Kampen står nå!

Politikere i Oslo velger nå å slakte en snart 100 år gammel institusjon for å kunne fjerne eiendomsskatten. Nedslaktningen er presset gjennom, på svært udemokratisk vis, av en kulturbyråd med sterke bånd til eiendomsbransjen, en bransje som vil ha stor glede av å sette tennene i teatrets bygningsmasse. Samtidig har Vestfold fylkeskommune valgt å trekke seg ut av Teater Ibsen, og kunstnerstipender er trukket tilbake i Bergen. Sistnevnte griper direkte inn i privatøkonomien til mennesker. Lokale beslutningstakere flere steder har allerede kuttet i kulturbudsjettene, og flere kutt kommer garantert. De første dominobrikkene er i ferd med å velte i det jeg tror er en dyster fremtid uten offentlig finansiert kultur. Om ikke reaksjonen merkes i offentligheten og vi klarer å skape en folkelig opinion, risikerer vi å våkne til en knallhard virkelighet. Arbeiderpartiet er ikke lengre en garantist, og venstresidens spede motstand underbygger alvoret.    La det være helt klart. Midler som blir frigitt ved å kutte ett sted, blir ikke plutselig tilgjengelig et annet sted. Tvert imot – all erfaring tilsier at pengene blir borte. Kanskje ikke i morgen, men over tid. Eventuelle frigitte midler som blir avsatt til andre tiltak, er langt lettere å kutte neste gang sparekniven skal frem. Den enes død er IKKE den andres brød. Kultur avler kultur. Mindre, lokale tiltak skaper interesse for større satsninger. Profesjonelle opplevelser skaper spirer av drømmer, og det frie feltet utfyller det institusjonelle. Summen av stort og smått er det som utgjør en levende helhet. Et rikt og mangfoldig kunst- og kulturliv tjener hele feltet, publikum og demokratiet. Det er kun politikerne som tjener på en indre kamp mellom ulike felt. Selv kommer jeg fra det frie feltet, men representerer i dag en institusjon. Min opplevelse er at avstanden mellom hva institusjonene tenker om sin egen verdi og sin plass i samfunnet skiller seg merkbart fra hvordan samfunnet for øvrig ser på oss. Den interne samtalen samsvarer ikke med den offentlige diskursen vi opererer i. Kunst og kultur burde lyst opp den offentlige debatten om alt fra læreplan i grunnskolen til norske verdier i et omskiftelig og polarisert samfunn. Fraværet av stemmer i den offentlige samtalen er imidlertid stort. Ikke på våre egne plattformer, men i medier «folk flest» leser. Og ikke bare når vi har kniven på strupen, men året rundt. For det politiske budskapet i prosessen rundt Oslo Nye Teater er at kunsten ikke er viktig. Det er en tendens som ikke burde komme overraskende på oss. Noe endret seg i 2013 med innføringen av årlige kutt fra den borgerlige regjeringen, og siden har utviklingen vært tiltakende. Budskapet fra politikere i Vestfold, Oslo og Bergen angår langt flere enn de som blir direkte berørt av kuttforslagene. Jeg skulle ønske at flere våget å ta del i det offentlige ordskiftet. Meg selv inkludert. Det er ikke lett, for chillingeffekten er stor. Redselen for å kritisere og behovet for å holde seg inne med de med makt er så stort at jeg tror flere velger ikke å delta i det offentlige kulturpolitiske ordskiftet. I tillegg er det krevende, og det kan ta mye tid i en allerede presset arbeidsdag. Men har vi råd til å la være? Dette går ikke over av seg selv om vi bare sitter stille nok i båten. Det er vi som må skape en opinion politikere ikke kan forholde seg likegyldig til.  Vi vet at kunst og kultur styrker demokratiet gjennom økt valgdeltakelse, økt toleranse og tillit mellom kulturer. Kultur påvirker menneskers demokratiske verdier. Både passiv og aktiv deltakelse i kulturaktiviteter øker samfunnsengasjementet. Kunst og kultur bidrar til å oppnå mål innen helsevesen og utdannelse og bygger ned sosiale ulikheter. Store sosiale ulikheter i et samfunn er som kreft for et demokrati, og det er en direkte sammenheng mellom samfunnets investeringer i kultur og folks sosiale engasjement. Å jobbe for alles muligheter til å ta del i kultur betyr altså større demokratisk deltakelse og dermed et mer bærekraftig samfunn. Dette budskapet må målbæres til folk flest og ikke bare være et selvbekreftende narrativ. Fremskrittspartiet har alltid flagget tydelig hvor de står, men at Høyre og Venstre legger seg på en kulturfiendtlig linje markerer et tydelig skifte (som har vært bebudet siden 2013). Beslutningen om Oslo Nye Teater er et verdimessig havari sett i lys av partienes tidligere kulturpolitiske standpunkter. Borte er det verdikonservative Høyre, og Venstres ønske om demokratisk deltakende borgere er kastet på ideologiens skraphaug. Heller ikke dette er unikt for Oslo. Om ett år er det valg, og skal det være en heis å sende ned til nye generasjoner, kan ikke kunsten vi skaper være vårt eneste bidrag i den offentlige samtalen. Vi må ta del, våge å ha meninger også utenfor våre egne rom. Vi må skrive kronikker og debattinnlegg. Ikke bare når det gjelder scenekunstfeltet, men på alle områder kunst og kultur har den betydningen vi selv forfekter. Vi må ta tilbake plassen i det offentlige ordskiftet som foregår i pressen. En positiv bieffekt kunne jo være at også pressen fattet større interesse for scenekunstfeltet.  Selv om scenekunstfeltet er stort og ulikt, og vi har forskjellige svar på hvordan vi løser vårt samfunnsoppdrag best, er mitt håp at vi nå klarer å samle oss og ta større plass utenfor våre egne scener. At vi kjemper for kunstens berettigelse som helhet fremfor å kannibalisere på hverandre. Situasjonen rundt Oslo Nye Teater, Teater Ibsen og kunstnerstipendene i Bergen er ikke bare noe som rammer lokalt. Det er et nasjonalt anliggende. Kampen står nå, og det krever handling. Og er det noen som kan noe om det å gjøre ord til handling, bør det jo være oss? Alternativet er beksvart, uavhengig om du definerer deg på innsiden eller utsiden av institusjonene.