når den blir lest i dag. Når ord som ånd, skjønnhet og dannelse ikke lenger er en del av de liberale og konservative partienes vokabular, kommer det av en liberalistisk dreining i kulturpolitikken der man ikke ønsker seg offentlig finansiert kunst og kultur i samme grad som tidligere. Det står i de nasjonale partiprogrammene til både Høyre og Venstre at de vil ha sterke kulturinstitusjoner. Man kan spørre seg hvorfor de da på lokalt plan er så villige til å svekke Oslo Nye Teater. Noe kan kanskje spores til mangeårig motvilje mot finansiering av akkurat det teatret, som i tilfellet med Bjerckes ønske om prosjektteater, men noe annet kan tillegges denne liberalistiske dreiningen der de borgerlige partiene i mindre grad enn tidligere anser offentlig finansiering av kultur som sine partiers politikk. Der konservativ og liberal politikk tidligere har sett på kunst som dannelse og som et gode for hele befolkningen, er retorikken nå knyttet til om teaterdriften er «økonomisk bærekraftig», et begrep kulturbyråd North ifølge Avisa Oslo skal ha brukt i brevet hun sendte til teatret om kuttforslaget. De siste ti årene er det blitt stadig vanskeligere å nå gjennom med argumenter om betydningen av offentlig finansiert kunst, om kunst for alle, om demokrati og om bredde. Vi så det i videoene og debattene rundt Sløseriombudsmannen før og under pandemien, og jeg skal ikke peke på noen kausalitet her, men argumentene om markedsstyring har uansett fått mer og mer plass når det snakkes om kultur. Det er også del av de argumentene byrådet i Oslo bruker for å begrunne sine foreslåtte kutt. Ideen om at Oslo Nye Teater ikke er «økonomisk bærekraftig» viser en politisk holdning som tilsier at teaterdrift er vellykket når den er nærmest selvfinansierende. For sannheten er at Oslo Nye Teater er et av de mest «økonomisk bærekraftige» institusjonsteatrene i Norge, med en høy andel egeninntekter. Hovedgrunnen til at teatret gang på gang befinner seg i økonomiske problemer, er at det offentlige ikke har villet betale nok for det egenartede prosjektet Oslo Nye Teater er.